Ledende norske arkitekter forkaster klassiske humanistiske idealer, utviklet og foredlet gjennom 2500 år. Skjellsord som «silikonkuppel på Tullinløkka» sammenfattes best i begrepet mobbing.

Arkitektelitens ukultur
Det har stormet i pressen etter at Pjotr Choyanowski presenterte et klassisk inspirert forslag til nytt museumsbygg på Tullinløkka. Ettersom historiske perspektiver og påstander står sentralt, kan kommentarer fra et historiefaglig, samfunnsvitenskapelig og humanistisk-kritisk ståsted ha verdi.

Av OLE JØRGEN BENEDICTOW, PROFESSOR I HISTORIE VED UNIVERSITETET I OSLO
For en historiker er det iøynefallende at arkitekteliten konsekvent bruker historiske argumenter for å forbinde klassiserende arkitektur med all historiens ondskap. Professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, Christian Norberg-Schulz, tok i Dagbladet (13.4.) i en kronikk dels for seg to utstillinger i informasjonssentret i Rådhuset, som viser arkitekturmessige bidrag fra en rekke land, som søker å gjenskape byen «etter klassiske og tradisjonelle linjer», dels tar han for seg Pjotr Choyanowskis byggutkast. Alt overskriften, «Klassiske krampetrekninger» er åpenbart uten ethvert saklig historiefaglig meningsinnhold. Den historiske argumentasjonen lyder slik: «Ikke bare illuderer utstillingen («Byens rom») forgangne tider, men den vekker også ubehagelige assosiasjoner. For det er jo en kjent sak at makt og nasjonalisme alltid har benyttet klassiske og tradisjonelle former. Således minner mange av eksemplene i «Byens rom» ikke bare om de romerske keisernes, Solkongens (Ludvig 14.s), Napoleons og Hitlers storhetsfantasier, men også de sammes forsøk på å «glede» folket med Heimatstil (...) Det er virkelig utrolig at vi på nytt skal møte dette spøkelset, og til og med på Tullinløkka!»
For å vurdere disse historiske påstandenes saklige holdbarhet er det faghistorisk viktig å fastholde den kontekstuelle sammenhengen: Via sine synspunkter på utstillingen («Byens rom») kobler professor Norberg-Schulz ikke bare direkte til Pjotr Choyanowskis klassiserende byggforslag, han kobler også indirekte, men like klart til det opprinnelige universitetsanlegget, fordi Choyanowski i sitt forslag fastholder de grunnleggende klassiserende stilidealer og mønstre i dette anlegget. En faghistoriker vil prøve holdbarheten i denne historiske grunnforutsetningen for Norberg-Schulz' arkitekturhistoriske synsmåter ved å undersøke hvilke premisser arkitektene og bedømmelseskomiteen i første halvdel av forrige århundre la til grunn for sitt valg av klassiserende stil. Kommisjonen uttaler seg slik om motivene for sitt valg av klassiserende arkitekturstil: «Allerede Bygningernes Ydre bør vidne om deres Bestemmelses Viktighed; den Flid, Omsyn og Smag som lægges for Dagen ved deres Opførelse, bør give fordelagtige Vidnesbyrd om Nationens Erkjennelse af Videnskabernes og Opplysningens høie Vørd (...)» Ingen utsagn viser at man hadde Romerriket eller noen andre av de forbilder som Norberg-Schulz nevner i tankene, men utelukkende greske forbilder, det omtales til og med en særskilt bygning i Athen.
Det arkitektoniske motivene for dem som skapte det opprinnelige universitetsanlegget i sentrum, er altså fullstendig knyttet til klassiske humanistiske idealer med deres betoning av kunst, estetikk, kunnskap, opplysning og dannelse. Ut fra vanlige saklige, faghistoriske og humanistisk-kritiske forutsetninger skal også Pjotr Choyanowskis byggforslag derfor knyttes opp mot denne tradisjonen. Det er disse klassiske humanistiske idealene, utviklet og foredlet gjennom 2500 år og gjennom en lang rekke historiske samfunnsformasjoner og perioder, som Norberg-Schulz forkaster blankt. Ikke er de plutselig for omkring hundre år siden bare blitt utjenlige, de er blitt uhyrlige. Det er en kjent sak til og med at klassiserende arkitekturformer er klart forbundet med all historiens politiske ondskap. Dette må bare være en kjent sak innenfor en snever autoritær profesjonselite som ut fra sin besittelse av posisjonene kan formulere sine argumenter overfor dissidenter som krenkelser istedenfor som invitasjoner til fruktbar dialog.
Det går en klar linje fra denne argumentasjonsmåten til førsteamanuensis Oddbjørn Fures argumentasjon i debatten med professor Hans Fredrik Dahl om det humanistiske sivilisasjonssammenbrudd i vårt århundre, og dets sammenheng med framveksten av totalitære, elitære politiske bevegelser. Til denne utviklingen hører også framveksten av elitære avantgardistiske kunstnerbevegelser.
