«Etter mitt skjønn kunne jødeaksjonen finne sted fordi den var rettet mot en etnisk gruppe som nordmenn flest så på som stående utenfor det norske samfunn.»

Politiets dårlige samvittighet
I Dagbladets kronikk 17.7 skriver Ole Kolsrud at Hitler-Tysklands medløpere under aksjonen mot jødene høsten 1942 fikk sin straff under rettsoppgjøret. I et innlegg 21.7 viser Kristian Ottosen at dette er en sannhet med modifikasjoner.

Av TORE PRYSER, PROFESSOR
Ottesen forteller oss ved navns nevnelse at politiinspektør Rød i det norske statspolitiet (Stapo), som ledet aksjonen mot jødene i Oslo og Aker, tvert imot ble frifunnet i 1948 for sin «innsats» som kostet ca. 500 jøder livet.
Men Ottosen tar ikke opp bakgrunnen for frifinnelsen. Kort fortalt kom lagmannsretten fram til at Rød måtte frifinnes fordi «de isolerte bistandshandlinger han har utført utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser». Med andre ord ble politiinspektøren frifunnet fordi han også hadde gjort hjemmefronten tjenester.
I en lite påaktet artikkel med tittelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» (i festskriftet til Johs. Andenæs, 1982) gir jusprofessor Knut Sveri en grundig drøftelse av Rød-saken, bl.a. stiller han seg skeptisk til om Røds bidrag til hjemmefronten var særlig vesentlig. Ifølge Sveri bagatelliserer retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av arrestasjonene av jødene blir ansett som «en bistandshandling av ubetydelig art». Sveri kan videre ikke fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke har ansett de norske jøder som likeverdige med andre nordmenn. Spørsmålet reises om dommen ville blitt den samme dersom det f.eks. hadde dreid seg om arrestasjoner av universitetslærere og studenter.
Professor Sveri spør seg også om hvordan lagmannsretten ledet av Erik Solem - som ellers var en meget streng dommer i landssviksaker (ble kalt Erik Blodøks, T.P.s anmerkn.) kunne komme fram til sin konklusjon. To forhold synes å ha ligget til grunn, ifølge Sveri. For det første ga vitnene Rød gode skussmål. Imidlertid var disse vitnene politifolk knyttet til hjemmefronten som «selv aktivt medvirket i jødeaksjonen». Derfor hadde de personlige interesse av å framstille Røds virksomhet i best mulig lys. For det andre legger Sveri vekt på Solems egen posisjon. Fra 1944 var Erik Solem medlem av hjemmefrontens ledelse. «En kan ikke se bort fra den mulighet at en mann som R(ød), som organiserte hjemmefrontfolk anså for pålitelig, ble frikjent for å beskytte hjemmefrontens renommé.»
Så langt Sveri. Mine egne undersøkelser av landssviksaker mot politifolk på lavere nivåer og andre som deltok i jødeaksjonen, viser også tendenser til å bagatellisere dette. For enkelte medlemmer av Germanske SS Norge - som ellers var ledere i det kommissariske LO og som var utkommanderte til tomannspatruljer for å arrestere jøder - viser rettssakene etter krigen at dette var et marginalt tiltalepunkt. Deres medlemskap i NS og SS ble sett som langt viktigere.
På det lokale plan finnes liknende eksempler. NS-lensmannen i Sør-Fron i Gudbrandsdalen, som ved hjelp av vanlige politifolk fra Lillehammer arresterte jødefamilien Karpol og i alt sendte fem jøder fra sitt distrikt til gasskamrene i Auschwitz, slapp også billig. Han unngikk frihetsstraff, men ble fradømt stillingen sin. Dessuten fikk han 2000 kr i bot og et liknende beløp inndratt som var lensmannens salær på 10 prosent for å administrere auksjonen over Karpol-familiens beslaglagte bo i 1943. Også for lensmannen i Fron stilte velvillige vitner opp og fortalte at han hadde hjulpet den lokale hjemmefronten. Både den lokale Milorg-sjef og tidligere ordførere både fra Bondepartiet og Arbeiderpartiet støttet ham. Da lensmannen søkte om benådning underskrev 820 stemmeberettigede i bygda på en støtteerklæring.
