Den modernistiske arkitekteliten demonstrerer gang på gang en ovenfra-og-nedad-holdning. Hardnakket fordømmer disse fundamentalistene ethvert nytt hus bygd på tradisjon.

Inkvisisjonen ruller videre
Debatten om Tullinløkka og utstillingen «Byens fornyelse» viser at mot en befolkning som ønsker seg en mer menneskevennlig arkitektur enn dagens modernisme produserer, står arkitektstanden samlet i et apriorisk fordømmelse av alt som tradisjon heter.

Av ARNSTEIN ARNEBERG
Arkitekturen må være et av de siste samfunnsområdene hvor totalitære tanker fortsatt råder. Norberg-Schulz tar i sin kritikk, som Jan Carlsen, avstand fra hele utstillingen en bloc, med en fundamentalistisk grunnholdning som ikke finner nåde for et eneste av de mange internasjonale prosjektene. Derfor har Ole Jørgen Benedictow sine ord i god behold når han påpeker at Norberg-Schulz totalt avviser at klassisistiske stilelementer har livets rett i våre dager.
Jeg vet ikke om Odd Brochmann så vår utstilling med tradisjonsbaserte landsbyprosjekter, klassisistiske bygårder i ditto byer, etc. Ikke et godt ord om noen av dem fra kritiker Norberg-Schulz' side. Det brede spekter av tradisjonsbaserte løsninger tatt i betrakning, er dette en nådeløs avvisning. Dessuten: At bygningene er funksjonelle og ikke nekter seg noen moderne innretninger, nevnes ikke. Om de er vakre eller ei, tas ikke opp. Aldri kommer det konkret og adekvat kritikk av et eneste prosjekt.
I Kulturelt Perspektiv nr. 3 1997, gjør redaktør professor Jan Brøgger seg tanker om modernistisk kunstkritikk, og parallellen til modernist-teoretikernes luftige og desto mer hardnakkede fordømmelse av ethvert nytt hus bygget på tradisjon ligger i dagen: «Problemet oppstår først når det settes utilbørlig makt bak en bestemt oppfatning. Det er da vi får kunstinkvisisjon og smakstyranni.»
Modernistene tar ikke sine standpunkter utfra utpreget demokratiske vurderinger, når de glatt overser at i de fleste tilfeller når tradisjonskjære Kari og Ola får bestemme selv, velger de noe som minner dem om noe gammelt, kjent og kjært - et formspråk de selv forstår. Verken Carlsen eller Norberg-Schulz berører verdien av gjenkjennelighet i ny arkitektur, sakens kjerne, ville mange hevde. Nok en demonstrasjon av den ovenfra-og-nedad-holdning som fullstendig dominerer det modernistiske arkitekturhegemoniet vi lar oss tyrannisere av.
Så lenge Carlsen ivrer for digre glassflak midt i det lille Oslo eier av monumental og klassisistisk bebyggelse og Norberg-Schulz anbefaler boligbygg med kloakk-lufterør som pynt henvendt til allmennheten, ødelegger de aktivt den arkitektoniske kulturarven som er en del av den europeiske humanismen, som de fleste av oss identifiserer oss med.
Det private, historiserende byggeriet i Norge i vårt tiår spenner som kjent fra bortimot tradisjonstro og videreutviklet lafte- og panelarkitektur til stilblandinger og -brudd som vi ler og gråter av. Like fullt er det umulig å få skolemannen Norberg-Schulz med på at det er på tide også å utdanne arkitekter til å mestre klassiske og tradisjonelle utrykksformer. Når jeg spør på kronikkplass om alle gamle stilskapende virkemidler fra nå av skal være tabu, svares det ikke.
Vi står altså overfor tidens største ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. I vår kultur, ellers pluralistisk nok, skal alt være tillatt, bare ikke kulturarven.
Arrangørene ville gjerne vise det norske publikum at det å gå tilbake til den før-modernistiske arkitekturen i dag er et internasjonalt fenomen, og langt fra en beskjeftigelse for noen få og sære «nostalgiske dilettanter». På begge sider av Atlanteren ryker 60-talls betongbygg i bakken i gamle byer og det reises fasader som ser ut som de alltid har stått der. Til glede for alle, ikke minst for eiere som opplever sine bygninger så attraktive at verdier og leieinntekter stiger uforholdsmessig.