Disse grunnholdningenes art og arkitektelitens ukultur kommer også klart fram i arkitekt Jan Carlsens kronikk i Dagbladet 4.5., der han tok for seg Arnstein Arnebergs forsvar for klassiserende stilelementer i samme avis 27.4. Jeg gjengir et knippe av invektiver som presenteres uten ethvert snev av faglig-kritisk og saklig begrunnelse: «Arkitekturens såpeopera», «tilsnikelse», «demagogisk knep», «kulturelt taskenspill», «såpeoperaens populistiske metoder», «sentimentalt historiehermende», «kitschdekor», «plagierende fasademakeri», «tabloidisering av arkitekturbildet anskueliggjort med Pjotr Choyanowskis forføreriske silikonkuppel på Tullinløkka» osv., osv.
Det er ikke mulig å si noe faglig samlende og fornuftig om dette knippe av overflatiske skjellsord og utstuderte krenkelser. Men det kan sammenfattes presist i begrepet mobbing . For en faghistoriker er bruken av ordet «tilsnikelse» særlig interessant. Arnebergs sentrale poeng er at det finnes en stor arkitekturhistorisk kulturarv som er utviklet i et intensivt samspill mellom arkitekter, byggherrer og befolkninger gjennom 2500 år, og som, etter hans syn, på ulike måter kan nyttiggjøres også av vår tids arkitekter. Carlsen kaller dette direkte, uten saklig og faglig begrunnelse, for en tilsnikelse. I en faglig og humanist-kritisk forstand vil begrepet tilsnikelse bare ha en saklig mening dersom noen skulle utgi Choyanowskis eller andre klassisk inspirerte bygg for ekte greske eller romerske. For en faghistoriker er det uforståelig at det uten videre skulle være klart at det ikke skulle være noe å lære av mennesker i fortida, også om arkitektur og estetikk, og at enhver påstand om dette fortjener den alvorlige og krenkende karakteristikk «tilsnikelse». Det eneste som blir klart er at Carlsen i likhet med den øvrige autoritære profesjonseliten blant arkitekter i Oddbjørn Fures forstand har forkastet vår humanistiske kulturarv, som jo også klassisk og klassiserende arkitektur i en grunnleggende forstand inngår i. Derfor mangler også den toleranse og respekt for andre meningsbærere som er en så sentral del av humanistisk kultur.
Det sørgelige faktum, som også framgår av en artikkel av sammensatte korte intervjuer med kjente arkitekter (Aftenposten 18.4.) er at Norberg-Schulz' og Carlsens gjennomførte antihumanistiske, ufaglige og usaklige karakteristikker, deres overgrepsteknikker og forakt for dissidenter og fruktbar debattform er et gjennomgående trekk ved arkitektmiljøet (og tilsvarende miljøer blant modernistiske kunstnere og kunsthistorikere, jf. Nerdrum-debatten).
Norberg-Schulz, Carlsen og andre arkitekter øser også sin forakt over populistiske og kommersialistiske holdninger, marked, osv. La oss da fastholde at det moderne politiske demokrati fungerer som et liberalistisk, politisk supermarked der kundene/velgerne velger mellom konkurrerende tilbud på løsninger av samfunnsproblemene. Som politisk system er det tvers igjennom kommersielt og i en vesentlig forstand populistisk og bygger på en tro på at folket i sin alminnelighet vil gjøre gode valg og dessuten har rett til å treffe valg som går på tvers av maktelitenes ønsker. Dette positive menneskesynet er forankret i vår humanistiske kulturarv, og det er dette positive synet på folket og dets evne og rett til å bestemme på samme måte også vår arkitektur, som arkitekteliten forkaster.
Det er også forkastelsen av den humanistiske kulturarv som gir rom for framveksten av sykdomsframkallende arkitektur og kunst. Jeg har selv i bestyrerrollen ved Historisk institutt kjempet som en løve for å hindre at lesesalen i Wilhelm Bjerknes' hus på Blindern, et brutalistisk bygg, skulle bli hovedfagslesesal for historiestudentene. Bygget og lesesalen er ikke bare en «arkitektredsel», det framkom ved nærmere undersøkelse at studentene som forsøkte å bruke lesesalen ofte klaget over at de ble uvelle, fikk hodepine og muskelvondt av å sitte der. I Aftenposten 14. juni framgår det tilsvarende at «flertallet av Stortingets finanspolitikere synes den kunstneriske utsmykning på møterommet hemmer dem i arbeidet, og fører til tungsinn». Moderne kunst og arkitektur som har skåret over båndene til vår humanistiske kulturarv, bidrar åpenbart til å øke psykosomatisk sykelighet i vår tid.
Det er en vanlig samfunnsvitenskapelig og historisk iakttakelse at de som ikke har makt, dissidenter, må forsøke å vinne fram gjennom kvaliteten i sin argumentasjon, makthaverne bruker sitt fortrinn og forsøker å kvele eller knuse opposisjonen. Slik er det også i denne sammenheng. Arnstein Arnebergs kronikk i Dagbladet 27.4. har ujevne, men klare historiefaglige kvaliteter. Kunsthistorikeren Paul Grøtvedts artikler holder meget høyt faglig nivå, til dels et høyt internasjonalt nivå.

© Dagbladet