Man kan få inntrykk av at arkitekter og andre modernister er mennesker med hjerter av armert betong. Når politiske eliter opptrer på samme måte, kaller vi det undertrykkelse.

Med hjerter av armert betong
Jan Brochmann klandrer meg i Dagbladet 11.7. for å ha innført et «krigersk» og «hatsk» toneleie i arkitekturdebatten uten noen som helst rimelig foranledning.

Av OLE JØRGEN BENEDICTOW, PROFESSOR
Jan Brochmann underslår at det var Christian Norberg-Schulz' og Jan Carlsens overfall på Piotr Choynowski og Arnstein Arneberg på kronikkplass i Dagbladet 13.4. og 4.5. som hadde opprørt meg. Slik Brochmann har lagt opp sin kritikk, vil jeg på historikervis igjen få dokumentere premissene for mitt engasjement og hovedpunktene i min kritikk. Norberg-Schulz presenterer sitt hovedsynspunkt som sjikane alt i tittelen på sin kronikk «Klassiske krampetrekninger» og fortsetter med følgende historiske argumentasjon: «(...) makt og nasjonalisme (har) alltid benyttet klassiske og tradisjonelle former. Således minner mange av eksemplene i 'Byens rom' ikke bare om de romerske keisernes, Solkongens (Ludvig 14. s), Napoleons og Hitlers storhetsfantasier, men også de sammes forsøk på å 'glede' folket med Heimatstil (...) Det er virkelig utrolig at vi på nytt skal møte dette spøkelset, og til og med på Tullinløkka!» Jeg har påpekt at å forbinde klassiserende arkitekturelementer på denne måten med all historiens ondskap, til og med Hitler og nazismen, og å stemple Choynowskis klassisk inspirerte byggforslag for Tullinløkka i slike former, savner historiefaglig innhold og krenker hans integritet. Jeg mener nettopp ikke at Norberg-Schulz' argumentasjon, slik Brochmann tillegger meg, er «inadekvat og urettferdig», jeg mener den er uvitenskapelig, usaklig og uetisk! Jeg tar til etterretning at Brochmann mener at Norberg-Schulz bare har fremmet en «meget kritisk» ytring, som i faglig språkbruk betyr at den både kan være godt underbygget og berettiget. Jeg tar også til etterretning at han ikke vil karakterisere dette som «krigersk» og «hatsk», og at det etter hans syn er uten rimelig grunn å mene, slik jeg gjør, at det er arkitektelitens «krigerske» og «hatske» tone overfor fagets dissidenter, som er årsaken til den harde debattonen.
Jeg har i min kronikk sitert et utvalg av Carlsens skjellsord mot Arnebergs forsvar for klassiserende arkitektur: «Arkitekturens såpeopera», «tilsnikelse», «demagogisk knep», «kulturelt taskenspill», «såpeoperaens populistiske metoder», «sentimentalt historiehermende», «kitschdekor», «plagierende fasademakeri», «tabloidisering av arkitekturbildet anskueliggjort med Pjotr Choynowskis forføreriske silikonkuppel på Tullinløkka». Denne samlingen av skjellsord og krenkelser er uten ethvert faglig innhold og kan «sammenfattes presist i begrepet mobbing». I min andre kronikk har jeg påvist at Carlsen gjennomført bruker sitat- og meningsforvrengninger, fortielse og stråmannsargumentasjon.
Brochmann gir meg nå rett i den historiske argumentasjon om klassiserende formers overveldende tilpasningsdyktighet gjennom historien, og at det ikke er lagt fram noe saklig holdbart for hvorfor dette ikke skulle gjelde i vår samfunnsformasjon og i vår egen tid. Da kunne han også ha vært så sjenerøs at han hadde gitt Arneberg rett i denne sentrale historiske argumentasjonsmåte. Han kunne også ha tatt avstand fra at Carlsen kaller den for en tilsnikelse, og dermed angriper Arnebergs personlige integritet. Den samme Carlsen har nylig i Morgenbladet slynget ut nye kaskader av skjellsord og krenkelser. Jeg tar til etterretning at Brochmann mener at Carlsens språkbruk og argumentasjonsteknikk ikke er «krigersk» og «hatsk», og at det derfor er berettiget å ignorere fullstendig min dokumentasjon for min kritikk, slik at han kan klandre meg for å innføre en slik tone.
Man kan i den offentlige debatt ofte få det inntrykk at arkitekter og andre modernister (som Brochmann) er mennesker med hjerter av armert betong. For Brochmann, som for dem som han forsvarer på denne måten, gjelder Arnulf Øverlands strenge humanistiske moralisering: «Du skal ikke tåle så inderlig vel/ den urett som ikke rammer deg selv.» Og i motsetning til det Brochmann tror, er det sanne humanistiske gjerninger å gå i felten mot intellektuelle overgripere og å forsvare dem som blir trakassert og mobbet!
