"...det er Pantheons kvaliteter vi ønsker på Tullinløkka - ikke som postmoderne klassisisme, men gjendiktet og gjenskapt i funksjonlismens befriende tradisjon og ånd."

Arkitekturens billedspråk
Debatten mellom arkitekter og kunsthistorikere om begrepene funksjonalisme og klassisisme er utløst i forbindelse med utvidelsen av Nasjonalgalleriet og Historisk Muesum på Tullinløkka, med utgangspunkt i arkitektfirmaet Telje-Torp Aasens vinnerutkast i arkitektkonkurransen og den etterfølgende presentasjon av sivilarkitekt Piotr Choynowski's historiserende alternativ.

Av KJELL LUND, Arkitekt
Det er positivt at pressen gir rom for denne type faglige diskusjoner. Kronikørene sparer heller ikke på fargerike karakteristikker av ismer og motdebatanter. Historikerne nytter høvet til sterk kritikk av vulgærmodernismen, som de gjør funksjonalismen ideologisk ansvarlig for, mens de postulerer klassisismen som en stadig aktuell forvalter av humanistiske verdier i Europa gjennom 2500 år. Arkitektene, som neppe har mindre kunnskaper om byggekunstens historiske tradisjoner, er skeptiske til i hvilken grad klassisistisk formalisme vil kunne kompensere for eventuelt fravær av spirituelt og emosjonelt budskap i dagens byggekunst. Vi deler den oppfatning at en betydelig bygningsmasse har moderate arkitektoniske kvaliteter, men mener - i motsetning til historikerne, at subjektive ytringer av "folk flest" om hva de liker og ikke liker, gir få holdepunkter for profesjonell prioritering, og løfter det arkitektoniske nivået like lite som det bringer et kjøretøy til å lande på Mars. Debatten synes også å dokumentere en fiksert oppfatning av begrepene klassisisme og funksjonalisme og en manglende differensiering av klassisismen i relasjon til det klassiske. Arkitektur er som kunst og vitenskap forum for erkjennelse og oppgjør med konvensjoner. Som estetisk organisasjon av praktisk virkelighet skal arkitekturen tilfredsstille våre praktiske og psykologiske funksjoner, og som konkret objekt fungere både som konstruksjon og skulptur. Enhver bygning er derfor i prinsippet et innelgg i en dialektisk debatt: Postulerende, provoserende, frigjørende - konserverende, forførende, manipulerende. Det arkitektoniske billedspråket er komplekst og flertydig, og sammenfatter ulike elementer i en kunstnerisk komposisjon til en meningsfylt helhet. Arkitektur fungerer derved psykologisk som symbol for integrasjon og identitet, og representerer en omforenet tilpasning mellom kulturelle og materielle forutsetninger i enhver bygningstradisjon. Kunstneren Ørnulf Ranheimseter har i et essay skrevet at all kunst stiller et stykke renhet inn i verden. Og vi kan føye til - et stykke frihet. Frihet fra formalisme og dogner, forløst gjennom kunstverkets iboende bevegende impuls i forlengelsen av kunstnerens egen visjon og erkjennelse. Både i renessansen og i funksjonalismen søkte arkitektene å forløse og gjenskape den klassiske arkitekturens kvaliteter, tolket i relasjon til tidens teknologiske og sosiale forutsetninger. Den klassiske gresk-romerske arkitekturen omkring vår tidsregnings begynnelse omfatter primært offisielle profane og sakrale byggverk som manifesterer autoritet og innflytelse. Arkitekturen er konstruktivt systematisert, hierarkisk komponert og skulpturalt artikulert. Bygningen er "nærværende" i alle detaljer. Ornamenter og utsmykning i bestandige materialer fungerer som symboler for prioriterte ideologier. Etter den romanske og gotiske steinarkitekturens ytterligere erobring av "rommet" tusen år senere, ble klassiske idealer igjen dyrket under Renessansen - til dels som referanse for en tematisk rik, men mer overfladisk