I sin forakt for vanlige mennesker insisterer arkitekteliten på selv å bestemme utformingen av arkitekturen, uavhengig av hva folk flest mener eller ønsker.

Overkjørt av arkitekteliten
Arkitekt Jan Carlsen og professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, Christian Norberg-Schulz har begge respondert på min kronikk i Dagbladet 22.6., «Arkitektelitens ukultur».

Av OLE JØRGEN BENEDICTOW, PROFESSOR I HISTORIE VED UNIVERSITETET I OSLO
Begge svar består i sin helhet av illustrasjonsmateriale på arkitektelitens argumentative overgrepsteknikk og nettopp arkitektelitens ukultur.
Arnstein Arneberg hevdet i Dagbladet 27.4. bl.a. at det foreligger en klassiserende kulturarv som er utviklet og foredlet gjennom 2500 år, og derfor på ulike måter kan gi verdifulle impulser også i dagens arkitektur. I et lass av skjellsord stemplet Jan Carlsen i sitt motinnlegg 4.5. dette uten videre for en «tilsnikelse», og stiller dermed spørsmål ved Arnebergs integritet. Jeg har gjort Carlsen oppmerksom på, så vidt jeg kunne se, at begrepet «tilsnikelse» bare kan ha en meningsfull og akseptabel anvendelse, dersom det ble hevdet at Choynowskis byggforslag eller nye bygg i klassiserende stil skulle være ekte gresk eller romersk. Det var et krav til Carlsen om å vise at hans karakteristikk ikke bare var en sjofel krenkelse. Men Carlsen er ute av stand til å gi noen saklig og faglig begrunnelse, han tyr derfor til misvisende sitatteknikk og stråmannsargumentasjon: «Tullinløkka-prosjektet til arkitekt Piotr Choynowski gir seg ikke ut for å være ekte gresk eller romersk, doserer Ole Jørgen Benedictow.» Ingen begrunnelse for hvorfor begrepet «tilsnikelse» er berettiget, og en sitatforvrengning som skal tjene til å latterliggjøre en professor i historie som er så utafor at han faktisk «doserer» det ekstreme og latterlig selvsagte. Dette er ondartet argumentasjonsteknikk, som springer ut av arkitektelitens ukultur og dens distanse til humanistiske og akademiske verdier.
La oss se på professor Christian Norberg-Schulz' bruk av fortielser, sitatforvrengning og stråmannsargumentasjon. I sin kronikk i Dagbladet 13.4. påstår han i uvanlig krenkende former at Choynowskis klassiserende byggforslag har assosiasjoner til romerske keisere, Ludvig 14., Napoleons og Hitlers storhetsfantasier. Jeg har i mitt innlegg vist at dette er fullstendig uholdbart. Denne meningsløse krenkelse forbigår Norberg-Schulz nå i stillhet. Plutselig er det dramatisk helomvending, han mener nå tvert om at den humanistiske kulturarven i arkitekturen er så storartet og hellig at den absolutt ikke må brukes til noe. Norberg-Schulz' utsagn har ingen konsistens og logisk sammenheng og er uten saklig grunnlag, det er ren retorikk, dels som krenkelser, dels som bortforklaringer.
I fortsettelsen tillegger Norberg-Schulz meg følgende mening: «Det er nettopp en slik devaluering som skjer når kulturarven gjøres til et supermarked, slik Benedictow ønsker. For å lære et fag vil ikke si å velge dets innhold i en kjøledisk.» La oss nå se på hva jeg faktisk skrev: «La oss da fastholde at det moderne politiske demokrati fungerer som et liberalistisk, politisk supermarked der kundene/velgerne velger mellom konkurrerende tilbud på politiske løsninger av samfunnsproblemene. Som politisk system(...) bygger (det) på en tro på at folket i sin alminnelighet vil gjøre gode valg og dessuten har rett til å treffe valg som går på tvers av maktelitenes ønsker. Dette positive menneskesynet er forankret i vår humanistiske kulturarv, og det er dette positive synet på folket og dets evne og rett til å bestemme på samme måte også vår arkitektur, som arkitekteliten forkaster.» Vi kan nå formulere Norberg-Schulz' politiske grunnsyn for ham. Det han ikke har våget å si, men har skjult bak grov meningsforvrengning, er at han forkaster det demokratiske, politiske system som er bygd på det postive menneskesynet i vår humanistiske kulturarv og dens tro på at «folket i sin alminnelighet vil gjøre gode valg og dessuten har rett til å treffe valg som går på tvers av maktelitenes ønsker», også arkitektelitens ønsker. Norberg-Schultz er en framtredende representant for en snever, autoritær profesjonselite som har kuttet over sine forankringer i den humanistiske kulturarv og dens positive menneskesyn, og i sin forakt for vanlige mennesker insisterer på selv å bestemme arkitekturen uavhengig av hva folk flest mener eller ønsker. Arkitekteliten krever å få overkjøre folket. Kjære politiske representanter for det norske folk i kommunestyrer og på Stortinget, merk dere disse holdningene, motarbeid at disse menneskene får virke gjennom korporative kanaler til de politiske beslutningsmyndigheter. Bøy disse menneskenes stolte elitære nakker!
