Det er lenge siden arkitekten var en guddommelig autoritet. Hans ansvar for helhet er svekket eller glemt. I dag er han del av et team, på godt og vondt.

Arkitektens nye rolle

Debatten omkring Tullinløkka har avdekket en utstrakt mangel på kjennskap til arkitektens rolle i dagens samfunn, og forøvrig også til hva arkitektur vil si i vår tid.

Av CHRISTIAN NORBERG-SCHULZ, professor
Således har flere, også kunsthistorikere, fremstilt arkitekten som en egenrådig prestisjejeger som ønsker å sette igjen sine "fingeravtrykk" overalt. Følgelig er han ansvarlig for at våre moderne omgivelser så ofte består av kjedelige "firkanter". (Her synes det imidlertid å foreligge en selvmotsigelse, da personlige fingeravtrykk og firkanter er høyst forskjellige!) Det hører med til kritikernes bilde at alt ville bli såre vel, bare arkitektene igjen ville huske sin 2500 år gamle "kulturelle arv" og bygge "klassisk og tradisjonelt".
Det er nok så at arkitekten en gang var det ordet betyr: "erkebygger", det vil si, den som bestemmer over byggevirksomheten. Hos grekerne spilte han en slik rolle, og selv om han senere ofte var makthavernes løpegutt, ble respekten for hans evner og kunnskaper sjelden satt til side. Dessuten hørte jo arkitektur til overklassens almendannelse, iallfall som kunnskap om "søyleordnene". Under renessansen, "gjenfødelsen" av den klassiske kultur og kunst, ble arkitekten sogar betraktet som en "liten gud", som hadde til oppgave å lage et bilde av den himmelske harmoni her nede på jorden, slik Palladio uttrykker det. Så sent som i begynnelsen av vårt århundre var den "store arkitekt" ennå en realitet. Det fortelles om Ragnar Östberg, skaperen av Stadshuset i Stockholm, at han under et møte reiste seg og snudde ryggen til da byggekomiteen begynte å diskutere økonomi!
Idag er det ikke lenger slik. Nå består ikke byggeprosessen i at en gruppe håndverkere utfører arkitektens prosjekt. Snarere er det tale om et tverrfaglig teamwork, der både oppdragsgivere (brukere) og spesialister (ingeniører, etc.) deltar. Walter Gropius, modernismens første lærer, definerte arkitektens rolle i dette samarbeidet som koordinator, det vil si, den som har til oppgave å samordne en rekke forskjelligartede faktorer til en helhet. Det er dette som klinger igjen når politikere og næringslivsledere som har lykkes i å ordne opp i et komplisert problem, idag betegnes som "arkitekten bak".
Idag er heller ikke arkitekten selv en gammeldags "autoritet", men en som er trenet i helhetstenkning og "det muliges kunst", og er altså selv blitt "arkitekten bak".
Det vitner derfor om mangel på innsikt i planleggings- og byggeprosessen når arkitekten henges ut som eneansvarlig for våre moderne omgivelser. Likevel spiller han/hun i visse sammenhenger ennå en tilnærmet "gammeldags" rolle. Når det holdes en arkitektkonkurranse kan arkitekten langt på vei bestemme løsningen (innen programmets ramme), selv om arkitekturen etterpå har en tendens til å "forsvinne på veien". Ellers er en del arkitekter blitt løpegutter for et økonomisk lederskikt som gjerne vil skaffe seg et "kulturelt alibi" ved å bruke "klassiske og tradisjonelle former". (Forrige århundres "historisme" skyltes også gründernes behov for et slikt alibi, noe Giedion påpeker i artikkelen "Napoleon and the Devaluation of Symbols".) Dagens "fingeravtrykk skyldes således disse arkitektene, snarere enn modernistene.
Den aktuelle situasjonen har imidlertid flere faremomenter. Et tverrfaglig samarbeide kan bare fungere hvis deltagerne har en fellesnevner, og hvis koordinatoren behersker denne. Idag mangler vi stort sett et felles grunnlag, iallfall når det gjelder arkitekturens kunstneriske dimensjon. Debatten om Tullinløkka viser nettopp dette. Det eneste vi kan samles om er en pregløs, "pragmatisk" modernisme, eller sensasjonelle påfunn ŕ la bebyggelsen omkring torget på Aker Brygge. (Nå er vel ikke påfunnene egentlig noe vi samles om, men snarere noe vi lar oss "pirre" av.) Og byplanleggingen som skulle legge grunnlaget for helheten, er blitt redusert til ukritisk "saksbehandling". Arkitektens rolle som den som skal ivareta helheten, er med andre ord svekket eller glemt. I praksis presses han ofte ut, eller reduseres til en slags dekoratør som skal gi produktet en finishing touch.
Er det da mulig å finne en fellesnevner som kan hjelpe oss ut av denne situasjonen? Å samles om en "klassisk og tradisjonell" arkitektur som baserer seg på kjente "bilder", er ingen løsning, da det simpelthen er umulig å prosjektere i et forgangent formspråk. Ikke bare hadde "stilene" andre tekniske og praktiske forutsetninger, men de menneskelige holdningene bak dem var også andre. Forøvrig er det lett å imitere, mens det er vanskelig å løse en byggeoppgave innen vår tids mulighetsbetingelser og på et bestemt sted. Det er nettopp dette de fleste arkitekter forsøker å gjøre. De har jo lært modernismens ethos: å tjene samfunnet og brukerne. For modernismen ville slett ikke være autoritær, men menneskelig og demokratisk. Brukermedvirkning har således i mange år stått på programmet, og tilpasning til de gitte omgivelser likeså. Det var forøvrig Tullinløkka-vinnerne Telje, Torp, Aasen som i forbindelse med utbyggingen av Karl Johan-kvartalet i sin tid fremmet kravet om "skapende bevaring". Dette innebærer en fornyet forståelse for helheten, det vil si, for stedet. Stedet er den fellesnevner vi trenger for å komme ut av dagens forvirring omkring arkitekturens mål og midler.
Da jeg for noen år siden deltok i et planleggingsseminar, kom spørsmålet opp om hvem som skulle bestemme Nesoddens fremtid: politikerne, utbyggerne eller arkitektene. Mitt svar var: Nesodden skal selv bestemme! (Men jeg tror ikke poenget ble forstått.) Svaret innebærer at stedet er noe som må respekteres og tolkes, og at en slik tolkning har til hensikt å la dets kvaliteter leve ved "skapende bevaring". Forutsetningen for at dette skal kunne skje, er at både brukere og fagfolk er i besittelse av hva vi kan kalle stedsforståelse. En slik forståelse kan bare oppnås hvis den abstrakte opplæringen som dominerer i skoleverket idag, suppleres med mer konkrete kunnskaper om de tingene som omgir oss: landskap, byrom, bygninger og interiører, slik at alle kan bli dus med sitt sted. Dertil må planleggingen av det enkelte sted baseres på en stedsanalyse som avdekker dets egenart og muligheter. Arkitektur går dermed over til å bli "stedskunst", et kollektivt anliggende som gir faget en videre og mer realistisk dimensjon.

© Dagbladet