«Ved inngangen til 1980-tallet fortiet myndighetene sin forklaring på jødenes skjebne, nemlig om hvorfor det var så lett for Waffen-SS og Gestapo å oppspore sovjetjødene.»

Rødbrunt mareritt
Alminneliggjøring av nazismen heter marginalisering i den faghistoriske debatten. Striden står om hvorvidt nazistyret i Tyskland var enestående i moderne historie. De som reiser spørsmål ved om nazistyret i Tyskland begikk historisk sett enestående forbrytelser, viser ofte til Stalin-tidens forbrytelser. Få har studert, enn si opplevd, begge regimer på kroppen.

Av HANS-WILHELM STEINFELD, JOURNALIST
Israels senere statsminister Menachem Begin satt i Kaunas' byfengsel våren 1941. På cellegangen satt fascist-orienterte, litauiske nasjonalister. Både Begin og litauerne var arrestert av Stalins hemmelige politi, daværende NKVD, senere KGB. Begin var arrestert av russerne som leder for Jüdische Bund i Polen, som Sovjetunionen alt i 1939 tok en østlig jafs av. Menachem Volfovitsj, som Begin ble tiltalt med i NKVD-forhørene, har gitt til beste sin datidige refleksjon fra celle-korridoren i Kaunas' byfengsel våren 1941: «Hvis jeg som jøde og aktivist omkommer i en av Stalins fangeleirer, skjer det selvsagt på grunn av barske kår. Men om jeg havner i en av Hitlers dødsleire, vet jeg at jeg vil befinner meg i et industrielt system, opprettet for min rases fysiske likvidering!» I 1985 satt en del som var interessert i temaet og spiste middag med Simon Wiesenthal, lederen for det jødiske dokumentasjonssentrum i Wien. Flere av oss tilstedeværende har foreldre fra antifascistisk motstand. Kanskje flere i dette ordskiftet burde tilkjennegi om de er «belastet» med opphav ä la mitt, som var i Milorg. Noen hadde kanskje landssvikdømt opphav, noe som også kan ha betydning for måten historie «veies» på. Den gangen sa Simon Wiesenthal seg enig i min beskrivelse: Jo lenger øst tyskerne kom, jo «lavere» ble gjerdene rundt konsentrasjonsleirene. Og da tyskerne kom til Kiev, drev de bare Kiev-jødene ut til sluktene ved Babij Jar og meide dem ned på brinkene langs sluktene. Det krevde en Gorbatsjov å få slått fast, at primærofrene i Babij Jar var jøder! I begynnelsen på 80-årene opplevde Europa oppstarten på rettssaken mot «slakteren fra Lyon» - Klaus Barbie - Gestapo-offiseren med et ansvar for deportasjon av franske jøder. Det hører med til historien, at Gestapo tok gendarmer fra Ukraina til Frankrike fordi de ukrainske politimennene bedre segregerte jøder enn gestapistene selv. På denne tiden startet Izvestia en artikkelserie i kjølvannet av Barbie-saken. Målet var å vise, at KGB fortsatt drev krigsforbryterjakt på nazister. Under en pressekonferanse spurte jeg Sovjetunionens assisterende riksadvokat om myndighetene i Moskva var parat til å innse at jødene hadde vært nazismens primærofre. «Vi vektlegger det faktum, at når jøder fra USSR omkom i Auschwitz, så var det sovjetborgere som ble myrdet,» svarte assisterende riksadvokat i landet som hadde påtaleansvaret for menneskeheten under Nürnbergprosessen, der de gjenlevende og oppsporede lederne for Det tredje rike ble stilt til ansvar. Ved inngangen til 80-tallet fortiet myndighetene i Moskva i sin forklaring på jødenes skjebne hvorfor det var så lett for Waffen-SS og Gestapo å oppspore sovjetjødene: Nasjonaliteten sto oppgitt som femte punkt i passet - også i 1982! Derfor kalte sovjetjødene seg for «invalider av femte kategori»
Mot slutten av 80-tallet reiste noen seg og stilte spørsmål om ikke «Stalins arvinger» burde bli tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten. «Hvis det fremkommer opplysninger som tyder på at vi hadde genocid (folkemord), burde det komme en slik prosess!» sa professor dr.juris Aleksander Maksimovitsj Jakovljev ved Institut Prava i Gosudarstva (Statsrettsinstituttet) i Moskva til Dagsrevyen. På vei med fly over Sibir som reporter for å dekke Mikhail Gorbatsjovs statsbesøk i Peking våren 1989, satt jeg og leste en Moskva-avis om natten da flyet krysset elven Ob. Under oss lå elven som en sølvorm i måneskinnet. Det er en av mine mest særmerkete opplevelser i øst at jeg der og da faktisk satt og leste dette: Vårflommen hadde gravd seg inn i Obs bredder flere steder nord for Novosibirsk, sto det å lese i artikkelen. Med de utgravde jordmassene fløt titusener av hodeskaller nedover Sibirs mest berømte elv. Felles for de fleste var et lite, rundt hull bak i kraniet. Etter endt hovedfag i historie hjalp professor dr.philos Ståle Dyrvik meg til å beregne overdødelighet for menn født mellom 1880 og 1900 og døde mellom 1930 og 1941 i Sovjetunionen. Vi fant et demografisk svinn på menn som lå mellom 9 og 10 millioner. Jeg skal ikke plage leserne med demografisk-matematisk metode og sosiologisk grunnresonnement bak prosjektet, men bare slå fast at selvsagt ville det holdt til en «Nürnbergprosess».
