Beslutningen om å overføre Souhaila Andrawes til norsk fengsel har utløst et skred av hevngjerrige leserbrev og billig retorikk i valgkampen. Hva skyldes dette hatet?

Hat eller humanisme?
Det har vært en underlig og forstemmende opplevelse å lese en del av de tallrike leserinnleggene i dagspressen med hatske og hevngjerrige angrep på Souhaila Andrawes.

Av ANDERS BRATHOLM, professor
Man spør seg om årsakene til denne aggresjonen - og ubarmhjertigheten - som iallfall ikke kan ha noe kristent eller human-etisk grunnlag. De aller fleste av innleggene er blottet for medmenneskelig forståelse. Eller for å sitere fra en artikkel av Ingvar Ambjørnsen som betegner innleggene som "engasjerte leserbrev fra Stutum'er over det ganske land", fra mennesker som legger "stor vekt på den primitive hevn som juridisk og moralsk rettesnor" (VG 23.12.95).
Etter alle de lidelser Andrawes er blitt påført før og etter at Ambjørnsen skrev sin artikkel, skulle man ha trodd at selv de mest hevngjerrige hadde fått tilfredsstillet hevntørsten. Ikke bare er hun blitt dømt til 12 års fengsel av en tysk domstol, men før det fikk hun 6- 7 geværkuler i kroppen da det kaprede flyet ble stormet av tysk politi. Hun kom deretter i somalisk fangenskap under brutale og uverdige forhold, og ble dømt til 20 års fengsel. Etter samlet ca. ett års frihetsberøvelse ble hun sendt ut av landet og gjennomgikk forskjellige typer av legebehandling pga. de alvorlige skadene hun hadde fått. Hun lider fremdeles pga. skadene. Etter den tyske straffedommen fikk hun en ny dom på fire måneders fengsel for å ha nektet å vitne mot Monica Haas, tiltalt for å ha skaffet flykaprerne våpen.
Selv om Andrawes ble dømt for alvorlige forbrytelser, begått for 20 år siden som et ledd i det palestinske folks frigjøringskamp, kan man ved bedømmelsen vanskelig se bort fra at lederen for denne kampen og bruken av terror som politisk virkemiddel, Yassir Arafat, ble tildelt Nobels fredspris. Også på denne bakgrunn er det vanskelig å forstå det sterke og utilslørte hatet mange nærer mot Andrawes.
Etter at det snart er gått tre år siden Andrawes ble arrestert i Oslo fordi tyske myndigheter begjærte henne utlevert, vil hun om kort tid bli overført til Norge for soning i Bredtveit kvinnefengsel, hvis det ikke alt har skjedd når dette leses.
Beslutningen om å overføre henne til norsk fengsel ble tatt av norske og tyske myndigheter. Denne avgjørelsen utløste et nytt skred av hevngjerrige leserbrev og dessuten en sterk fordømmelse fra Carl I. Hagen. I et intervju i Arbeiderbladet i forbindelse med det forestående stortingsvalg heter det at "vanlige folk er gærne på ting som at Souhaila Andrawes hentes til Norge" (15.7. i år). Intervjuet etterlater ikke tvil om at Hagen her gjør seg til talsmann for "vanlige folk". I en leder skriver Dagbladet at "Fremskrittspartiet bør få lov til å være alene om sin motstand mot dette (soning i Norge), for dermed får vi igjen demonstrert hvilken fremmedforakt partiet baserer sin politikk på" (20.11.96).
Det er ikke bare i soningsspørsmålet Hagen viser inhumane holdninger. I et intervju (11.11.96) med Aftenposten tar han skarpt avstand fra at Kåre Willoch som fylkesmann ga en bevilgning til rettshjelp for Andrawes.
På den måten bidro fylkesmannen til at hun fikk anledning til å ha sin norske forsvarer - Heidi Bache-Wiig - til stede under straffesaken i Tyskland, ved siden av den tyske forsvareren. Det var et klart behov for også den norske forsvareren, fordi hun kjente saken best og dessuten behersket tysk, slik at hun kunne kontrollere oversettelsen i retten som iblant var beheftet med feil.
Ved siden av å demonstrere holdninger preget av inhumanitet og fremmedforakt, har Hagen også et løsaktig forhold til sannheten. F.eks. hevdet han i det nevnte Aftenposten-intervjuet at Andrawes burde sone fengselsstraffen i Tyskland fordi saken ikke berørte Norge "på annen måte enn at Andrawes ble arrestert her".
