"Pressen har (med noen hederlige unntak) vist liten vilje til å sette spørsmålstegn ved grunnlaget for påtalemyndigheten og domstolens reaksjonsmønster i politivoldsaken."

Treffer bumerangen Bergens Tidende?

Da Gulating lagmannsrett 29. april med to mot én stemme avviste begjæringen om gjenopptagelse av syv av de såkalte bumerangsakene i Bergen, var dette foreløpig den siste runden i den rettslige behandlingen av politivoldkomplekset i Bergen. Saken vil sannsynligvis ende i Høyesterett.

Av RUNE OTTOSEN, førsteamanuensis
Bumerangsakene førte til at 13 vitner i politivoldsaker ble dømt for falsk forklaring, de fleste fikk ubetinget fengsel i seks- syv måneder. Vil vi nå få et nytt eksempel på det vi så under Liland-saken, at norsk rettsvesen er i stand til å innrømme feil og bøte på skader gjort mot enkeltmennesker? Eller vil politivoldkomplekset forbli en verkebyll i norsk offentlighet?
Pressen har (med noen hederlige unntak) vist liten vilje til å sette spørsmålstegn ved selve grunnlaget for påtalemyndigheten og domstolens reaksjonsmønster i politivoldkomplekset i Bergen. Flere av dem som har sluttet seg til kritikken av politivold (også journalister), har "blitt straffet" ved at politiet også har innledet etterforskning mot dem uten at presseorganisasjonene eller toneangivende presseorganer har reagert.
Da Gunnar Nordhus og Edvard Vogt offentliggjorde sine funn om politivold i den populærvitenskapelige boken "Volden og dens ofre" i 1981, vakte det såpass oppsikt at Justisdepartementet satte ned et eget granskningsutvalg bestående av professor Anders Bratholm og høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen. Granskningsutvalget gjorde bruk av to sakkyndige, professor (daværende amanuensis) Olav Skårdal i intervjuteknikk og professor (daværende førsteamanuensis) Tore Hansen i statistikk og metode. Det lå derfor betydelig faglig tyngde bak den uavhengige vurderingen som i 1982 konkluderte med at Nordhus/Vogt-undersøkelsen i det vesentlige var et kvalifisert arbeid. En ny undersøkelse om volden i Bergens-politiet ble lagt fram av Anders Bratholm og Gunnar Nordhus i 1986. Oslo-politiet ble deretter satt til å etterforske påstandene om politivold. Statsadvokat Erling O. Lyngtveit kunne etter å ha ledet syv måneders etterforskning i 1987 "frifinne" Bergens-politiet.
Daværende redaksjonssekretær i Ungdommens Radioavis og nylig avgåtte sjef i Østlandssendingen, Arne Wam, sendte en journalist, Tron Strand, til Bergen et halvt års tid for å lage reportasjer om politivoldsaken. Strand var i kontakt med over 40 personer som oppga å være utsatt for politivold. Ungdommens Radioavis hadde bevisst valgt ut saker som ikke var omfattet av Nordhus/Vogts materiale, og fire av de sakene som ble ansett som sikre, ble brukt i et program som ble sendt i NRK i 1986. På bakgrunn av dokumentasjonen satte statsadvokat Steinar Trovåg i gang etterforskning av de fire intervjuede. To av sakene ble henlagt "etter bevisets stilling", to som "intet straffbart". Statsadvokat Erling O. Lyngtveit innledet deretter etterforskning mot de to NRK-medarbeiderne for injurier mot Trovåg. Saken ble senere henlagt.
Nordhus og Vogt ble selv ved flere anledninger trakassert av politiet (i vitners nærvær) på en måte som ikke kan oppfattes som annet enn hevnaksjoner fra politiets side.
Oslo-politiet var av en eller annen grunn ikke i stand til å dokumentere dette i sin etterforskning, men det ble behørig dokumentert i rettssaken mot Gunnar Nordhus. Som medlem av granskningsutvalget ble Anders Bratholm selv utsatt for motangrep fra Norsk Politiforening og Bergen Politilag i form av et injuriesøksmål på grunn av utsagn han kom med. Injuriesøksmålet ble imidlertid trukket da Bratholm fikk rettens medhold i å bruke omlag 80 vitner for å belyse hele sakskomplekset rundt påstandene om politivold i Bergen. Bratholm hadde gått til injuriesøksmål mot formann i Bergen Politilag, Jan G. Johnsen, og formann i Norsk Politiforbund, Arnold Nilsen, for utsagn de hadde kommet med i den offentlige debatten. Oslo byrett mortifiserte flere utsagn i sin dom 7. oktober 1992. Bratholms seier i saken ble understreket ved at han ble tilkjent oppreisning og 280000 kroner i saksomkostninger. De dømtes anke til Høyesterett førte ikke fram, og de ble ilagt nye saksomkostninger.