Brochmann gir meg rett i at klassiserende arkitektur ikke har noen spesifikke referanser verken til tyrannier eller demokratier, også han må følgelig mene at Norberg-Schulz' karakteristikker er historiefaglig og arkitektfaglig uholdbare. Det skal reelt bety at ny klassiserende arkitektur kan vurderes på alminnelig estetisk grunnlag. Dette er en viktig konklusjon. Men Brochmann underslår samtidig et viktig saksforhold, at klassiske arkitekturformer kan ha spesifikke signalfunksjoner. Arkitektene og kommisjonen som gjorde dette klassiske stilvalget for det gamle universitetsanlegget, er klare om sine motiver: «Da offentlige Bygninger af den Betydenhed som et Universitets maae antages at burde opføres saaledes, at de (...) bør give fordelagtige Vidnesbyrd om Nationens Erkjennelse af Videnskabernes og Opplysningens høie Værd (...)» Klassiske arkitekturformer kan, om det gjøres bevisst og med dyktighet, gi sterke signalfunksjoner om humanistiske og akademiske verdier. På denne bakgrunn er valg av klassiserende arkitekturformer for det nye museumsbygget på Tullinløkka i tilknytning til de eksisterende omgivende bygninger legitimt. Dette må holdes opp mot et modernistisk bygg uten enhver spesifikk referanse til miljøet det skal stå i og som kan stå hvor som helst og inneholde hva som helst.
Brochmann stiller meg noen spørsmål som jeg skal svare på. For det første gjelder det hva jeg bygger på når jeg skriver at Norberg-Schulz mener at enhver innføring av arkitektoniske elementer fra klassiserende arkitektur må fordømmes som kopiering. For det første har Norberg-Schulz i sine angrep på dem som foreslår eller forsvarer bruk av klassiserende stilformer, brukt allmenne, krenkende og absolutte formuleringer, slik jeg har gjort rede for gjentatte ganger med omfattende bruk av sitater og tekstreferater. For det andre omtaler Norberg-Schulz i sitt motinnlegg mot min første kronikk ikke noen annet forhold til bruk av klassiserende former enn det han nedsettende kaller kopiering. Jeg har også merket meg at han i sin store artikkel i Dagbladet 2.7. «Menneskelig og moderne» må oppfattes dithen at han kompromissløst avviser innflytelse fra klassiserende stilelementer i moderne arkitektur. Nå har jeg alt påpekt mangel på konsistens i Norberg-Schulz' argumentasjonsmåte (se min kronikk 11.7.), og jeg vil ikke bli overrasket om det skulle gjelde på flere områder. Men jeg har merket meg at Brochmann ikke har lagt fram noen dokumentasjon fra Norberg-Schulz' innlegg i den løpende arkitekturdebatt (som er det jeg forholder meg til) og heller ikke fra annen faglig produksjon der det redegjøres prinsipielt eller praktisk for hvordan klassiserende stilelementer kan tas i bruk eller øve innflytelse på utviklingen av moderne arkitektur.
De samme saklige og argumenttekniske forhold ligger til grunn også for min oppfatning av at Norberg-Schulz avviser tanken på at sammensmelting av flere stilarter kan gi ny og spennende stilutveksling og at han avviser tanken på at moderne arkitektur kan øke sin variasjonsbredde ved å ta opp og tilpasse arkitektoniske elementer fra vår humanistiske kulturarv. Også etter fornyet gjennomlesning anser jeg mine oppfatninger på disse punkter som en rimelig sammenfatning av Norberg-Schulz' innlegg i debatten. Heller ikke her legger Brochmann fram dokumentasjon som skulle peke mot en alternativ forståelsesmåte. Jeg er ute av stand til å forstå hensikten med Norberg-Schulz' og Carlsens overfall på Choynowski og Arneberg, dersom de skulle mene at disse to gjennom sine kunnskaper om klassiserende arkitektur kunne bidra fruktbart til en berikelse av modernistisk arkitektur gjennom konstruktiv dialog med modernister.
Brochmann underslår det sentrale poeng i min argumentasjon om humanistiske verdier, demokrati og arkitekteliten; at grunnfjellet i det moderne demokrati er humanismens positive menneskesyn og derfor tro på folks evne til å gjøre gode valg for samfunnsstyringen gjennom valgte representanter. Arkitekteliten, her representert ved Norberg-Schulz og Carlsen, forkaster en tilsvarende bred folkelig maktutøvelse på utformingen av arkitekturen i det offentlige rom og av deres boliger. Riktignok mangler det ikke på påstander om hva som utgjør gode boliger og god arkitektur for folket. Det man skal merke seg, er at det gis ingen konsesjoner til reell folkelig bestemmelsesrett. Det gjelder også i Norberg-Schulz' artikkel i Dagbladet 2.7. Dette er bare høyttravende paternalistisk svada fra arkitektelitens borgtårn. Slike autoritære, arrogante rettferdiggjørelser for egenmakt og økonomiske egeninteresser møter historikeren i sitt daglige arbeid. Arkitekteliten vil selv bestemme hva som er godt for folk etter sitt eget forgodtbefinnende. Når autoritære politiske eliter opptrer på tilsvarende måte, kaller vi det undertrykkelse. Dette er det folkevalgte politikeres oppgave å motvirke.
Kritikken
savner
historiefaglig
innhold
Eliten
forkaster
folkelig
medvirkning

© Dagbladet