Samtidsarkitekturen har i lengre tid uttrykt mangfold, pluralisme, et både - og som står i kontrast til den krasse enten - eller-tonen i debatten om utbyggingen av Tullinløkka i Oslo

Mangfoldighet - vår tids uttrykk
Debatten i Dagbladet kan virke som om arkitektur handler om å velge mellom to ytterpunkter: Modernisme eller klassisisme.

Av THOMAS THIIS EVENSEN
Den kraftige tonen om bebyggelsesplanene på Tullinløkka kan tyde på det. Enhver bruk av klassiske former angripes som lettvint kopiering, herskersymbolsk og falsk. Tilsvarende angripes modernismen for å være umenneskelig, elitistisk og udemokratisk.
Det kan altså synes som om vår tids arkitekturuttrykk er et spørsmål om et enten-eller. Etter min mening har samtidsarkitekturen i lengre tid uttrykt et både-og.
Vår tids særtrekk er pluralismen. Den etterindustrielle perioden er avløst av kommunikasjonssamfunnets individualisme og frie valg. Det moderne som sprang ut av troen på et enhetlig prosjekt basert på logikk og rasjonalisme, er erstattet av den postmoderne periodens sammensatte og vekslende likeverdighet.
Arkitekturen har alltid vært et barometer på samfunnets holdninger, slik også som speilbilde av overgangen fra enhet til mangfold som skjedde særlig fra 1970-årene og utover. Modernitetens arkitektur med dens vekt på det åpne rom, industrimaterialer og enkel abstraksjon, ble utfordret av nye retninger som hentet inspirasjon fra historiens collage-aktige billedverden. En rekke ulike -ismer dukket opp, noen med basis i gammel byggeteknikk, solenergi og økologi. Andre igjen tok utgangspunkt i tradisjonelle arkitekturelementer, enten i form av en fri lek med kjente motiver, eller som mer arkeologisk korrekte avbildninger av tradisjonelle proporsjoner og dekorsystemer. Men denne ny-historismen har slett ikke erstattet modernismen som har spredt seg videre i egne retninger slik som high tech, dekonstruktivisme og ny-funksjonalisme.
Denne situasjonen kan en like eller mislike. Man kan betrakte den som faglig og moralsk forkastelig og som uttrykk for en tid uten integritet og preget av oppløsning. Man kan benekte at pluralismen eksisterer, eller man kan motarbeide den aktivt ved at den ene eller andre fraksjon påberoper seg å være den eneste «sanne» løsning.
Slik jeg ser det er selve mangfoldigheten tidens sannhet. En slik erkjennelse kan virke positivt utfordrende på arkitektene, både faglig og i deres forhold til brukerne. Vokabularet utvides og dermed også mulighetene til å løse flere behov.
Dette forutsetter en faglig styrkig av arkitektenes stilkunnskaper, men også en styrking av deres kunnskap i forming. Stilkunnskapen vil kunne øke tilpasningsevnen, mens formingskunnskapen vil kunne sikre kvaliteten.
Å lære om stil betyr å kopiere. Vi arkitekter har alltid operert med forbilder. Vi blar i tidsskrifter og stjeler både herfra og derfra, men gjerne i skjul av frykt for at aktiviteten kan svekke bildet av oss selv som skapende og uavhengige. Stilkopiering i systematisk forstand vil derimot kunne gi oss en grundig innsikt ikke bare i modernismens romspråk som hos en Le Corbusier og en Frank Lloyd Wright, men også i klassisismens og middelalderens formspråk så vel som materialspråket i folkearkitektur og byggeskikk. Og hensikten? Det er å oppnå frihet til både å bruke og å bryte, fordi man kan. Skuespilleren Michael Caine hevdet alltid i instruksjonen til sine elever: Kopier de beste skuespillerne! Ta etter deres gester og uttrykk og gjør det om igjen og om igjen helt til du har dem under huden. Først da kan du legge inn ditt eget, forsiktig og prøvende.