motivarkitektur. Fasader fremtrer med formale strukturer og hierarkiske ordenssystemer artikulert som gester over basale bærende konstruksjoner. Det arkitektoniske uttrykket distanserte seg fra de primære teknologiske forutsetninger. Gjennom barokken og rokokkoen ble arkitekturen ytterligere nyansert og skulpturert som samfunnets fremste kulturelle offisielle kommunikasjonsmedium. Senere har den klassisistiske arkitekturen i mange variasjoner pendlet mellom antikkens puritanske idealer og en maniert formalisme. Periodevis er det geometriske formspråket blitt befruktet av det organiske - som i Jugendstilens dynamiske frodighet og ekspressivitet omkring århundreskiftet. Funksjonalismen representerte et opprør mot historiserende formalisme, men var primært begrunnet og forberedt gjennom et halvt hundre års teknologisk og sosialpolitisk utvikling. "Ornamenter er en forbrytelse" sa Alfred Loos. Det innebar at arkitekturen som tredimensjonal kunstnerisk komposisjon skulle renses for litterære ideologiske hensikter, og at arkitektonisk estetikk skulle relateres til organisasjonen av konstruktive og rommessige elementer "an sich". Arkitekturens mer ornamentale funksjon skulle etableres gjennom artikulasjon av detaljer knyttet til en logisk og "ærlig" sammenstilling av konstruksjoner og materialer. Derved ble den kunstneriske utsmykning frigjort fra det arkitektoniske medium som eget fleksibelt funksjonelt og ideologisk element og materialisert som selvstendig kommunikasjonsobjekt. Funksjonalismens arkitektur ble derved ribbet for et uttrykkspotensial og samtidig utfordre til estetisk artikulasjon med utgangspunkt i "basic facts". Nok engang vendte arkitektene tilbake til de klassiske forbilder, men tok sterk avstand fra de klassisistiske kopier. Imidlertid fikk etterhvert den modernistiske arkitekturen som fulgte i funksjonalismens fotspor, likevel mange klassisistiske karaktertrekk. Behovet for å profilere og eksponere egenart, autoritet og posisjon med adekvate uttrykksmidler, vil alltid være reellt. Det er dessuten også spørsmål om tilpasning til en kontekst, en sammenheng med og dialog i forhold til eksisterende miljø og natur. Dette innebærer at også modernismen har behov for et arsenal av sekundære uttrykksmidler for å formidle relevante differensierte budskap. Den arkitektoniske utfordringen består i å kreere en fortolkning av en spesifikk oppgave med adekvate yttrykksmidler innenfor et arkitektoniske konsekvent vokabular. Synliggjøring av de elementære konstruktive prinsipper alene kan bli et for primitivt og puritansk konsept. Fundamentale praktiske og psykologiske funksjonskrav kan kreve nye estetiske løsninger. Le Corbusier studerte den klssiske arkitekturen i Italia og Hellas og forøvrig den anonyme regionale arkitekturen i Middelhavslandene. Den hadde felles trekk med kubismen, og kunne fungere som formal referanse for funksjonalismens konkretisering i stål og betong. Som tilsvarende "lån" fungerte det japanske Tehuset med komposisjonsmoduler basert på addisjon av sivmatter, som historisk og tematisk forbilde for strukturalistiske prinsipp om generalitet og flksibilitet i 1970-årene. Selvfølgelig søkte også funksjonalistene i sin formgivning ut over det rasjonelt nødvendige minimum og brakte irrasjonelle skulpturale og kunstneriske kvaliteter inn i sine byggverk gjennom friere dynamisk formgivning og omsorgsfull kultivering av detaljene (Aalvar Aalto). Denne dypt humanistiske tendens karakteriserer modernismen på sitt beste, som i pakt med vårt moderne samfunns demokratiske orden, stadig søker frigjøring fra den klassisistiske formalismens mer autoritære skinnarkitektur. Som