"Det er historieforfalsking å hevde at arkitekturen kom på villspor med industrialiseringens og teknokratiets gjennombrudd i 1920-årene."

Nyfunksjonalismen
De første postmoderne bygningene i USA på 1960-tallet, som arkitekt Robert Venturis enebolig i Philadelphia (1962) og Sea Ranch i California av Charles Moore m.fl. (1965), var et befriende og velformet oppgjør med den skjematiske, figurfattige og stedsfiendtlige senfunksjonalismen.

Av JAN CARLSEN
Protesten rettet seg altså mot den brutale etterkrigsarkitekturen, slik nyklassistene bak Pantheon-parodien på Tullinløkka også gjør, men de amerikanske pionerene kopierte ikke sine historiske forbilder. Den imiterende arkitekturen kom senere, i 1970-årene, og utartet snart til jålete fasademakeri på begge sider av Atlanteren.
Historieprofessor Ole Jørgen Benedictow sparker derfor inn åpne dører i sin belærende kronikk "Overkjørt av arkitekteliten" (6.7.). Det er jo bred enighet om at mye av det som er bygd i Norge etter 1945 - i funksjonalismens eller modernismens navn - er forkastelig. Videre råder det konsensus om at god arkitektur har røtter i fortidens byggeskikk. Bygningsarven må føres videre. De regionale tradisjonene - og det beste i den klassiske byggekunsten - vil alltid danne et faglig fundament for arkitektenes virksomhet ved tegnebordet.
Men Benedictow ignorerer et vesentlig faktum: Parallelt med den senfunksjonalistiske og den postmoderne husbyggingen har vi hatt en tredje retning i arkitekturen. Hvorfor ønsker ikke historikeren Benedictow å drøfte dette forhold, som både Christian Norberg-Schulz og jeg poengterer så tydelig i debatten, og hva kan det komme av at heller ikke arkitekt Piotr Choynowski og hans krets vil erkjenne arbeidet til regionalister som Frank Lloyd Wright, Alvar Aalto, Louis Kahn, Jörn Utzon, Sigurd Lewerentz og - her hjemme - Knut Knutsen og Sverre Fehn?
Det er historieforfalskning, og ingenting annet, å hevde at arkitekturen kom på villspor med industrialiseringens og teknokratiets gjennombrudd i 1920-årene. All arkitektur, med andre ord, som ikke er nyklassistisk. "Allerede rundt midten av tiåret startet noen arkitekter," skriver Choynowski i programmet for utstillingen "Byens fornyelse" (april 1997), "og spesielt Lars Backer, en kampanje i favør av den "nye, objektive" (sic) arkitektur. Mens en tur til Holland, organisert av den norske arkitektforeningen i 1928, signaliserte den klassiske tradisjonens tilbakegang, så syntes den nye stilens seier å være endelig på "Stockholmsutstillingen" i 1930." Og Choynowski oppsummerer saklig: "I denne sammenheng viser den modernistiske arkitektur hva den virkelig er: En ekstremistisk perversjon av menneskelige drømmer og aspirasjoner som dominerer over moderasjonen og dannetheten i den foregående tradisjonen, som utvilsomt ville ha skapt en svært annerledes verden."
Arkitekturskribenten Arnstein Arneberg er like kategorisk i kronikken "Arkitekturens alternativer" (9.6. i fjor) som han innleder med følgende diplomatiske erklæring: "Blir det krig i arkitektenes leir? Det håper de tre norske forkjemperne for tradisjonell byggekunst som nylig stilte ut sammen med 120 arkitekter fra Europa og USA i Bologna. Fienden er modernistisk arkitektur, og som allierte regner de med å ha den tause majoriteten blant oss som ikke er arkitekter. Det er ikke få!" Og Arneberg legger til: "Egentlig har krigen pågått siden modernismen feide tradisjonen av banen for 60 år siden... Disse arkitektene tar opp tråden som funkisen klippet over på 30-tallet... Opp reiser det seg spredte eksempler på hevdvunnen, menneskevennnlig arkitektur - som om modernismen aldri skulle ha eksistert. Er det demringen av en ny renessanse vi skimter?"
Ole Jørgen Benedictow avsluttet sin forrige kronikk (22.6.) med forsikringen om at "de som ikke har makt, dissidenter, må forsøke å vinne fram gjennom kvaliteten i sin argumentasjon" og bedyrer at "makthaverne bruker sitt fortrinn og forsøker å kvele eller knuse opposisjonen". Men hvem kom med krigserklæringen og hva slags argumentasjonsmetoder bruker nyklassisistene når de skisserer sitt fiendebilde? Og hvorfor anvender Benedictow - i begge kronikktitlene - begrepet arkitekteliten om Pantheon-pastisjens motstandere? Hvem tilhører i så fall historikereliten, kan man undre. Og hvor holdbar er Benedictows pompøse påstand om at "klassiserende arkitektur", og bare den stilarten, "gir signalfunksjoner til klassiske humanistiske idealer med sin betoning av kunst, estetikk, kunnskap, opplysning, dannelse og toleranse".