Etter mitt skjønn kunne jødeaksjonen finne sted fordi den var rettet mot en etnisk gruppe som nodmenn flest så på som stående utenfor det norske samfunn. Dette var også tyskerne klar over. Det framgår bl.a. av de hemmelige «Meldungen aus Norwegen» som tyske Sicherheitsdienst (SD) sendte ttil Berlin, en kildeserie uten vesentlig propagandainnhold og derfor regnet som rimelig pålitelig.
Av Meldung nr. 47 (11.11.42) går det fram at det var en hendelse på Halden-toget 22. oktober 1942 som ble brukt som begrunnelse for å iverksette aksjonen mot jødene noen dager senere. Det som skjedde på toget var at politimannen Hvam, mens han foretok en kontroll av de reisende, ble skutt og drept av en norsk grenselos som ledsaget en gruppe jødiske flyktninger. Grenselosen og to jøder ble arrestert som gjerningsmenn. Ifølge SDs Meldung hadde dette utløst stor harme (Empörung) i NS og førte til at statsledelsen iverksatte nye tiltak mot jødene. I overensstemmelse med Reichkommisar Terboven ble derfor «durch die norwegische Polizei» alle mannlige jøder over 15 år arrestert den 26. oktober.
I første omgang mente SD at dette ikke hadde utløst noen sterk reaksjon i den brerde norske offentlighet. Men denne vurderingen modifiseres etter at Quisling-regimet hadde vedtatt en lov 26.10 om inndragning av jødenes formuer til fordel for statskassen. Selv om fjertallet av nordmenn slett ikke var jødevennlig innstilt (gar nich judenfreundlich eingestellt sei), så var dette likevel i strid med deres rettsbevisshet. Beslagleggeelsen av jødenes formuer støtte fundamentalt mot den norske rettsoppfarning om privateiendom (gegen die norwegischen Rechtauffassung über das Privateigentum), mente SD. Og nordmennene var redde for at dette kunne føre til ytterligere angrep motr den private eiendomsretten, rapporterte SD videre. Med andre ord var det ikke først og fremst arrestasjonene av jødene, men angrepet mot eiendomsretten som folk reagerte imot, etter SDs syn.
I sin neste Meldung (nr. 4, 28.11-42 rapporterte likevel SD at tiltaktene mot jødene den siste uken ytterligere hadde utløst forbitrelse i befolkningen mot tyskerne og medfølelse med jødenes skjebne. Selv i videre kretser innenfor NS stilte man seg uforstående til de iverksatte tiltakene, heter det. Nå ble også jødiske kvinner, barn og eldre menn arrestert og 26. november ført til Oslo havn og utskipet med fangeskipet «Donau» til Tyskland og videre til sin tragiske skjebne i Auschwitz. På Utstikker 1 var det politiinspektør Rød som adminstrerte utskipningen uten nåde. At noen få syke og gamle ble sendt i land igjen, skyldes en høyere tysk Sipo-offiserts inngripen. Muligens var dette SS-Hauptsturmführer Wagner selv, den tyske Sipo-offiseren som ga ordren til Rød om å iverksette arrestasjonene av jødene.
Norske politifolks befatning med jødeaksjonen høsten 1942 er grundig belyst i en rapport til Oslo politikammer datert 4.10.1946 utarbeidet av kriminaletterforskerne T. Frøberg og K. Ebeling. Deres etterforskning i saken gir en nøye gjennomgang av hva som faktisk skjedde og hvilke norske poliembetsmenn og betjenter som hadde nøkkelroller i jødeaksjonen. I tillegg til Rød og politifullmektig Kranz som Ottosen nevner, hadde også politiinspektørene Lindvig og Dürbeck viktige lederfunksjoner. Sistnevnte fikk ansvaret for anholdelsen av jødefamiliene på Østlandet og Sørlandet, og om mulig også i Trondheim og Bergen.
I tillegg til Stapos utenbysavdelinger, hadde Dürbeck til sin disposisjon også lokale politimestere og deres tjenestemenn. Og de sistnevnte ble brukt. Når Kolsrud hevder at det ikke var vanlige norske politifolk som utførte arrestasjonene, men Stapo-folk, er dette rett nok for Oslo-områdets vedkommende, hvor de fleste jødene befant seg. Men også i Oslo deltok 40- 60 vanlige kriminalpolitifolk. I historisk perspektiv har norsk politi fortsatt grunn til å ha dårlig samvittighet.

© Dagbladet