Kan Stalins forbrytelser bokføres som støtteargument for dem som mener, at vi har aksentuert nazismens forbrytelser som for unike etter 1945? Selvsagt ikke. Den slags fikenbladsøken er omtrent like interessant som det lite tiltrekkende valg mellom pest og kolera. Marginalisering av nazismens forbrytelser med henvisning til stalinismens forbrytelser er et skalkeskjul! «For hva?» - er det rimelig å spørre. «Forvirring» er trolig det beste svaret. Begge skrekkregimer var totalitære. Selv kunsthistoriske studier av Goebbels' germaner og Stalins proletar avbildet i begge regimers propagandaplakatkunst viser hinsides rimelig tvil likhet i visuelle idealer. For begge regimer var vilkårlighet så sentral når terror rammet. For den historiske slutning kan det være nokså likegyldig om du dør fordi du er jøde eller fordi du har fire mål dyrket innmark i stedet for naboens to mål, slik skjebnen ofte skilte naboer under kollektiviseringsmarerittet i Sovjetunionen mellom 1929 og 1934. For den som dør i uskyld, er illgjerningsmannens motiver av underordnet betydning. En rett fatter slikt. Noen historikere i vårt norske ordskifte vakler her. Om det myrdes av den ene eller andre grunn, mildnes ikke forbrytelsens karakter av den grunn. Nazismen og stalinismen hadde sg det felles trekk, at svære byråkratier muliggjorde forbrytelser mot enkeltmennesker i et industrielt omfang. Jeg anførte over her at de tyske nazistene senket gjerdehøyden som skulle hindre innsyn i forbrytelsen jo lengre øst det foregikk. Det hadde selvsagt med stedfast antisemittisme å gjøre langt øst for Tyskland. Men det kan også anføres, at øst for Baikalsjøen i Øst-Sibir anla NKVD KZ-leire i så øde områder at det var poengløst med inngjerding!
Det kom aldri til noen «Nürnbergprosess» mot «Stalins arvinger» - et uttrykk som poeten Jevgenij Jevtusjenko har opphavsrett til etter sitt berømte dikt. Grunnen er selvsagt, at glasnost-klimaet kom så sent til Sovjetunionen at svært få andre enn sersjanter og korporaler fra Stalin-tiden var i live. Nå kan korporaler som kjent gjøre stor skade. Men i Moskva inntraff problemstillingen omtrent samtidig med at spørsmål ble stilt i Tyskland om det var rimelig å straffe menige Volkspolizisten mens de virkelige ansvarlige i DDR gikk fri for skyting ved Berlinmuren. I Sovjetunionen var de mest interessante bødlene alt døde. De fleste russere regner med at de har fått sitt i det hinsidige, og det russiske folk er et religiøst folk. Både nazismen og stalinismen var totalitære regimer. Slik er begge regimer unike i nyere historie. Europa har sett mangt et autoritært regime, men kun to store totalitære regimer - det albanske holdt utenfor pga. manglende dimensjonslikhet og kynisk sagt antakelig også pga. færre brutaliseringsmuligheter. Den tyske nazismen holdt i 12 år. Den sovjetiske stalinismen kan vi som ekstremt terrorregime regne fra 1930 til Stalins død i 1953. Stalinismen overlevde andre verdenskrig som seierherre. «Vi beseiret Hitler på tross av Stalin - ikke på grunn av Stalin!» sier Jevtusjenko etsende. At Stalin havnet på den seirende siden under andre verdenskrig, kan ha bidratt til å forlenge hans terrorstyre, ja endog styrets ekspansjon. Geir Lundestads doktorgrad om USAs «ikke-politikk» i Øst-Europa fra 1945 til 1948 gir tanken føringer i slik retning.
Enhver normal rettsoppfatning finner nazismens og stalinismens forbrytelser uhyrlige. At begge regimer opptrådte til dels parallelt i europeisk historie under den midte tredjedel av det 20. århundre, gir intet skalkeskjul for å hevde at nazismen var mindre enestående enn antatt fordi stalinistene dreiv med sitt på sin kant. Nylig snakket Vaclav Havel i «Utenriksmagasinet» om at nettopp halvfascister og nasjonalister i Tsjekkia vil styrke seg hvis ikke landet får tre inn i NATO. I samme «Utenriksmagasinet» 20.3.97 medga Jeltsins nye visestabssjef Jevgenij Savostjanov, at aggressivt innstilte krefter kan vinne frem i Russland i kjølvannet av den noe fobiske debatt NATO har vakt i Russland. Boris Jeltsin har selv kalt de opponenter som nå har drevet ham langt for de «rødbrune». De er ikke bare hans mareritt fordi de drev Jeltsin som i 1993 sa ok til polsk ønske om NATO, til sitt nåtidige, rungende «njet» til NATO-utvidelse. Sagt dialektisk var nazistene tesen, stalinistene ble (ufrivillig) antitesen, mens de «rødbrune» ble syntesen og en tvilsom levning etter de to mest forbryterske, politiske systemer Europa fostret i det 20. århundre.

© Dagbladet