Hva skal til for å bli en god forfatter? Svaret er: Inspirasjon. Tenkning. Genialitet. Ideer. Stil. Disse ordene som i dag betraktes som dumme, romantiske og gammeldagse.

Håndverker eller geni?
Du all verden, Finn Øglænd, hvor mange tror du ikke det er i denne verden som vil bli forfattere ? Det er mengder, mengder, horder.

Av TORE RENBERG, FORFATTER
Alle med en smule innsyn i tilfanget som ankommer forlagenes eller tidsskriftenes postbokser, vet dette. Men like mange vet: vilje garanterer ikke annet enn et rastløst liv. Det er bra, men ikke bra nok.
Jeg setter vilje ekstremt høyt blant menneskelige egenskaper, bare så det er sagt. Ekstremt høyt. Et menneske med vilje er et vakkert menneske. Men her snakker vi om kunst.
Jeg refererer til første punkt i Finn Øglands «hva er en moderne forfatter»-artikkel, «Dikteren som håndverker» (Dagbladet 27. juni), der han som svar på Halfdan Freihows sytete intervjuutsagn trakk opp noen kjølige linjer for hva som skal til for å skrive. Øglænd har - med rette - sett seg lei på omkvedet om at dagens forfattere «ikke har noe å si» osv. Men hva er det han svarer med? Første punkt lød: «Det viktigste er faktisk at man vil bli forfatter, ikke om man har noe på hjertet, hva nå det måtte bety.»
I og med at det ligger et «vi» i Øglænds artikkel, som inkluderer «vi som debuterte på 80- og 90-tallet», vil jeg gjerne - som 90-tallsforfatter - få komme med noen kontrapåstander. Mest fordi jeg, i all respekt, ikke deler hans syn, som jeg heller ikke deler Freihows lesning av dagens litteratur. Men også fordi jeg tror både Freihow og Øglænd på sine ulike måter har fyrt opp under et allerede godt knitrende bål. Og på dette bålet brenner dagens litteratur.
Jeg blir varm i kinnene av Øglænds artikkel, det må jeg si. Det viktigste er selvfølgelig ikke at man vil bli forfatter - hvor mange vil ikke det? Hvor mange vil ikke være lynende velformulerte, intelligente, verdensberømte, kjære Finn Øglænd! Man kommer ikke til Himalaya med viljen. Nei - viljen til å bli forfatter trenger man ikke løfte opp på noen pidestall: den burde det være helt unødvendig å snakke om. Den er en selvfølgelig forutsetning.
Spør en forfatter hvorfor han er forfatter. Hva er det han svarer?
«Fordi jeg vil.»
Å ja, så fint. «Det vil jeg rg,» sier en annen.
«Ja, men hvorfor er du det ikke da?» spør vi.
«Fordi...» - og her snakker et menneske med selvinnsikt - hva er det han sier? «Fordi jeg ikke kan.»
Hva er det dette mennesket ikke kan?
Selvfølgelig kan han gå på skrivekurs og lære seg å skrive sikre setninger, eller «beherske noen grunnleggende teknikker», som Øglænd sier.
Ja, men hva er det han ikke kan?
Han har ikke det som skal til.
Nei... men hva er det som skal til?
Inspirasjon. Tenkning. Genialitet. Ideer. Personlig stil.
Disse ordene blir i dag betraktet som elitære, foraktfulle, dumme, romantiske og gammeldagse. «Rollen som det inspirerte geni tilhører romantikken. Dagens forfatter ser seg selv som håndverker, og da er det viktig å beherske noen grunnleggende teknikker.» Dette er fryktelig irriterende lesning. Selv når jeg skriver av sitatet blir jeg opphisset - sikkert fordi jeg per definisjon er en «dagens forfatter». JEG VIL IKKE VÆRE MED PÅ DET. «Grunnleggende teknikker»? Ja, men det er jo innlysende! Og det var like innlysende for de nevnte romantikerne. Man kan ikke lage stoler eller biler, om man ikke behersker grunnleggende teknikker. Men det er ikke kunst.
Forfatteren må anse seg selv som genial. Inntil noen andre har motbevist det. Det er pompøst, men det er den eneste mulige fremgangsmåten. Om ikke får man finne seg noe annet å gjøre. Og forfatterens skrivetrang er ikke «vilje til å bli forfatter». Det høres ut som om man vil sjekke damer. Skrivetrangen må være vilje til å gå dypere. Nå sannheten, innsiktene, velte et menneskes liv. Nå det groteske og det vakre. Legge sine ideer om verden for dagen. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at du kan skrive det du har skrevet, Finn Øglænd. Hvordan kan man være forfatter med så fislete ambisjoner? Å være «en forfatter som elsker teknisk briljans og prøver å skrive bøker som ligner på bøker han/hun selv har blitt inspirert av»?
Det holder ikke.
Det holder bare ikke.
Selv har jeg ikke gått på skrivekurs. Jeg tror fullt og fast på kunstnerens ensomme arbeid, på timene der en sliter og arbeider med sitt stoff og seg selv. Da lærer en seg bl.a. «å beherske grunnleggende teknikker», og det er helt avgjørende kunnskap. Men det trenger en ikke å gå i Bergen eller andre steder for å lære. Man kan selvfølgelig gjøre det om man vil, og har man sterk nok stil og integritet vil det ikke skade. Men hvis lærerne er av samme sedate oppfatning som Finn Øglænd, så frykter jeg det verste.
Det brenner et bål med litteratur om dagen. Et bål med dagens litteratur. Der forestillinger som både de Freihow og Øglænd fremsetter holder ilden varm. Den ene ved klagesang, den neste ved resignasjon. Freihows utspill tar jeg ikke så tungt. Det er gjentagelsen av århundrenes sukk. Øglænds utspill er derimot et krisesymptom. Det er selvantenning. Men hold det for deg selv.
Det er merksnodig. Hvorfor denne angsten for geniet, originaliteten, ideene? Det går som en mare gjennom samfunnet, synes jeg. Hva er det? Ingen skal være bedre enn andre. Man forveksler her menneskeverd med det å utføre et spesifikt gjøremål. Kjære deg, hvis toalettet mitt går filleveien, da vil jeg ha en rørlegger som kan arbeidet sitt. Jeg gjør det ikke selv, for jeg skriver romaner og ville ødelegge badet for enhver framtid om jeg forsøkte meg. Og hvis rørleggeren vil lese en roman etter at han har fikset toalettet mitt, så skriver han ikke en selv, han kjøper en bra en. Selv om han kanskje vil bli forfatter.
Ja, det er mye man vil her i verden. I tillegg til forfatter ville jeg selv bli dirigent for et stort og flott symfoniorkester. Eller popstjerne. Men jeg var ikke musikalsk nok.
På hjertet. Det er en god måte å si det på. Jeg så et arkivopptak med Harald Sæverud på TV her om dagen. Det var fra 70-årsjubileet i 1967, og han fortalte om da han skrev «Kjempeviseslåtten» under krigen. Han ble så fly forbannet da han så de elendige tyskerbrakkene, og det veltet opp i ham. Og hva veltet ut av ham? Komponisten gnistret i øynene, begynte å fekte med armene på TV-skjermen, og sa at da bare kom det til meg. Hva da? Sæverud sang: BA BA BA-BA-BA BA-BA BA BAA! Hovedtemaet i «Kjempeviseslåtten». Det var noe på hjertet hans... han hadde noe der.

© Dagbladet