Politivoldsaken vakte såpass mye oppmerksomhet også utenfor Norges grenser at Amnesty International i to etapper foretok grundige undersøkelser av påstandene om politivold i Bergen. I et intervju med Oslo-korrespondenten i Bergens Tidende (BT), Vidar Ystad, slo Anne Burley, som ledet Amnestys uavhengige undersøkelser i Bergen, fast at det "uten tvil" hadde skjedd mishandling av arrestanter gjennom flere år. Det eiendommelige var at Amnesty, som vanligvis nyter stor respekt i de fleste miljøer, ble utsatt for en bakvaskelseskampanje i flere aviser da organisasjonen engasjerte seg i politivoldsaken. Bergens-politiet selv satte i gang etterforskning rettet mot Amnesty.
Toneangivende medier har med jevne mellomrom stilt seg til disposisjon for politiet ved å lekke informasjon på strategisk viktige tidspunkt i politiets mot-offensiv mot kritikerne. Etter en pressekonferanse på Hotel Norge i juni 1987 der Bergens-politiet ble "frifunnet" etter Oslo-politiets etterforskning, kunne VG "avsløre" at politiet hadde innledet etterforskning mot Nordhus, Bratholm og Vogt, saker som senere endte med henleggelse.
Medieforsker Gry Scholz Nærø har gått gjennom politivoldsaken og mener at lojalitet til politikilder er et nøkkelproblem for Bergens-pressen generelt og Bergens Tidende spesielt. Hun har også dokumentert hvordan en av kriminalreporterne i BT selv er blitt part i saken ved at han ble saksøkt av Gunnar Nordhus da han arbeidet i Morgenavisen, men allikevel fortsatte å skrive om den etter at han begynte i BT. Den samme reporteren anmeldte Rolf Sagens bok "Mercedes-ryttaren" i BT. Sagen fikk senere medhold i Pressens Faglige Utvalg i en sak han reiste mot BTs bokanmeldelse. Da Gry Scholz Nærø ble bedt av Bergens Tidende om å lage en uavhengig vurdering av pressens rolle i politivoldsaken i forbindelse med Trond Kvists og Gunnar Vikenes film "Boomerang" høsten 1995, ble hennes artikkel utsatt for sensurinngrep fra BT. Resultatet var at artikkelen ble trykket i Dagbladet, og BT fikk en underskriftskampanje mot seg fra ansatte ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen.
Vi fikk en ny runde med offentlig debatt under lanseringen av filmen "Boomerang". Da filmen skulle vises på NRK1. april 1996, gikk Bergens Tidende til det uvanlige skritt å lage en forhåndskritikk på kronikkplass av journalist Bjarne Kvam. Kvam skriver blant annet: "Den som likevel tar seg tid til å trenge inn i materien, vil bli forbløffet over hvordan påstandene om politivold ved nærmere undersøkelse mangler dokumentasjon." Kvam trekker fram og navngir en av de dømte fra bumerang-sakene, en av samfunnets utstøtte, en kriminell stoffmisbruker som generelt har liten troverdighet. Denne gruppen har problemer med å få gehør for sine påstander om politivold når trauste politifolk med godt samstemte vitneprov hevder det motsatte.
Hvorfor nevner ikke BT/Kvam noen av de mange ressurssterke personene som opp gjennom årene ved sine offentlige uttalelser underbygger påstandene om overgrep fra politiet? Her er to eksempler fra gjenopptagelsesbegjæringen:
Professor Jostein Gripsrud refererte i en kronikk i Dagbladet en episode han var vitne til som student. Han observerte sammen med flere andre hvordan politiet utsatte en arrestant for svært brutal behandling. Da vitnene dagen etter prøvde å følge opp saken ved Bergen politikammer, var alle spor etter episoden sporløst borte fra politiets journaler, og BT viste ingen interesse for å følge opp saken.
Advokat Geir Langhelle kontaktet Anders Bratholm i forbindelse med politivoldsaken og refererte flere selvopplevde episoder fra sin periode som aspirant ved Bergen politikammer i 1976/77. Han uttalte: "Jeg kan i hvert fall berolige Dem med at mye av det som diskuteres, er korrekt, for det har jeg opplevd selv i min tid som politiaspirant i Bergen.
Uansett utfallet av gjenopptagelsesbegjæringen er det grunn til å stille spørsmålet om Bergens Tidende i politivoldsaken/bumerangsakene har hatt den funksjonen en kritisk presse bør ha.

© Dagbladet