Nellejet Zorgdragers bok er et imponerende arbeid. Hun eier en klar og enkel framstillingsmåte, og presenterer skikkelser skarpt og plastisk, med sans for dramaets menneskelige detaljer.

De helliges opprør
Den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager har skrevet en skjellsettende avhandling om sameopprøret i Kautokeino i 1852.

Av KARSTEN ALNÆS, FORFATTER

november 1852 tør være kjent for de fleste. En drift med pulk, kjørerein og 35 «hellige krigere» kommer kjørende inn til kirkestedet tidlig om morgenen. Samene i driften tilhører en siida der medlemmene er vakte, sterkt troende kristne som betrakter seg som hellige og sine ledere som profeter eller Guds stedfortredere.
Medlemmene i det lille siida-samfunnet har visjoner og drømmer. De tror på en streng krevende Gud, på helvete og fortapelse, og kjenner en sterk skyldfølelse. Derfor må de forbedre sine liv. Ikke minst føler de at de må bekjempe Satan, slik han bereder sitt rike gjennom prester av den norske kirke, og slik han sprer sin gift, sitt Satans piss, gjennom brennevinshandleren i Kautokeino. Ja, tilhengerne av den sanne tro, som er ledet av den karismatiske Aslak Hætta, fordømmer kirke og øvrighet, den lede Satans representanter, fordi de hindrer folk i å leve et liv i gudfryktighet, sannhet, renhet og samklang med Guds skaperverk.
Karavanen stanser, og lensmannen, den sværbygde Lars Johan Bucht, kommer ut fra huset til handelsmannen og går mot flokken. Han griper en gjerdestaur og vender seg mot Aslak Hætta, en av lederne for den oppøste flokken.
De to ryker sammen i et slagsmål på liv og død. Det ender med at Hætta stikker Bucht i hjel med kniv, litt etter blir også handelsmannen Carl Johan Ruth slått til døde av rasende menn og kvinner. Presten Hvoslev blir skamslått, huset til handelsmannen går opp i flammer.
Reaksjonene var harde, både fra andre samer og fra det norske storsamfunnet. Fem av de samiske opprørerne fikk dødsdom, to - Aslak Hætta og Mons Somby - ble halshogd, en tredje ble slått i hjel under en fangetransport, et titall andre ble dømt til livsvarig straffearbeid, en av dem døde i fengselet. Opprørerne ble enten stemplet som villfarne religiøse eller hevngjerrige kriminelle.
Den hollandske antropologen Nellejet Zorgdragers store doktoravhandling om Kautokeino-opprøret er nå oversatt og utgitt på norsk. Zorgdrager har ikke bare dratt nytte av alt som tidligere er skrevet om oppstanden, hun har trålet arkivene, bodd blant reindriftssamer i lengre tid, og samlet alle relevante opplysninger om hendelsene, slik at norske lesere nå for første gang får en utførlig, detaljrik og innlevd framstilling av alle faser i konflikten. Hun presenterer bakgrunnen for opprøret, gir en grundig innføring i samfunnet i Kautokeino, tegner grundige og levende portretter av hovedpersonene i dramaet, skildrer livet og budskapet til Læstadius og kartlegger i detalj «de åndelige» og deres oppfatninger. Det vil si det religiøse klima i den storsiida der opprøret ble født. Dessuten gir hun en detaljrik beskrivelse av hendelsesforløpet før og etter 8. november 1852. Det er et imponerende arbeid.
Som kjent var det en hendelse i Skjervøy kirke ett år før hendelsen som satte skredet i gang, men det var en serie ydmykelser, dommer og krenkelser som til slutt ga det et så skjebnesvangert utfall. Langt på vei kan man si at denne konflikten var framprovosert av norske geistlige, og at en aggressiv og uklok adferd fra brennevinshandleren i Kautokeino, samt en bølle av en lensmann bidro til å drive «de åndelige» til ytterpunktet.
Det som skiller Zorgdrager fra mange antropologer og sosiologer er at hun eier en klar og enkel framstillingsmåte. Hun presenterer skikkelser og hendelser skarpt og plastisk, og har sans for de små menneskelige detaljer som minner om at dette var et drama der vanlige mennesker fikk sine liv ødelagt.
Det er mange sider ved konflikten som kunne være verdt en bred kommentar, men i denne sammenhengen skal vi først og fremst ta for oss drivkreftene bak opprøret, slik Zorgdrager tegner dem, med hovedvekt på den religiøse dimensjonen. Som kjent var opprørerne læstadianere der den religiøse opplevelsesintensiteten var særlig sterk. Den siidaen de tilhørte hadde sommerbeiteplassene sine i Kvænangen, mens de vinterstid la boplassene sine i grenseområdene mot Finland.