konkrete eksempler på vesensforskjellige tolkninger av og holdninger til den klassisistiske fasadekarakter i de senere år, kan nevnes Piotr Choynowski's reetablerte kontorfasade i Kirkegaten og Niels Torps nye fasader for Christianiakvartalet mot Revierstredet og Grev Wedels Plass. Førstnevnte fasade er en scenografisk repetisjon av klassisistiske motiver - en "som om" arkitektur. Sistnevnte er en skulptural fasadeartikulasjon som en respektfull homage til de klassisistisk influerte bygninger i nærområdet inklusive Norges Banks hovedsete. Relatert til den aktuelle debattens enten-eller postulater, er det fruktbart å differensiere de klassiske kontra de klassisistiske særtrekk i den europeiske arkitekturhistorien. I den klassiske arkitekturen er det en sterkere integrasjon mellom konstruktive funksjoner og skulptural form, mens klassisismen har svakere referanser til det konstruktive og sterkere prioritet til det formale bildet og hva det uttrykker. Realisering av det nye museumsbygget på Tullinløkka berører alle prinsipielle problemstillinger vedrørende tilpasning av nybygg i et eksisterende miljø. Universitetet og de to museene fortolker og fornyer på usedvanlig høyt kvalitetsnivå klassiske idealer relatert til funksjoner, konstruksjoner, aterialer og arkitektonisk karakter innenfor den tidsepoke de ble realisert. Konstellasjonens kvaliteter består i stilmessig kontrastering basert på ulike fortolkninger av klassiske og klassisistiske referanser. En balansert massefordeling er etablert vis a vis tilgrensende kvartalstruktur og parkrom. En ny bygning må tilpasses disse omstendigheter og med sitt særpreg berike de eksisterende konstellasjoner ytterligere. Derimot er "mellomrommet" på Tullinløkka et vakum. Både arkitektene Bull og Hals presenterte forslag til museumsutvidelser av begrense kvalitet og arkitektkonkurransene i 1972 og 1996 frembrakte yterligere tilsammen mer enn 150 alternative forslag. Det nå priorterte vinnerutkastet relaterer seg til den bestående bebyggelse uten sprell og med respekt for den monumentale skala. Stedstilpasning innebærer ikke en nødvendig tilsiktet likhet med det eksisterende, men bør tvert imot baseres på kontrastering. Det må vurderes nøye hvor aktivt det nye element skal fremstå og om det med en viss grad av nøytralitet skal distansere seg fra det bestående, for derved å fremheve de eksisterende karakterer ytterligere. Formal likhet kan innebære at nybygget blir en dårlig karikatur og belastende kopi av de eksisterende. I prinsippet krever dette at det innenfor nødvendige formale realsjoner mellom nytt og gammelt etableres tematiske transformasjoner. Det nye helhetsbildet må ikke belastes med repetisjoner, men via relevant tidsmessig teknologi og genmateriale utdype syntesen av klassiske og funksjonalistiske elementer. Det komplette "bildet" må gis øket kompleksitets- og spenningsnivå i kraft at et rikere og ennå mer omfattende buskap. Det finnes i Oslo sentrum dokumentasjoner på denne type urbane kvaliteter. Det er avgjørende at myndighetene nå beslutter at vinnerprosjektet fra arkitektkonkurransen i 1996 bearbeides videre for realisering. Den motstand prosjektet har møtt, vil de ansvarlige arkitekter ta seriøst, og Pjotr Choynowski kan være tilfreds med at han medvirket til å utløse en prinsipiell offentlig diskusjon omkring ulike arkitekturoppfatninger basert på sin lansering av sin postklassisistiske pastisj av et av verdens mest fantastiske byggverk - Pantheon. For det er et Pantheons kvaliteter vi ønsker på Tullinløkka - ikke som postmoderne klassisisme, men gjendiktet og gjenskapt i funksjonlismens befriende tradisjon og ånd.

© Dagbladet