Debatten om klassisismens plass i moderne arkitektur har nådd et hatsk toneleie: Hvorfor skriver Benedictow at Norberg-Schulz har kuttet over sin forankring i den humanistiske kulturarv?

Kulturdebatt uten nyanser
Jeg gnir meg i øynene. Ole Jørgen Benedictow, professor i historie, går i søndagens Dagblad til rette med Christian Norberg-Schulz, professor i arkitekturhistorie, og karakteriserer ham som «en fremtredende representant for en snever, autoritær profesjonselite som har kuttet over sine forankringer i den humanistiske kulturarv og dens positive menneskesyn(...)»

Av JAN BROCKMANN
Han skriver dette om en mann som er hedret og utmerket ved akademiske og kulturelle institusjoner verden over for sin arkitekturhistoriske og teoretiske forskning som nettopp har vår humanistiske kulturarv som et hovedtema, hvis verk er blitt standardlektyre ved mange universiteter og høyskoler i inn- og utland. Norberg-Schulz' teoretiske posisjoner har vært og er gjenstand for diskusjon og kritikk både her i landet og ute, men jeg har inntil nå hatt til gode å lese at han har kuttet over sin forankring i den humanistiske kulturarv.
Selvsagt er professor Benedictow, som enhver noenlunde kulturinteressert i dette landet, klar over Norberg-Schulz' ståsted som historiker og teoretiker. Likevel skriver han som han gjør, og det ved samtidig å påberope seg «de humanistiske verdier» og «de klassiske humanistiske idealer med sin betoning av kunst, estetikk, kunnskap, opplysning, dannelse og toleranse». Er Benedictows innlegg et bidrag til disse idealene, undres jeg. Hvorfor skriver han slik?
Det er ingen lystbetont lektyre man gir seg i kast med når man leser denne debatten i Dagbladet på ny. Selv for norske forhold har den raskt nådd et krigersk og direkte hatsk toneleie der det fortoner seg håpløst i all beskjedenhet å be om en nyansert diskusjon. Jeg forstår at professor Benedictows innlegg er blitt utløst av en kritikk Norberg-Schulz har skrevet om en arkitekturutstilling i Oslo rådhus. I denne anmeldelsen ytrer han seg meget kritisk til et prosjekt av arkitekt Piotr Choynowski. Professor Benedictow reagerer åpenbart i harme mot denne kritikken som han oppfatter som inadekvat og urettferdig. Men han presiserer at han ikke har uttalt seg om hvorvidt Choynowskis forslag er god eller dårlig arkitektur, han vil kun at «det skal diskuteres ut fra vanlige regler for fruktbar meningsutveksling».
I hvilken grad følger professor Benedictow selv dette ønsket? Han skriver at «(...)Norberg-Schulz mener at enhver (fremhevet av meg) innføring av arkitektoniske elementer fra klassiserende arkitektur må fordømmes som kopiering». Hvor har han skrevet dette? Og videre: «Norberg-Schulz avviser tanken på at sammensmelting av flere stilarter kan gi ny og spennende stilutveksling.» Hvor står dette? Og hvor i all verden har Norberg-Schulz «utelukket at moderne arkitektur på en verdifull måte kan øke sin variasjonsbredde ved å ta opp og tilpasse arkitektoniske elementer fra vår humanistiske kulturarv». Jeg finner ikke belegg for disse påstander i det Norberg-Schulz har skrevet. Når jeg ser på professor Benedictows argumentative teknikk i denne saken, ville jeg ha foretrukket at han hadde innlatt seg på diskusjonen om hvorvidt Choynowskis prosjekt er god eller dårlig arkitektur og utfordret Norberg-Schulz til å begrunne sin kritikk mer utførlig og konkret. For bare gjennom den konkrete analysen av et kunstnerisk prosjekt kan kritikkens sannhetsgehalt settes på prøve.
Med rette peker professor Benedictow på at «de klassiske humanistiske idealene også innen arkitektur... er overveldende tilpasningsdyktige overfor dyptgripende samfunnsendring og teknologisk endring». Nettopp dette faktum er jo en del av problemet: Disse idealene - hvis de som her åpenbart kobles til bestemte stilelementer - har vist seg tilpasningsdyktige også til de mest barbariske samfunnsformasjonene, fra antikken til vårt århundre. De er i like stor grad maktelitens - imperatorenes og diktatorenes - arkitektoniske symbolspråk som demokratienes.
Hvis man mener at det finnes en essensiell kobling mellom et bestemt stiluttrykk og dets humanistiske verdi, så kan man ikke se forbi denne kjensgjerningen. På den annen side burde det være opplagt at det finnes mye betydelig arkitektur som er preget av de nevnte humanistiske verdier uten eksplisitt å ty til bruk av antikkens eller renessansens arkitektoniske elementer. Peter Behrens og Mies van der Rohe hadde gode grunner for å oppfatte seg selv som arvtagere av klassisisten Schinkel, og ikke få av samtidens tyske arkitekter søker å knytte seg til denne tradisjonen ved å gå tilbake til det de oppfatter som den klassiske modernismen.