Men stilkunnskap er ingen garanti for kvalitet. Det finnes god så vel som dårlig renessanse, eller god og dårlig funksjonalisme. Kunnskap i forming angår den kvalitative behandlingen av stilene, og hvordan de samme stilelementene styres ulikt alt etter innsikt i arkitekturens grunnprinsipper. Disse prinsippene ligger som en felles referanse bak dialektene og angår arkitekturfenomenene selv og deres grunnleggende uttrykksmuligheter. Konstruksjon, masse, farge og rom har i seg selv en iboende logikk som opptrer uansett om språket er klassisistisk eller modernistisk. De taler gjennom almene rytmer i komposisjonen av en bygning og fremtrer som balanse eller kontrast, samling eller spredning, stigning eller senkning.
Uten denne kunnskapen om reglene, både de konkrete (stilene) og de abstrakte (formprinsippene), kan man heller ikke tolke. Og tolkningsevnen er en forutsetning for å kunne møte en pluralistisk verden.
Det beste eksempel på det nødvendige i en slik holdning, er forholdet til våre byer. Byen er i seg selv en arkitekturhistorisk kavalkade, som en mangfoldig sammenstilling av historiske spor. Og dens funksjon er like mangfoldig som rammene om det sosiale livet der vi alle ferdes og har krav på respons. Derfor er byens interiører som er gatene og plassene, viktigere enn de privatrommene og enkelthusene som vender ut mot dem.
Å bygge nytt inn i disse felleseiene betyr derfor først og fremst å spørre uterommene om «hva de vil være». Det betyr at delen må gå inn i en diskusjon med helheten, der valget som taes må baseres på om helheten trenger det eller om det nye fortjener det. Det er altså stedet som bestemmer om det behøver kontrast eller tilpasning, eller for den saks skyld modernisme eller klassisisme. I begge tilfelle er en bred stilkunnskap nødvendig. Uten kjennskap til reglene som man skal bryte kan ikke kontrasten bli god, heller ikke tilpasningen uten innsikt i hva man skal variere eller kopiere. I begge tilfelle er altså en bred formkunnskap nødvendig for å kunne modellere et resultat som utdyper og poengterer det valget man har tatt.
Slik sett kan både klassisisme og modernisme være aktuelt for et nybygg på Tullinløkka. At søyler kan minne om Ludvig 14. eller at betong kan minne om umenneskelighet, er polemiske avsporinger. Spørsmålet er om de stilforslagene vi har sett er en del av stedets karakter, og om de er fulgt opp på en måte som overbeviser om valget.
Slik jeg ser det bryter begge med miljøet på grunn av sin dominans. Det ene bryter ved sin monumentalitet og rettroenhet, det andre ved sin størrelse og fremmedhet.
Det modernistiske forslaget fyller over halve parkområdet og skjuler like mye av museumsbyggenes fasader. Den sammenhengende glassfronten kopierer 1970-tallets stilkoder uten et eneste sideblikk til strukturer og detaljer i veggene rundt. Kontrasten er derfor ikke supplerende, men dominerende, der størrelse, stil og form får fremheve kontorene på bekostning av samlingene.
Det klassisistiske forslaget er formet som en kopi av Universitetsbyggets søylesystem supplert med en kuppel. Dermed dominerer den ikke bare de tilliggende museene som er massive og lavere, men den utkonkurrerer også Universitetsanlegget som er hele områdets kronbygg. Til tross for Universitetsplassens uomtvistelige forrang er Tullinløkka blitt tolket som om den hadde like stor betydning.
Dette viser at begge forslagene i bunn og grunn er utslag av det samme. De er som urokkelige programerklæringer, der stilen velges først for så å bli presset inn i stedet.
Slik bekreftes synet på arkitektur som et spørsmål om enten-eller. Før vi arkitekter erkjenner at breddekunnskap trygger mangfoldet, vil vi fortsette slik. Til tross for en tid som er gitt av pluralismens både-og.

© Dagbladet