"Det er et demagogisk knep å plassere hele samtidsarkitekturen i samme teknokratiske og miljøfiendtlige bås."

Arkitekturens såpeopera
Det er en intellektuelt uredelig arkitekturkampanje nyklassisistene fører med sin dogmatiske anvendelse av begrepet modernisme. Som når Arnstein Arneberg i kronikken "Spøker det for modernistene?" (27.4.) skriver om "etterkrigstidens modernistiske arkitekthegemoni som har gjort Norge til et bygningsmessig stygt land, et land som hadde nesten bare vakre hus før modernistene overtok og åpnet for alt".

Av JAN CARLSEN, arkitekt
Uttrykket modernisme er her synonymt med funksjonalisme, den byggemåte som - ifølge postmodernisten Arneberg og hans meningsfeller i Den norske gruppen i Bologna som inngår i bevegelsen A Vision of Europe - oppsto mellom 1910 og 1. verdenskrig for å utarte estetisk i slutten av 1930-årene og etter 1945.
Sett i en slik unyansert kontekst, med Arnebergs tese om at "alternativer til modernistisk arkitektur faktisk foreligger" hvor han påberoper seg "erfaringer og uttrykksmidler som vår sivilisasjon har brukt et par tusen år på å dyrke fram", er det en tilsnikelse å proklamere at løsningen ligger i nyklassisistenes formspråk.
Som om det ikke finnes en tredje retning i vår byggeskikk, ved siden av senfunksjonalismen og postmodernismen, nemlig den bygningskultur som - med røtter i Magnus Poulssons og Knut Knutsens stedsbaserte arkitekturoppfatning - i dag blir gestaltet av Den Regionale Arkitekturens utøvere, anført av mesteren Sverre Fehn og hans faglige arvinger.
Det er et demagogisk knep å plassere hele samtidsarkitekturen i samme teknokratiske, miljøfiendtlige bås. Arneberg bedriver et kulturelt taskenspill når han bedyrer at "verden over er byer og bydeler som turister finner det verd å oppsøke tradisjonelle, alle som en". Og han gjør det for lett for seg når han skriver selvrosende om "folks behov for fest, skjønnhet, variasjon, nærhet og gjenkjennelse i de daglige omgivelser".
Bologna-gruppen tar såpeoperaens populistiske metoder i bruk når et sentimentalt, historiehermende forslag som Piotr Choynowskis Pantheon-parafrase benyttes i en selvbestaltet galluptest sammen med det omstridte konkurranseprosjektet til arkitektene Telje-Torp-Aasen. Likeledes manipuleres det med realitetene når Arnstein Arneberg implisitt lar "Aker Brygges sjøside, som visuell helhet og som tilpasningsarkitektur" representere vår tids omgivelser.
Man kunne like gjerne ha spurt hvorfor folk liker Sverre Fehns artistiske Villa Busk i Bamble, den jordnære boligbebyggelsen Skårsetlia på Lillehammer tegnet av arkitektene Lund Hagem og Div. A, Niels Torps intime tundannelse Giskehagen i Oslo eller det naturvennlige Jærmuseet utenfor Stavanger, signert Einar Myklebust og arkitektkontoret HWH, for å nevne noen av byggverkene på den løfterike utstillingen "Norsk samtidsarkitektur 1990- 1995". Ja, la meg legge til Stavanger Aftenblads lavmælte regionkontor i Bryne, tegnet av Hoem-Kloster-Schjelderup-Tonning, og de elegante NSB-stasjonene til Arne Henriksen.
Det går en arkitektonisk tråd fra disse nye bygninger tilbake til den økologisk bevisste hustegneren Knut Knutsen, blant annet kjent for sin rustikke sommerbolig ved Portør og den følsomt skulpturerte ambassaden i Stockholm. Like tiltalende er Frederik Konow Lunds byggverk i Bergen, kalt "lekende" i en boktittel og karakterisert som "den rake motsetning til modernitetens effektivitet og idealisering av maskinestetikk og teknologiske fremskritt" av Wenche Findal i boken "Norsk modernistisk arkitektur" (1996). Konow Lunds arkitektur virker som om den er grodd opp fra grunnen, påpeker Findal. "I stedet for en autonom struktur skapt av skrivebordsgeometri og abstrakte ideer, skulle huset fremheve og markere landskapet som en levende form..."