Dette var en uriktig opplysning, og jeg korrigerte den i et innlegg i Aftenposten (21.11.96). Jeg kan ikke se at Hagen har svart på innlegget. Jeg pekte i det på at Andrawes er sterkt knyttet til vårt land, fordi hun har bodd her siden 1991 sammen med sin mann og deres mindreårige datter. De fikk tidlig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Det heter bl.a. i den norske oversettelsen av den tyske straffedommen mot Andrawes at hun "gjorde alt hun kunne for å integreres fortest mulig i det norske samfunn: I løpet av noen få måneder lærte hun seg å forstå og snakke norsk, hun flyttet omgående med sin familie til en leilighet i et boligområde med overveiende norsk befolkning, hun holdt seg til en menighet i Den norske kirke, for Oslo kommune overtok hun oppgaven å ta seg av andre flyktninger og hjelpe dem med integreringen, datteren sendte hun omgående på norsk skole og lot seg velge til foreldrerepresentant".
Også mange andre avisartikler om Andrawes-saken preges av uriktige opplysninger til skade for Andrawes, og dette gjelder ikke bare leserinnlegg. F.eks. skriver sjefredaktør Knut Haavik i Se og Hørs lederspalte: "Men hvorfor Andrawes skal innvilges opphold i Norge, er etter min mening helt uforståelig. Hun snek seg inn i landet som en ettersøkt forbryter. Hun levde her under falsk navn og uten oppholdstillatelse" (nr. 49/96).
Man kan undre seg over at redaktøren for Norges største ukeblad, og med lang fartstid i norsk presse, kan gi slike klart feilaktige opplysninger - som også er grovt injurierende - uten å ta den ene telefonsamtalen f.eks. til Utlendingsdirektoratet for å få riktige opplysninger.
Andrawes og hennes familie fikk som nevnt norsk oppholdstillatelse, bl.a. fordi ektemannen fryktet forfølgelse fordi han bekjempet terrorisme. Familien opplyste om sin identitet da den ankom til landet. Det heter om dette i den tyske dommen at de "oppga sine riktige navn og data og søkte om politisk asyl".
For ordens skyld suppleres dette med at Andrawes ikke oppga ett av sine mellomnavn (Sayeh) ved registreringen, men det er opplyst av Utlendingsdirektoratet at dette ikke spilte noen avgjørende rolle ved undersøkelser om hennes identitet (se mitt innlegg i Aftenposten 30.4.96).
Det er for øvrig grunn til å anta at både norsk og tysk etterretning var klar over at Andrawes med familie oppholdt seg i Norge. Når begjæringen om utlevering først kom i slutten av 1994, skyldtes trolig det at tysk påtalemyndighet ønsket Andrawes som vitne i straffesaken mot Monica Haas. Muligens spilte det også en rolle at tyske myndigheter hadde overlatt pådømmelsen av straffesaken mot Andrawes til Somalia - det var et vilkår den politiske ledelse i Somalia stilte for å tillate at tyske polititropper fikk storme flyet på somalisk territorium. Norske domstoler kom imidlertid til at denne avtalen mellom Tyskland og Somalia ikke var til hinder for at vårt land utleverte Andrawes.
Siden det fra enkelte hold rettes så sterk kritikk mot norske myndigheter for at de tillater at Andrawes får sone reststraffen i Norge, er det grunn til å nevne at det rettslige grunnlaget for dette er en europeisk konvensjon om soning i bostedslandet. Andrawes får derfor ingen særbehandling, noe hun trolig ville ha fått dersom norske myndigheter hadde motsatt seg soningen.
Når norske myndigheter - og tyske - på dette området følger vanlig praksis i Europa, skyldes det neppe bare hensynet til Souhaila Andrawes, men også hensynet til hennes mann og deres 12-årige datter. Særlig datteren er blitt utsatt for betydelige påkjenninger siden moren ble sendt til Tyskland. Ved soning i Tyskland ville datterens muligheter for å ha kontakt med moren ha blitt vesentlig dårligere enn ved soning i Norge. Trolig kan også FNs barnekonvensjon artikkel 9 påberopes som grunnlag for å overføre Andrawes til norsk fengsel.
Det er vanskelig - svært vanskelig - å forstå at de mange som tar avstand fra at Andrawes får sone straffen i Norge også ser helt bort fra hensynet til datteren, født mange år etter at kapringen fant sted. Det heter gjerne i avisoverskriftene at landets økonomi "går så det suser". Men hva holder på å skje på det etiske og medmenneskelige planet?

© Dagbladet