Er det virkelig et eneste menneske i dette landet som tror at vi ikke har råd til en anstendig eldreomsorg?

Mor sover i Jaglands hus
Hvis noen tror vi skriver dette på vegne av vår syke mor, så er det helt riktig. Men ettersom vi regner oss som relativt samfunnsbevisste, skriver vi også på vegne av alle de andre gamle i landet som er avhengige av hjelp og pleie.

Av LIV R. LYKKENBORG og BERIT RIKTOR
Jagland uttrykker at han er kvalm av partier som kommer med overbud til pensjonistene i disse valgkamptider. Kanskje han kunne tenke seg å høre litt på oss andre som også er kvalme - ikke fordi noen gir løfter, men fordi den slags sesongløfter sjelden blir realiteter. Enda kvalmere blir vi av å være vitne til den nedverdigende måten altfor mange av våre gamle tilbringer sine siste dager på. Vi som må se våre foreldre neddopet, lenket til rullestoler og senger, uten et menneske i nærheten lange tider av gangen. Gamle som tisser i bleien fordi den arme vakthavende akkurat holder på å skifte bleie på en av de andre hjelpeløse, eller som ramler ut av rullestolen fordi ingen er i nærheten som kan fortelle at hofta er nyoperert. Gamle som mister en tann av gangen fordi ingen har tid til å følge opp verken med tannstell eller tannlege.
Ustelte gamle på rad i trange korridorer, med syltetøyrester på klærne og timegamle brødbiter de ikke har klart å tygge og svelge i munnen. Gråtende gamle som ingen har tid til å trøste, som vil sitte i en stue med pene gardiner og vakre blomster, men ingen stue finnes - bare en korridor der alt sosialt skal skje. Der ikke engang private eiendeler som et piano tillates av brannvesenet. Provisoriske sitteplasser under måltidene, fordi alt må ryddes vekk før og etterpå. Kostbar tid som kunne vært brukt til å holde en gammel i hånden, trøste og berolige. For mange blir turen til sykehjemmet siste møte med verden utenfor. Trange budsjett og personalmangel tillater ikke opplevelsesturer «i det fri». Slikt er rett og slett ikke tilgjengelig om du ikke har unge, sterke barn som kan hjelpe deg inn og ut av en bil, og hvem har det i en alder av 90 år?
Hvorfor må vi overhodet skrive om slikt i oljelandet Norge? Jagland snakker om penger. Er det virkelig et eneste oppegående menneske i dette landet som tror at det er penger vi mangler? Bare i Oslo og omegn bygges det rundkjøringer og motorveier for milliardbeløp. Olympiade, offentlige bygg, flyplass på et av de mest kostnadskrevende områdene man kunne ha valgt, broer og tunneler - jo det er nok av områder der pengene flyter forholdsvis greit. Men når det gjelder de gamle....
Jo da, Jagland har lovet enerom til alle beboere på alders- og sykehjem innen en gitt tid. Det skal visstnok ikke være en del av valgkampen. Han kjenner nok oss velgere dårlig. Og er det nå så sikkert at enerom bør stå høyest på prioriteringslisten? Etter vår mening bør andre og vel så viktige endringer i vår eldreomsorg iverksettes omgående. Hva med å ansette noen helt vanlige arbeidslystne mennesker til å ta vare på de gamle, i tillegg til de som er der? For ikke mange år siden sto det å lese at det var ansatt «kosetanter» i friminuttene ved enkelte Stockholms-skoler. De skulle etter sigende være der for å gi nærhetshungrige unger den kontakten de trengte, men fikk så altfor lite av. Kanskje ideen kunne overføres til alders- og sykehjemmene? En periode hadde sykehjemmet der mor er, daglig hjelp av menn på arbeidsmarkedstiltak. Menn som bukket galant for damene når de bød dem armen. Gjett om de gamle blomstret opp?
Gamle og syke mennesker i Oslo-området plasseres helst i høye, triste bygninger om de trenger trygdebolig eller sykehjemsplass. Husene er plassert på de dårligste tomtene, ofte omgitt av industri eller sterk trafikk.
Kontinuerlig opplæring av personell er en mangelvare i systemet. Fagfolk vet mye om de aldersdementes tenkemåte, kunnskap som kunne ha hjulpet pleiersiden til bedre kommunikasjon med de gamle, for derved å øke deres livskvalitet. Men kunnskapen når ikke fram til personalet. En annen hjelp til bedre livskvalitet ville være å gi mulighet til overflytting til institusjon i barns/slektningers hjemkommune - eller på samme institusjon som søsken/venner. Dette burde vært enkelt å ordne, men er i praksis umulig.
Mor sitter og sover nå. Da hun bodde hjemme sluttet hun å spise. Glemte det - selv om varm mat ble brakt til døra tre dager i uka. Mor hadde vært død hvis hun ikke var kommet på sykehjem. Burde vi latt henne dø? Vi har allerede gitt beskjed om hva vi selv ønsker hvis vi en gang skulle komme i tilsvarende situasjon.
På sykehjemmet ble hun urolig, trodde det var krig igjen og at hun var kommet i fengsel. Ikke så rart, den andre avdelingen hun var på, kunne minne noen hver om en slik institusjon. Hun var glemsk da hun kom dit, men klar. Husket det utroligste fra gamle dager, likte å fortelle og se i album. På kort tid hadde de flyttet henne flere ganger. Det er slik på mange sykehjem. Flyttingene forvirret henne, og forvirringen måtte jo behandles. Svaret ble bruk av sterke antipsykotiske midler - og det på tross av at slik diagnose aldri har vært stilt av fagfolk. For de gamle blir møtet med institusjonen en fratakelse av identitet og verdighet. Plutselig heter fru Olsen, fru Nielsen og fru Hansen bare Elise, Magnhild og Tove. Unge mennesker forteller at «Nei, der husker du nok feil, Magnhild. Dere kan ikke ha hatt dårlig råd. Mannen din var jo statsansatt!»
Mennesker uten kjennskap til generasjonens historie avgjør hva som er riktige erindringer og passende tiltaleform.
I tillegg plasseres relativt åndsfriske sammen med mennesker de ikke har noen mulighet til å kommunisere med. Og da tar det selvsagt ikke lang tid før man foretrekker å la livet gå i glemmeboka.
Alt før innleggelsen burde det foretas en differensiering, slik at alle kunne få maksimal stimulering på sitt nivå. Skikkelig helseundersøkelse med jevne mellomrom burde være selvsagt. Kanskje er det reelle smerter som gjør at fru Olsen roper på hjelp hele tida. Da er det ekstra makabert om svaret blir å dope henne ned.
Nå er det mulig at mor snart våkner. De likte ikke at vi tok bilde av henne i sovende tilstand. Og siden hun nå tydelig blir oppfattet som det offentliges eiendom, ble vi grundig forhørt etter seansen. Tør vi håpe det fører til at dopingdosen blir redusert? Eller er det kanskje ikke så dum idé å la mor sove når det kommer til stykket? Forholdene blir neppe bedret mens hun er i live. Men la henne i så fall få sove i en seng. Det med rullestolen ser så vondt ut. Imens håper vi at de som styrer Helse-Norge snart våkner og gjør noe.

© Dagbladet