Det er så viktig å skille mellom vanlig pornografi og barnepornografi at man burde ha to betegnelser. Barnepornografi burde knyttes til det uakseptable pedofilibegrepet.

Livsfarlig barnepornografi
Det livsfarlige med barnepornografien er at den er direkte relatert til ødeleggelse av menneskeliv. Hele menneskeliv. Fra barndom til alderdom. Selv etter kortvarige enkeltovergrep kan de psykiske skadene vare hele livet. Disse kan avleses mer enn tydelig: angst, depresjon, ødelagt selvbilde, langvarig selvødeleggende atferd i rus og alkoholisme, selvmord eller varig oppbevaring som livstidspasient på psykiatrisk sykehus.

Av MAGNE RAUNDALEN, BARNEPSYKOLOG
For det ødelagte barn kan alle senere forsøk på videregående skolegang, yrkesliv og familieetablering ligge fullstendig i ruiner. Skammen og den knuste egenverdien som menneske er dermed blitt bekreftet. De mentale påkjenningene som de seksuelle overgrepene har påført barnet, kan ha gjort det nødvendig å ta i bruk en av de sterkeste psykiske forsvars-mekanismer, nemlig dissosiering. Det vil si at offeret i situasjonen ikke er seg selv, ikke er tilstede, kanskje endog er en helt annen person som har et annet navn. Det er en klar tendens til at dette barnet senere i ungdomsalder og voksenliv anvender samme metode for å mestre de vonde minnene om det utålelige som hendte. Det psykologiske sluttresultatet er en spaltet person med psykotiske trekk, eller et kaotisk indre som opplever en uoversiktlig vekselvirkning mellom flere personligheter; invalidisert for deltakelse i vanlige voksenrelasjoner og deltagende samfunnsliv.
Noen ofre for tidlige og endog langvarige seksuelle overgrep i barndommen, klarer å leve et tilsynelatende normalliv. Det skal ikke mye nærkontakt til før denne masken faller. Under overflaten er det en kontinuerlig opplevelse av smerte, angst, lav egenverdi og ødelagt seksualliv.
Noen ganske få har fått kraft nok til å slå igjen, det vil si å stå fram og gå aktivt ut i kampen mot likegyldigheten og benektingen av dette livsfarlige misbruk av barn. Noen har endog klart å bekjempe det onde ved å gjøre det gode. Konkret blir de talspersoner og hjelpere for medsøstre/-brødre som har vært offer for overgrep. Enkeltpersoner har maktet å eksponere seg i TV for å legitimere lidelsene og dermed øke hjelpsøkingen. Vi skal ikke et øyeblikk innbille oss at dette er det vanlige forløpet for mestring av seksuelle overgrep i barndommen. Og heller ikke at det er kostnadsfritt for de som klarer det. Det vanlige livet for et offer for seksuelle overgrep i barndommen, er ofte en forferdelig mental berg-og-dal-bane med tanken på selvmordet som den eneste, gode følgesvenn.
I et forebyggende perspektiv er den høyrøstede kampen mot barnepornografien livsviktig. Først og fremst på grunn av overgriperens bruk av barnepornografi under utøvelsen av sine ugjerninger. Det er nemlig helt klart at en del av markedsverdien på barnepornografi henger sammen med at de som forbryter seg mot barn bruker slike bilder og filmer for å overtale og forføre barna. For å bryte ned den naturgitte og innlærte motstanden og for å gi det groteske overgrepet et skinn av samspill i stedet for det det virkelig er, nemlig en voldtekt. Bare av denne grufulle grunn skulle intet lovlig middel være ubrukt i kampen mot barnepornografiens utbredelse. Hvis man ikke hadde en begrunnet frykt for at det kunne ha avstumpende farlige tilbakeslående virkninger, skulle man eksponere de verste eksemplene for utvalgte grupper blant allmennheten, for eksempel politikere, barnevern, advokatstand og politimestre, som brekkmiddel for moralsk oppvåkning. Jeg foreslår ikke massepublisering av forbudt materiale. Det ville ikke tjene noen god hensikt.
Det jeg tenker på i denne sammenheng er faktisk lukkede framvisninger av representative filmer for det som i dag omsettes, presentert av kompetente formidlere. Jeg kan vanskelig tenke meg at dronning Silvias uredde og politisk uhemmede engasjement hadde fått denne ubendige karakter dersom hun ikke var blitt eksponert for hva dette egentlig dreier seg om.
Den andre hovedgrunnen til å intensivere kampen mot barnepornografi er at den antagelig er livsfarlig for personer med et pedofilt reaksjonsmønster. Det finnes i dag intet faglig grunnlag for å påstå, eller tenke, at pedofile blir harmoniske og ufarlige for barn bare de får avreagere ved hjelp av barnepornografi. Det motsatte er langt mer sannsynlig. Billedeksponering kan øke impuls- og driftspresset, og dermed sjansene for å bli aktive overgripere! I tillegg er det klare indikasjoner på at pedofile bruker filmene til å berolige seg selv ved å alminneliggjøre sin preferanse for barn som seksualobjekt. Opplevelsen av å være medlem av et hemmelig, forfulgt forbund, som egentlig bare elsker barn, som er forut for en moralsk undertrykkende tid, ja som endog er fanebærere for ytringsfriheten, er livsfarlige, beroligende midler for livsfarlige personer.