Carlson mener at det industriteknologiske gjennombruddet som kom med den industrielle revolusjon, skapte nye vilkår for arkitekturen som gjør det absolutt nødvendig å forkaste den humanistiske byggekunst. I den sammenheng tillegger han meg følgende åpenbart tøvete mening: «(Jeg) vil konstatere at en universitetsprofessor i historie setter likhetstegn mellom kulturlivets vilkår i to så forskjellige samfunnsepoker som 1840- og 1990-årene.»
Dette er grepet fullstendig ut av luften for å tjene sjikanøse formål. Men jeg har faktisk uttalt meg om arkitekthistorisk utvikling i et større samfunnshistorisk perspektiv, uten at Carlsen har oppfattet det. Det heter følgende i min kronikk 22.6. «(...) disse klassiske humanistiske idealene, utviklet og foredlet gjennom 2500 år og gjennom en lang rekke historiske samfunnsformasjoner og perioder (...)» Teknologi og samfunn har altså gjennom de siste 2500 år stadig gjennomgått gjennomgripende endringer, og det har gitt seg utslag i stadig videreutvikling av de klassiske, humanistiske idealene også innen arkitektur. Det foreligger etter mitt syn et omfattende deduktivt grunnlag, et historisk faktamateriale, for å mene at de klassiske humanistiske idealene er overveldende tilpasningsdyktige overfor dyptgripende samfunnsendring og teknologisk endring. Carlsen har ikke gitt noe saklig argument for hvorfor disse idealene ikke kan videreutvikles og foredles også innen rammen av det moderne samfunn og moderne teknologi. Dette saksforhold styrker Arnebergs historiske argumentasjon.
Carlsen og Norberg-Schulz mener at enhver innføring av arkitektoniske elementer fra klassiserende arkitektur må fordømmes som kopiering. I Carlsens innlegg hagler det med invektiver som «kopimakerne», «epigoneri», «ape etter», «historieherming». Slik framstår den snevre elitens typisk sekteriske absolutte renhetskrav og dens typiske kobling til krav om å utrydde alternative meninger. Samtidig er Carlsen og Norberg-Schulz blinde for at moderne arkitektur framstår for mange som lite variert og ensidig, at modernistiske arkitekter faktisk i stort omfang kopierer hverandre og følger de samme snevre arkitektoniske prinsipper. Det modernistiske byggforslaget for Tullinløkka har mengder av nært beslektede bygg i mange land. Modernistisk arkitektur kan derfor like gjerne gjøres til gjenstand for kopi-, ape- og hermeskjellsordene. Til sist må spørsmålet reises om på hvilket saklig og faglig grunnlag Carlsen og Norberg-Schulz avviser tanken på at sammensmelting av elementer fra flere stilarter kan gi ny og spennende stilutvikling, og hvorfor det er utelukket at moderne arkitektur på en verdifull måte kan øke sin variasjonsbredde ved å ta opp og tilpasse arkitektoniske elementer fra vår humanistiske kulturarv.
Carlson bruker negative karakteristikker om klassiserende arkitektur som «gammelmodig» og «anakronistisk» uten å gi noen holdbar faglig begrunnelse. Jeg er overrasket over at ikke Carlsen ser at et begrep som «gammelmodig» er så formbart at det lett kan gis et begrepsinnhold som også omfatter en arkitekturretning som er over hundre år gammel, altså hans kjære modernisme. Alt som er over hundre år gammelt er ekte antikviteter!
Carlsen har ikke oppdaget at jeg ikke har uttalt meg om Choynowskis byggforslag er arkitektmessig godt eller dårlig, bare at det skal diskuteres ut fra vanlige faglige regler for fruktbar meningsutveksling. Så kan man reise det sentrale spørsmål om grunnlaget for Carlsens, Norberg-Schulz' og arkitektelitens intense motvilje mot et byggforslag for Tullinløkka som har sterke assosiasjoner til klassiske akademiske verdier og det humanistiske dannelsesideal, og for deres absolutte insistering på et modernistisk bygg uten spesifikke akademiske og humanistiske signalfunksjoner. Hvorfor er et bygg som for så vidt kunne stå hvor som helst, og inneholde hva som helst det eneste akseptable? Et meget nærliggende svar må være at motviljen nettopp springer ut av at arkitekteliten har skåret over båndene til vår humanistiske kulturarv og står for alternative motstridende idealer.
Avslutningsvis vil jeg for min del legge fram den synsmåte, for så vidt i tilknytning til min kollega Oddbjørn Fures redegjørelse for sammenbruddet (eller den klare svekkelsen) av humanistiske verdier i vårt århundre, at klassiserende arkitektur nettopp svarer til den moderne tids krav. Den gir signalfunksjoner til klassiske humanistiske idealer med sin betoning av kunst, estetikk, kunnskap, opplysning, dannelse og toleranse. Det er nettopp hva vår tid trenger.

© Dagbladet