Kulturarbeidere for sentrumsalternativet skaper skrekkvisjoner: Vi risikerer Vigdis Hjorth eller Jan Simonsen som kulturminister. Og hva er en «venstreorientert»? En kjølelagret 68-modell?

Kulturlivets skrekkvisjon
Torsdag 4. september dukker det opp et brev i postkassen fra en innretning som kaller seg Kulturarbeidere for sentrumsalternativet - en innbydelse til å skrive under et slags opprop til fordel for det såkalte «sentrumsalternativet».

Av KOLBJØRN BREKSTAD, FORFATTER
Innbyderne «mener at landet vårt trenger en ny regjering», og de er redde for at «Arbeiderparti-regjeringen holder på å forlate en god kulturpolitikk». Som alternativ til Ap-regjeringens antatte flukt anføres at Anne Enger Lahnstein har «foreslått å utvide musikkskolene til flere kunstarter». Dette er tydeligvis nok for brevskriverne til å mene at sentrumspartiene har en felles plattform som gjør dem til «et troverdig regjeringsalternativ». Brevet er undertegnet av forfatterne Vigdis Hjorth og Jo Eggen.
Samme dag bringer Dagbladet til torgs en kronikk ved parhestene Vigdis Hjorth og Arild Linneberg under tittelen «I retning sentrum». Kronikken er i sin helhet viet en utskjelling av Arbeiderpartiet, en lang rekke grovkornete insinuasjoner og personangrep mot statsråder og ikke navngitte personer som Arbeiderpartiet angivelig skal ha brakt inn i forvaltningen, bl.a. har kronikkforfatterne funnet det formålstjenlig å avfyre en ondsinnet trakassering av en kvinnelig statsråd fordi hun er barnløs. For sikkerhets skyld siteres også et like vittig som usaklig utsagn fra motefilosofen Adorno; man er da akkademikkere, må vite. Helt til slutt stiller kronikken to spørsmål: «Hva gjør venstreorienterte i denne situasjonen? De som ønsker en ny kulturpolitikk og en ny politisk kultur?»
Det kunne være av interesse å få vite hva ordet «venstreorienterte» er ment å inneholde i en slik sammenheng. Tenkes det på kjølelagrede kvasiradikalere av 68-modell?
De to dokumentene jeg har nevnt i foranstående, må utvilsomt ses som to sider av samme sak. Ingen av dem lar seg uten videre karakterisere uten å ta i bruk ordet barnaktig . Når det gjelder dagbladkronikken, er det enkelt å fastslå at bare Carl I. Hagens drabanter vil finne seg til rette på et slikt debattnivå. Noen hver som sogner til «sentrumsalternativet», må vel få frysninger av slik politisk «drahjelp».
Man kan saktens undres over hvordan en vettug kar som Jo Eggen er havnet i slikt selskap, men noen hver kan jo ha en dårlig dag, som kjent.
Men hva er så realitetene bak denne underlige «aksjonen»?
La det være sagt: Ap's kulturpolitikk er ikke hva den en gang var. Det er lett å påpeke at det mangler både evne og vilje på mange områder. Og likevel fins det enda verre alternativer.
Det er ikke tilstrekkelig med kontaktlinser for den som ønsker å se at det såkalte sentrumsalternativet er noe annet enn en illusjon, og man trenger ikke å være synsk for å spå at selv illusjonen vil bli til luft i løpet av valgnatta. Om man likevel gjør det tankeeksperiment at de tre partiene ved en skjebnens tilskikkelse skulle få en oppslutning som setter dem i stand til å danne regjering - hvilken kulturpolitikk vil en slik regjering i tilfelle føre? Vi kan rolig gå ut fra at Sp vil komme svekket ut av stortingsvalget, og KrF vil sannsynligvis bli storebror i selskapet. Vi vet fra tidligere at KrF setter mye inn på å få dominere kulturpolitikken såfremt partiet øyner en praktisk mulighet til det, og hvem tror at et redusert Sp kan hindre det? Sp kan neppe regne med noen støtte fra Venstre, som jo stiller til valg med det mest vage kulturprogram av alle partier. De fleste kulturinteresserte i landet vil kunne minnes at det ikke er mange år siden KrF hadde kulturministeren - og er det en slik «kulturpolitikk» Hjorth og Linneberg ønsker, bør de straks fortelle det til landets kulturarbeidere.
