Han som går i felten med humanismen som flaggsak, pålegger seg selv den strengeste forpliktelse. Han skal veie sine ord på finere vekt enn apotekerens.

En strid mot vindmøller
Professor Ole Jørgen Benedictow klandrer meg for tre underslag. For det første skal jeg ha underslått at han var opprørt over Christian Norberg-Schulz' og Jan Carlsens «overfall» på Piotr Choynowski. Men jeg har vitterligen skrevet at han «reagerer åpenbart i harme mot denne kritikken».

Av JAN BROCKMANN, KUNSTFORMIDLER
Det er riktig at jeg ikke har gått inn på de enkelte innlegg til Jan Carlsen eller Arnstein Arneberg. Jeg har nøyd meg med å si at debatten raskt har nådd «et krigersk og direkte hatsk toneleie». Jeg har ikke skrevet at professor Benedictow har innført dette. Jeg har kun målt hans innlegg mot de standarder han selv setter for «vanlige regler for meningsutveksling». Jeg undredes på om han bidrar til de idealene han påberoper seg, når han skriver om Christian Norberg-Schulz som «en fremtredende representant for en snever, autoritær profesjonselite som har kuttet over sine forankringer i den humanistiske kulturarv og dens positive menneskesyn» og oppfordrer de politiske representanter for det norske folk til «å bøye (...) deres stolte nakker.» Jeg mener at det burde være en intim sammenheng mellom uttalt verdivalg og ordvalg.
I sitt nye innlegg skriver professor Benedictow: «Man kan i den offentlige debatt ofte få det inntrykk at arkitekter og andre modernister (som Brochmann) er mennesker med hjerter av armert betong.» Legg merke til det retoriske åk «arkitekter og andre modernister» og den utsøkte metaforbruken. I samme kontekst, forsyne meg, legger han meg en «streng humanistisk moralisering» på minnet. Når han trekker veksler på Arnulf Øverland på denne måten, så skal han få utbetalt kontant: Det går ikke an bønnemølleaktig å mane frem de humanistiske verdier for å sikre seg et privilegert ståsted i debatten, og så som en slugger gå inn i et verbalt slagsmål. Han som går i felten med humanismen som flaggsak, pålegger seg selv den strengeste forpliktelse. Han skal veie sine ord på finere vekt enn apotekerens. Ett ord for mye, professor Benedictow, er gift for ånden.
Det andre underslaget jeg skal ha begått, er at jeg ikke har nevnt «det sentrale poeng» i professor Benedictows argumentasjon, nemlig at «grunnfjellet i det moderne demokrati er humanismens positive menneskesyn og derfor tro på folks evne til å gjøre gode valg for samfunnsstyringen gjennom valgte representanter» (min uthevelse). Jeg har sitert korrekt det han har skrevet i sine to første innlegg. Jeg beklager at jeg har vært ute av stand til å sitere det han nå mener at han har ment å skrive. Jeg har gjort ham oppmerksom på at vi ikke styres ved plebisitt, men av et representativt demokrati med alle de formidlende institusjoner som hører til.
For det tredje skal jeg ha underslått at klassiske arkitekturformer kan ha spesifikke signalfunksjoner. På bakgrunn av det professor Benedictow skriver i denne debatten er det spesielt interessant å legge merke til at han henviser til arkitekter og kommisjonen (en «profesjonselite», mon tro?) for det gamle universitetsanlegget som fremhever de «sterke signalfunksjoner om humanistiske og akademiske verdier» som kan knytte seg til klassiske arkitekturformer.