La meg i denne forbindelse få opplyse at blant de uttrykk professor Benedictow krydrer sine artikler med, når han karakteriserer fagsynet til Norberg-Schulz og undertegnede, finner vi "ukultur", "overgrepsteknikk", "skjellsord", "krenkelser", "stråmannsargumentasjon", "sitatforvrengning", "ondartet", "tøvete mening", "sjikanøse formål" og "sekterisk". Den italienske nyklassisisten som introduserte utstillingen "Byens rom" i Rådhusgalleriet i april, en av ildsjelene i Bologna-gruppen, sidestilte den funksjonalistiske arkitekturen med 2. verdenskrigs bombetokter når det gjaldt ødeleggelsen av Europas omgivelser i vår tid.
Kanskje det er på sin plass å trekke fram to av bøkene arkitekturfilosofen Christian Norberg-Schulz har utgitt på nittitallet, "Nattlandene" (1933) og "Stedskunst" (1995), siden universitetshistorikeren Ole Jørgen Benedictow åpenbart ikke har satt seg inn i disse verkene. I forordet til "Nattlandene", som presenterer den tradisjonsbaserte nordiske byggekunsten, beklager Norberg-Schulz at mye av stedsforståelsen og følelsen for det jordnære har gått i glemmeboken "fordi arkitekturen før og etter annen verdenskrig ble mer og mer "internasjonal"... i 1954 fremmet imidlertid Sigfried Giedion kravet om en "ny regionalisme", og i løpet av de siste tiår er reaksjonen mot den internasjonale arkitekturen blitt stadig sterkere". Modernismen sviktet ved å gi avkall på sin stedsidentitet, fastslår Norberg-Schulz, og understreker at når målsettingen med boken "er å forklare hva det nordiske er, innebærer dette også ønsket om å hjelpe arkitekturen ut av senmodernismens blindgater". Og han tilføyer: "For så lenge bygningen isoleres fra det stedet den tilhører og er med å danne, må resultatet blil uvesentlig, selv om den er aldri så "funksjonell". Resultatet er da også dagens fragmenterte og "meningsløse" omgivelser. Måtte forståelsen for den nordiske byggekunst hjelpe oss å gjenvinne sansen for helhet og mening."
Også når Norberg-Schulz introduserer "Stedskunst" presiserer han at funksjonalismen ble splittet og mistet sine opprinnelige kvaliteter. "Slik degenererte arkitekturverket i 50- og 60-årene og ble et "byggget funksjonsdiagram" med påhengt "utsmykning". Etter hvert ble også mange arkitekter offer for denne oppløsningen av faget, og resultatet har vært stadig nye "ismer"... Hensikten med det foreliggende arbeidet er altså å åpne for den kvalitative modernisme som var pionerenes egentlige mål, men som i 30-årene og i etterkrigstiden for en stor del gikk tapt under presset av totalitære ideologier, kommersielle interesser og konserverende "smak""
Hvis man for eksempel leser kapitlet om stilarkitekturen i boken "Stedskunst", hvor arven fra antikkens Hellas og Roma og senere epoker gjennomgås, levnes det ingen tvil om at den opprinnelige funksjonalismen sto i stor gjeld til den klassiske byggekunsten. Også gotikken, som Norberg-Schulz beundrer og har skrevet innlevende om i mange sammenhenger, inngår i våre umistelige overleveringer. Få kjenner Borrominis og Berninis byggverk bedre enn han. Og når han - med ærefrykt og hengivenhet - skildrer Palladios videreføring av klassisismen, innen det hele endte i en manierisme som ble "stedløs og abstrakt, en karakteristikk som også passer for nyklassisismen i sin alminnelighet", skjønner man hvor feil professor Benedictow tar i sin vurdering av arkitekturtenkningen til Christian Norberg-Schulz.
Men når alt kommer til alt handler denne diskusjonen om arkitektarbeidets lodd ved inngangen til det 21. århundret, nå når behovet for et oppgjør med de to akterutseilte retningene - vulgærfunksjonalismen og postmodernismen - er satt på dagsorden igjen. Og funksjonalistisk må jo byggekunsten fortsatt være, samtidig som den på et nyskapende vis forener det regionale med det klassiske, forankret i humanismen, det er vel innlysende for alle. Altså kan vi snakke om en nyfunksjonalistisk estetikk, en gestaltning som viderefører - og setter sitt samtidspreg på - arkitekturarven fra Aalto, Kahn og Fehn og de andre regionale outsiderne som har fulgt Den tredje veien i verdensarkitekturen.

© Dagbladet