En mulig utgang på valget er et stortingsflertall for Ap, Sp og SV. Dette vil sannsynligvis føre til en mindretallsregjering utgått fra Ap. Om en slik regjering skal unngå å bli drivende omkring for vær og vind og populistiske innfall, må Ap sørge for en viss forståelse med Sp og SV. Dette vil i det minste gi Anne Enger Lahnstein en anledning til å snakke varmt for musikkskolene.
Et annet ikke usannsynlig valgutfall vil være et flertall av de fire høyrepartiene Høyre, Venstre, Frp og KrF. Jeg har gjort flere forgjeves forsøk på å få i stand et veddemål knyttet til en slik situasjon. Min spådom er at med en slik sammensetning av Stortinget vil det også bli en regjering utgått fra de fire partiene. Naturligvis vil det gå en stund - noen uker eller til og med måneder - før man greier å utarbeide en retorikk som kan brukes til å forklare og forsvare en slik gjerning. Kanskje vil det også bli gjort krampaktige forsøk på å sette Frp på sidelinja, og en slik manøvre vil naturligvis skape en drømmesituasjon for taktikeren Carl I. Hagen. Sluttresultatet er gitt; enkelte av de impliserte vil nok protestere for all verden - en liten stund - men bli lydig med på ferden. Det er knapt tilfeldig at ingen har våget å ta imot veddemålet. Og hva slags kulturpolitikk vil en slik regjering føre? Vil kulturministeren hete Jan Simonsen eller Vigdis Hjorth? Skrekkvisjonenes antall er bortimot legio.
I et markedsliberalistisk samfunn, der selv fengselsdrift forutsettes å gå med overskudd, er det lite plass for folkebiblioteker, utsmykning av offentlige bygninger og andre virksomheter som ikke gir utbytte i form av klingende mynt. Derfor er det viktigere enn noen gang å holde liv i en seriøs og omfattende kulturdebatt. Det er viktig å holde liv i en visjon om at kultur i Norge er uendelig mye mer enn spørsmålet om å prakke på Oslo en opera som oslopolitikerne ikke bryr seg det minste om.
Det er viktig å reise en debatt
om det å skape kunst/kultur skal betraktes som samfunnsnyttig virksomhet
om tilgang på kulturytringer skal være en rettighet for folk i alle deler av landet
om kunstnere og kulturarbeidere skal gis levelige vilkår i Norge
om kommunene og fylkeskommunene skal ha et ansvar for å gi sine innbyggere et adekvat kulturtilbud
om kulturlivet skal dirigeres av markedskreftene eller styres ved en målrettet kulturpolitikk
f.eks. om NRK skal styres av sponsorer eller være en uavhengig kulturinstitusjon
om profesjonell sport og idrett fortsatt skal subsidieres av det offentlige
osv. osv.
I den løpende kulturdebatten vil det være spesielt nødvendig å få en grundig gjennomgang av hvordan kulturformidling skal skje. Det må reises krav om målrettede tiltak for å oppjustere sansen for norsk språk og norsk egenart. I det hele tatt: det norske folk må få anledning til å gjenoppdage verdiene i norsk kultur.
Kristin Clemet har uttrykt glede over at kultur ikke er et tema i valgkampen; hun mener kultur er for viktig til den slags slumseri. Det initiativet som er tatt av Vigdis Hjorth og Arild Linneberg understreker med all ønskelig tydelighet at Kristin Clemet har rett. En seriøs kulturdebatt må gjennomføres på et helt annet saklighetsnivå enn der Hjorth og Linneberg opererer.

© Dagbladet