Men det jeg har påpekt er jo at nettopp tilpasningsdyktigheten av et bestemt «klassisk» arkitekturrepertoar er «en del av problemet». Det finnes etter mitt skjønn ingen essensiell kobling mellom et bestemt arkitektonisk stil uttrykk og dets humanistiske verdi. Men hvis man mener dette, så kan man ikke nøye seg med å sitere begrunnelsen for stilvalget for universitetsanlegget i Oslo. Da er man nødt til å se det triste faktum i øynene at det samme arkitektoniske repertoar har vært stilvalget til menneskehetens mest totalitære og barbariske regimer i vår tid: til nasjonalismen, imperialismen, fascismen og stalinismen. Å overse denne signalvirkningen synes jeg riktignok ville være «uvitenskapelig, usaklig og uetisk».
Så til hans svar på mine spørsmål. Jeg spurte ham om belegg for påstanden om at Norberg-Schulz mener enhver innføring av arkitektoniske elementer må fordømmes som kopiering, at han avviser tanken på at sammensmelting av flere stilarter kan gi ny og spennende stilutveksling, at han utelukker at moderne arkitektur på en verdifull måte kan øke sin variasjonsbredde ved å ta opp og tilpasse arkitektoniske elementer fra vår kulturarv (mine uthevelser). Og hva svarer professor Benedictow? Jeg blir henvist til hans tidligere «omfattende bruk av sitater og tekstreferater». Men jeg finner ikke belegg for disse påstander der. Det jeg finner i Norberg-Schulz' innlegg er en krass kritikk av utstillingen «Byens rom» og spesielt ett arkitekturprosjekt samt av bestemte arkitekturideologiske posisjoner som bevegelsen «A Vision of Europe» er talerør for. Men et belegg for professor Benedictows kategoriske påstander er den ikke.
Professor Benedictow har dessuten merket seg at Norberg-Schulz i sin artikkel «Menneskelig og moderne» (2.7.) «kompromissløst avviser innflytelse fra klassiserende stilelementer i moderne arkitektur». Norberg-Schulz' artikkel har som ingress: «Verdige boliger for alminnelige mennesker er også mulig innenfor modernismens rammer» (min utheving). Han trekker frem arkitekt Knut Hjeltnes' boligblokk (som for øvrig bruker klassiske motiver som søylegang og loggia) som et eksempel og fremhever at slike kvaliteter «kan oppnås med enkle, tidsmessige midler». Han påpeker altså muligheter for en «kompromissløst moderne» arkitektur. Dette er noe ganske annet enn professor Benedictow påstår. Når De i en offentlig debatt figurerer som professor i historie, herr professor Benedictow, så bør De bestrebe Dem på en vederheftig omgang med Deres kilder.
Professor Benedictow bebreider meg at jeg ikke har dokumentert en alternativ forståelsesmåte. Det er en merkelig oppfatning av akademiske spilleregler. Jeg mener å ha lært at den som setter frem en påstand i en akademisk debatt, også må kunne dokumentere den.
Christian Norberg-Schulz har i sin omfangsrike bokproduksjon bl.a. to bind i «History of World Architecture» om barokken og senbarokken, han har skrevet om arkitektene Michelangelo og Dientzenhofer. Han er en internasjonal kapasitet og en intim kjenner av nettopp den klassiske arkitekturarven. Kunne det ikke i det minste stemme til ettertanke når en slik mann reagerer som han gjør overfor en utstilling med historiserende arkitektureksempler? Vi kan være dypt uenige med ham, vi kan være opprørt, men kan vi av den grunn påstå at «han har kuttet over sine forankringer i den humanistiske kulturarv»?
At arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz ikke har greie på så elementære kjensgjerninger som klassisismens innflytelse på moderne arkitektur, at forfatteren av «Genius loci» ikke har sans for en konstruktiv dialog mellom modernismen og tradisjonen, det er så urimelige påstander at de snubler over sine egne ben. Kanskje ville professor Benedictow gjøre klokt i å ta forskningsfri for å sette seg inn i det arkitekturteoretiske livsverk til en mann han har så bastante meninger om. Som han turer frem nå, gjør han en ynkelig figur. Han mener å stride den gode strid for den humanistiske kulturarven, mens han slåss mot vindmøller.

© Dagbladet