Men Norberg-Schulz svarer heller ikke leserne på mitt spørsmål om utstillingseksemplene på tilpasning i ulike stildrakter i ulike bystrøk strider i mot stedets ånd - genius loci - der de står.
Med utstillingen ville vi si: Her har vi reelle alternativer til dagens kjedelige modernisme. Slik lar det seg fortsatt bygge! Vi har aldri sagt at vi her finner svaret på enhver byggeoppgave, like lite som vi fordømmer alt som er bygget i modernismens ånd. Og vi mener selvsagt ikke at når nytt først skal bygges utfra hevdvunne normer, så må det gjøres akkurat slik som vist på utstillingen.
Det mener vi heller ikke om Piotr Choynowskis «Edvard Munchs hall» på Tullinløkka. Mens «den vanlige fotgjenger» straks omfavner dette aller første forslaget til et klassisistisk byggeprosjekt i Norge på mange tiår, vil Jan Carlsen (6.5.) overbevise folket med en dummy av Telje-Torp-Aasens modernistiske vinnerprosjekt, «...helst i løpet av sommeren mens trærne har blader og gir vår dummy skulpturelt liv».
Selv foretrekker jeg bygninger med skulpurelt liv hele året rundt, i allslags vær og belysninger. Det er nettopp mangelen på liv, variasjon og øyenslyst i den slags fasader som mennesker over hele den vestlige verden gjerne vil slippe å se mer av.
Det er forunderlig for ikke-arkitekter å oppleve en slik redsel for å bli innhentet av sitt eget fags fortid som modernistisk skolerte arkitekter nå legger for dagen. En fortid som de ellers oppsøker, fotograferer og fryder seg over. At man ikke ser hvilke muligheter som åpner seg - ikke kun gjennom klassiske virkemidler, men også i lokale byggetradisjoner! Hvilke skatter å bygge videre på! Hvorfor skal arkitekturen på liv og død finnes opp på nytt hver mandag?
Carlsen vil vite hva jeg mener om to prosjekter han selv liker: Jan Digeruds tilbygg til Glasmagasinet i Oslo fra 1972, og Bengt Espen Knutsens rekkehus på Ris i Oslo. Det første ser jeg som et historisk skritt i retning tilpasning, et pilotprosjekt uten oppfølgere. Men med sin lyse betong, mangel på skulpturelt liv og brutale fasade mot Torggata, er det meg ufattelig hvordan Carlsen kan bruke ord som «ydmyk» og «varsom». Og rekkehusene har tross flate tak og kassete karnapper en netthet som tiltaler. Men er det ikke påfallende at Carlsen må 25 og 33 år tilbake i tid for å hente sine gode eksempler?
Selvsagt er det skapt vakre modernistiske byggverk, og for ikke å bli beskyldt for å mene det motsatte, tok jeg forbehold: «Jeg beundrer (...) samt selvsagt en og annen artistisk modernist.» Likevel tillegger Carlsen meg motsatt syn og argumenterer så med glød mot dette - i en kronikk som åpner med en beskyldning om intellektuell uredelighet! Jeg skal ikke trette leseren med å gjengi Carlsens glosevalg. Ole Jørgen Bendictow har allerede kommentert det jeg vil kalle Carlsens og Norberg-Schulz' skittkasting i to tidligere kronikker - hvilke jeg er svært takknemlig for og slutter meg til.
Han gjør det lett for seg når han skriver selvrosende (mine uth.) om «folks behov for fest, skjønnhet, variasjon, nærhet og gjenkjennelse i de daglige omgivelser». Dette er behov som grosset av norske nybygg på ingen måte dekker. Erkjennelsen av dette var det som fikk arrangørene av «Byens fornyelse» til å skaffe utstillingen til Norge for å antyde at man med fordel i dag, i ren mangel av noe bedre, kan ta opp noen tråder som modernismen kuttet over.
Carlsen trenger ikke å anbefale meg bøker for å «forstå at byer og steder fornyer seg uavlatelig». Det har jeg faktisk notert meg. I den samme boken skal jeg videre kunne lese meg til at kontinuiteten er arkitekturens varemerke. Hvis det er bokens konklusjon, tror jeg at jeg står over. For er det noe som kjennetegner dagens rådende modernistiske arkitektur, er det jo det stikk motsatte - avstandtagen til kontinuitet. Nøyaktig slik Carlsen selv beskriver den forbilledlige Sverre Fehn: «...en autentisk formgiver som hele tiden begynner på nytt...»

© Dagbladet