Zorgdrager kan ikke finne noen klare forskjeller mellom de sosiale vilkår til «de åndelige» og de øvrige flyttsamene i Kautokeino. Rett før opprøret fant sted ble grensa til Finland sperret, og adgangen til noen av vinterboplassene ble vanskeliggjort. Dette var ikke noe grunnleggende motiv til opprøret, sier Zorgdrager, men det kan ha forsterket samenes harme over nordmennenes adferd.
Som nevnt ble kimen til opprøret sådd gjennom prestenes ukloke og dels provokative framferd mot medlemmene av siidaen, etter episoder både på Skjervøy og i Kautokeino året før. Og vekkelsen hadde gjort «de åndelige» i stand til å se at de som samer var et folk som ville opp og fram i verden. De representerte en livsstil som fortjente respekt, og de forsvarte holdninger som ga dem Guds støtte. De kunne ikke lenger finne seg i ydmykelser og overgrep, særlig ikke fra dem som tjente Satan og hans tilhengere.
Med utgangspunkt i en tolkning av læstadianistiske trosholdninger mener Zorgdrager å kunne trekke den konklusjon at motstanden i Kautokeino var en reaksjon «mot nordmennenes kolonialistiske holdninger og den derav følgende lave status samene ble tilkjent i det norske samfunnet».
Dette kan et stykke på vei forklare hvorfor bevegelsens ledere identifiserte seg med Gud. Som vi har pekt på var også medlemmene av gruppen tiltalt av den måten Læstadius hadde stigmatisert handelsmennenes og øvrighetens representanter på. Ifølge hans forkynnelse var det de som framsto som de virkelig lastefulle og onde i samfunnet.
Zorgdrager framstiller Læstadius' bevegelse som en reformbevegelse som ble møtt med fordømmelse og som derfor utviklet seg til å bli revolusjonær. Hun understreker imidlertid at siida-institusjonen eide en «atomistisk karakter», og at vekkelsens sammenbindende kraft derfor ikke var stor nok til å skape en samlet motstand. Opprøret tente en flamme i Aslak Hætta og Mons Sombys flokk, men luet aldri så sterkt i andre siidaer.
Zorgdrager argumenterer godt og utfyllende for sitt syn, men for en utenforstående kan det av og til virke som hun moderniserer konflikten. Det er i alle fall ikke uproblematisk å lansere læstadianismen som en frigjøringsteologi som i en gitt situasjon skapte en større forståelse for det en kan kalle samisk identitet.
Nå gir hun et fyldestgjørende begrunnelse for sitt syn blant annet ved å vise til likhetene mellom den samiske sjamanismen og trekk i den læstadianske bevegelse. Flere av de fengslede samene etter Kautokeino-opprøret faller i avmakt på liknende måter som noaidene gjør når frisjelen forlater dem og de faller i transe under sine religiøse seanser. I Læstadius' lære kunne samene finne flere elementer av sine tradisjonelle forestillinger. Læstadius hadde dessuten samisk mor, hans vekkelse hadde oppstått i et samisk kjerneområde (Karesuando), og samiske myter og samiske hverdagserfaringer ble aktivisert i forkynnelsen. Den religiøse praksis under møtene kan ha hatt røtter i samisk kultur. Som barn av opplysningstida og romantikken mente også Læstadius at den samiske livsførselen og livsformen var edlere enn det syndige liv som ble ført i byene, og det kunne oppfattes som en oppvurdering av det rent samiske.
Men vi har ingen direkte utsagn eller bevis som tyder på at Kautokeino-samene tolket konflikten mellom dem og de norske øvrighetspersone som en etnisk konflikt. Opprøret fikk selvfølgelig en etnisk dimensjon, men av læstadianismens seinere historie er det lite som tyder på at lederne oppfattet bevegelsen som spesifikt samisk. En annen ting er at den samepolitiske bevegelsen, ikke minst i mellomkrigstida, delvis var basert på et læstadiansk idégrunnlag.
Nå er det ingen tvil om at norske myndigheter så på Kautokeino-opprøret som en sosial, religiøs og politisk oppstand som det måtte treffes harde forholdsregler mot. Domstolene reagerte som nevnt meget strengt, 50 infanterister fra Trondheim ble dessuten sendt nordover for å stå parat dersom noe skulle skje.
Zorgdragers bok er et skjellsettende verk om den samiske oppstanden der kulturhistoriske, antropologiske og religionshistoriske tråder er vevd inn i et helhetsbilde. Likevel er siste ord slett ikke sagt, debatten kan tvert imot begynne på et nytt grunnlag.
NY BOK
Nellejet Zorgdrager: «De rettferdiges strid,
Kautokeino 1852»
Norsk Folkemuseums Samiske Samlinger
Vett & Viten. 558 s. Kr 398

© Dagbladet