Hvorfor unnlater arkitekturskribent Arneberg å ta stilling til denne framgangsrike skole i vår nasjonalarkitektur? Han vet selvsagt at mange navn kan ramses opp som eksponenter for Den Tredje Veien i norsk byggekunst: Anna og Jostein Molden, Per Line, Nils Henrik Eggen, Odd-Kjeld Østbye, Kari Nissen Brodtkorb, Henrik Poppe og Helge Hjertholm er bare et utvalg arkitektskikkelser som hører hjemme i profesjonsreviret mellom teknokratiets og nostalgiens aktører.
Og er ikke bygninger som Sjøfartsmuseet (Eliassen og Lambertz-Nilssen) og St. Hallvard kirke og kloster (Lund og Slaatto) i Oslo, Røde Kors-skolen i Fjaler (Cubus og Olav Hovland) og Kulturhuset i Risør (Anker og Hølaas) eksempler på byggverk som nyter folkelig oppmerksomhet? Hva mener Arnstein Arneberg, undrer jeg, om det ydmyke tilbygget Jan Digerud prosjekterte for Glasmagasinet ved Stortorget i Oslo i 1973, Domkirkens varsomme hjørnenabo, beviser ikke denne enkle elementkonstruksjon at nytt kan innpasses harmonisk i gammelt uten å henfalle til kitschdekor?
I boken "Nattlandene" (1993) dokumenterer Christian Norberg-Schulz at den nordiske bygningstradisjonen, preget av regionenes spesielle landskap og lys, lever videre i 1900-tallets arkitekturverk, selv om de "kjente former er erstattet av tilfeldige og stedsfremmede påfunn, ja, selv den internasjonale stilen er borte, iallfall som villet helhet", en bebyggelse som nå er "redusert til en samling løsrevne motiver". Mest iøynefallende er forfallet i Norge, konstaterer han. Men den regionale understrømmen i 30-årenes nordiske arkitektur "viser at en moderne byggekunst med røtter i stedet er mulig". Her hjemme er det Sverre Fehn som er "etterkrigstidens betydeligste arkitekt", i hans hovedverk Hedmarkmuseet på Hamar "forklarer nytt og gammelt hverandre gjensidig". Norberg-Schulz observerer: "Fremfor alt preges rommene av en sterk og artikulert konstruksjon som lar tre og mur spille sammen. En utpreget norsk formfølelse kommer dermed til uttrykk, og løsningen bekrefter at byggeskikk ikke består i en imitasjon av forbilder, men i en nytolkning av prinsipper."
Jeg har tidligere omtalt det engelske reguleringseksperimentet Poundbury med positiv forventning her i avisen (15.4.), tross min aversjon mot stedets plagierende fasademakeri. Noe er i ferd med å skje i europeisk byplanfilosofi, og i USA kalles reaksjonen mot veiingeniørenes og entreprenørenes enevelde New Urbanism, vi får håpe at tøværet i planleggingsarbeidet også når våre breddegrader snart.
Det er med andre ord forbløffende at Postmodernismens Tilhengere kan ture fram nærmest uimotsagt med denne enøyde framstilling av etterkrigsarkitekturen. Har ikke Arnstein Arneberg sett Bengt Espen Knutsens teglrøde, lave boligklynge i Slemdalsveien i Oslo, for eksempel, tegnet i 1964, inspirert av Aalto men granngivelig norsk og utvilsomt en bebyggelse som utgjør et av høydepunktene i vår moderne byggekunst?
Nyklassisistenes eklektiske korstog beveger seg langs en blindvei. Arkitekturens kjennetegn er at den aldri står stille og den kan heller ikke gå baklengs. De disneylandske omgivelser som ble fremmet med utstillingen "Byens fornyelse" i Oslo rådhus i april vant kanskje en viss støtte i opinionen, slik også ukebladkulturen selger og amerikaniseringen av TV-kanalene akselererer, men tabloidiseringen av arkitekturbildet - anskueliggjort med Piotr Choynowskis forføreriske Silikonkuppel på Tullinløkka - vil ende som fotnoter i byggekunstsagaen.
Når alt kommer til alt er Sverre Fehn den sanne nyklassisist. Hans byggverk forener folkearkitekturens og det gresk-romerske arvegodset med renessansens tradisjoner og funksjonalismens nyvinninger. Arnstein Arneberg bør lese amerikaneren Vincent Scullys standardverk om forholdet mellom hus og landskap, "The Earth, the Temple and the Gods" (1962), så vil han kanskje forstå at byer og steder fornyer seg uavlatelig og samtidig er kontinuiteten arkitekturens varemerke. I den fehnske byggekunsten øyner jeg spor av Palladio og Le Corbusier og Louis Kahn, men han mimer dem ikke, han er en autentisk formgiver som hele tiden begynner på nytt ved sitt kreative tegnebord.

© Dagbladet