Når jeg understreker betydningen av høyrøstet kamp mot barnepornografi, er det fordi denne utvilsomt kan virke normerende. I et allmennmenneskelig perspektiv er vi alle påvirket av samfunnets hovedstandarder for hva som er akseptabel og fullstendig uakseptabel atferd. Særlig når de blir sterkt og entydig markert. For eksempel har man ingen annen forklaring på at det store flertallet av heroinavhengige amerikanske Vietnam-soldater kvittet seg med forbruket når de kom hjem, enn at de gjorde det fordi heroin var fullstendig sosialt uakseptabelt i deres hjemmekrets. En kontinuerlig overhengende fare for politirazziaer, infiltreringer, internettjaging og det å få sine navn eksponert, er viktige signaler fra samfunnets hovedstandard som sier at barnepornografi aksepterer vi ikke noen form for spredning av.
På denne bakgrunn er jeg enig med Barneombudet i at et forslag om nedsettelse av den seksuelle lavalder til 15 år er et dårlig signal. Når vi ut fra dagens undersøkelser kan anta at det er en betydelig seksualaktivitet hos en del av dem mellom 14 og 16 år, selv om debutalderen ligger på 17 til 18 i gjennomsnitt, kan en nedsettelse av grensen oppfattes som et signal om at 12 til 14 også kan bli akseptabelt en gang. Det er viktig at vi her ikke forestiller oss forelskede 15-åringer som utforsker hverandre, noe som de færreste ville oppleve som opprørende. Vi må tenke oss 40-årige menn og 15-årige jenter. Da får vi den rette opplevelsen av den feilaktige signaleffekten.
Samtidig vil jeg hevde at det er så viktig å skille mellom det man kunne kalle vanlig pornografi og barnepornografi at man antakelig burde ha to forskjellige betegnelser. Det vil si en avkriminalisert pornografi, enten man liker den eller ikke har lite med saken å gjøre, og en livsskadende, farlig og kriminell overgrepspornografi. Gjerne knyttet til det uakseptable pedofilibegrepet. For eksempel kunne man benevne den som pedofil-film og pedofil-bilder.
Det finnes forskningsdekning for et slikt skille. Den første pornografirapporten av mer omfattende karakter kom til under president Johnson i midten av 60-åra og fikk også hans navn The Johnson Report on Obscenity. Den konkluderte med at i en skadesammenheng var det lite å hisse seg opp over når det gjaldt billedformidlet voksenseksualitet. Den såkalte Meese-rapporten som kom 20 år seinere, og hadde navnet sitt etter daværende justisminister Edward Meese, kom til motsatt konklusjon. Forskjellen i konklusjonen i de to rapportene hang ikke umiddelbart sammen med ulikt moralsk utgangspunkt - Johnson demokrat, Meese republikaner. Forskjellen i slutningene skyldtes ulikheter i fokuseringen. Mens Johnson-rapporten dreide seg om det vi i dag kunne kalle avansert mykporno, det vil si variasjoner over voksenseksualitet i parforhold, dekket Meese-rapporten et utvidet fokus inkludert masochisme, dyre- og voldspornografi.
Johnson-rapporten fant at menneskelig seksualatferd var påvirkbar av film, men så lenge det dreide seg om tilegnelse av mer fantasifulle stimuleringsformer innenfor frvillig voksenseksualitet i parforhold, kunne man ikke umiddelbart finne noe skadelig i det. Når Meese-rapporten finner spredning av bisarre og uakseptable seksuelle aktiviteter, i alle fall til en viss grad, fordi man også hadde fokusert på disse, forstår man bedre hvorfor de kom til motsatte konklusjoner. På denne måten kan vi bli langt tydeligere i kampen mot den uakseptable og farlige pedofil-pornografien når vi klart skiller den ut fra billedformidling av frivillig voksen-seksualitet. Når oppmyking av pornografilovene kobles sammen med nedsettelse av den seksuelle lavalder er det mye som blir galt.
Året 1996 rystet verden. Den store internasjonale Stockholms-konferansen, organisert og ledet av den kjente svenske barnepsykologen Lisbeth Palme, med oppsiktsvekkende og viktige bidrag fra vårt eget Barneombud, førte til en internasjonal mobilisering mot seksuell utnyttelse av barn. Effekten fra konferansen ble forsterket da den falt sammen med at den belgiske byllen sprakk. Dagbladets kvalitetsjournalistikk med avsløring av omfattende distribusjon av pedofili-film til pedofilnettverk i vårt land, har allerede knust forestillingene om at vi skulle leve i en norsk idyll. Det er av den største betydning at vårt politi og våre politikere ikke fortsetter å tro at de kan sitte som tilskuere til et unorsk fenomen. Det var mer enn sjokkerende å lese i Dagbladets reportasje fra 16.7 om at Justisdepartementet nærmest hadde arkivert materialet de fikk fra forskeren Kåre Pettersen allerede i 1990. Stemmer det?
Det er meget som tyder på at pedofiliproblematikken er ekstremt kjønnet: det er menn som ødelegger barnesinn på denne måten. Kanskje burde det offentlige, for eksempel Justisdepartementet, ta initiativ til at voksne menn som har valgt rollen som barnebeskyttere ble eksponert for pedofil-film og pedofil-bilder slik at de/vi fikk en skikkelig sjokkbølge gjennom den mannskultur som vi er for feige til å erkjenne og ta høylytt avstand fra. Vår nåværende likegyldighet og ynkelighet er livsfarlig for vergeløse og troskyldige barn.

© Dagbladet