Debatten får en svært spesiell vending når professor Benedictow i sitt innlegg henvender seg direkte til de politiske representanter for det norske folk og oppfordrer dem til «å motarbeide disse menneskene» (dvs. «arkitekteliten som krever å overkjøre folket») og å «bøye (...) deres stolte elitære nakker».
Hva kan det komme av at noen talsmenn for de humanistiske verdier faller inn i en retorikk som gjør en bange for disse verdiene?
Hele diskusjonen i Dagbladet har sin bakgrunn i at konkurransen om et nybygg for Nasjonalgalleriet og Historisk museum på Tullinløkka er blitt avsluttet i år ved at en offentlig jury har kåret en vinner. Det burde knapt være nødvendig å nevne at hverken Christian Norberg-Schulz eller Jan Carlsen (som Benedictow også tar et oppgjør med) har vært medlemmer av denne juryen. Den har vært sammensatt slik som en EØS-regel krever, nemlig at minst en tredjedel skal være arkitekter - uten noen begrensning oppover. Denne regelen er satt i kraft av europeiske land som i samme grad som Norge kan sies å være bærere av vår felles klassiske kulturarv.
Det er våre folkevalgtes soleklare ansvar å påse at et felleseuropeisk regelverk Norge har sluttet seg til, blir overholdt. Regelen har nettopp som oppgave å sikre at arkitektene (og gjerne deres elite) får mulighet til å virke inn på de politiske beslutningsmyndigheter. Jeg for min del kan ikke se at akkurat denne profesjonen er en fare for vårt demokrati. Arkitektenes innvirkningsrett (og -ansvar!) er nedfelt i en demokratisk institusjon og ikke henvist til «korporative kanaler» (hva nå dette måtte indikere). Jeg må innrømme at jeg har problemer med en demokratiforståelse som vil nekte dem denne retten.
Professor Benedictow gjør seg til talsmann for at «vårt politiske system bygger på en tro at folket i sin alminnelighet gjør gode valg» og at folket har «evne og rett til å bestemme på samme måte også vår arkitektur». Jeg tar til etterretning at professor Benedictow fastholder «at det moderne politiske demokrati fungerer som et liberalistisk, politisk supermarked». Jeg er enig i at Norberg-Schulz på dette punkt tillegger ham en mening han ikke har skrevet, når han påstår at professor Benedictow ønsker å gjøre kulturarven til et supermarked.
Men professor Benedictow nevner ikke at vårt politiske system i sin alminnelighet ikke virker gjennom direkte folkeavstemninger, men gjennom formidlende (representative) institusjoner av ulike slag som er forankret i vår humanistiske kulturarv. Det er denne arven som bl.a. hindrer oss i å opprette folkedomstoler. Så vidt meg bekjent har vi i nyere tid bare hatt to folkeavstemninger og de gjaldt begge Norges medlemskap i EF eller EU. Og begge avstemninger var rådgivende.
Ikke engang supermarkedet svarer fullt ut til modellen på det uregulerte spill mellom tilbud og etterspørsel. Varespekteret og dermed valgmuligheten er også her blitt begrenset på grunn av visse «eliters» (f.eks. helsevesenets) regulative inngripen. Dessuten har jeg med henblikk på vår kulturelle situasjon i massemedienes tid visse vansker med å se at vår rett og evne til å velge fritt har styrket akkurat de humanistiske verdier noe særlig.
Piotr Choynowskis prosjekt forholder seg meg bekjent verken til konkurransens program eller økonomiske ramme, og kan derfor heller ikke tas som et seriøst bidrag til utbyggingen av Tullinløkka. Slik var det vel heller ikke ment. Det virkelig skandaløse ved saken er at vi nå har fått en type debatt som svært lett kan brukes politisk til enda en gang å utsette utbyggingen som ledelsen til begge museer har ventet på så lenge. Det er en skam for kulturnasjonen Norge at nasjonens kulturskatter som huses av Nasjonalgalleriet og Historisk Museum, fremdeles ikke har fått en verdig og museumsteknisk forsvarlig ramme. For ikke å snakke om arbeidsbetingelsene for de ansatte. Det viktigste signalet for de klassiske humanistiske idealers plass i vårt kulturliv ville være at nybygget endelig blir satt i verk.

Tidligere kronikker:
13. april:
Christian Norberg-Schulz:
«Klassiske krampetrekninger»

27. april:
Arnstein Arneberg:
«Spøker det for modernistene?»

4. mai:
Jan Carlsen:
«Arkitekturens såpeopera»

22. juni:
Ole Jørgen Benedictow:
«Arkitektelitens ukultur»

6. juli:
Ole Jørgen Benedictow:
«Overkjørt av arkitekteliten»

© Dagbladet