Vi skal se opp når noen slår til lyd for at norske aktører skal bli store i utlandet. For det har alltid tidligere betydd at de på en eller annen måte må gis frie hender til å utbytte fotfolket.

Bør «vi» bli store ute?
Historiens lærdommer er sjelden entydige. De kan fortolkes og utlegges, som Skriften blir fortolket og utlagt, og brukt til våre opportunistiske formål.

Av OTTAR BROX, PROFESSOR
Men en lærdom bør vi i alle fall kunne trekke av Europas historie : Framgang utenlands bygger på undertrykkelse og utbytting innenlands.
Det beste eksemplet må vel være det britiske imperium. På alle felter og på alle nivåer i denne statskonstruksjonen ser vi en klar sammenheng mellom - på den ene sida - undertrykkelse av engelskmenn, skotter, walisere og irer og - på den andre - imperiets potensial for erobringer og ekspropriering av andre folkeslags ressurser.
Det jordeiende britiske aristokratiet, som kontrollerte statsapparatet og hæren, brukte bl.a. sin makt til å stenge flest mulig ute fra den eneste kilde til velferd og levemåte som fantes i det gamle samfunn: jord og andre naturressurser. Når det lønte seg bedre med sauer enn med leilendinger på den skotske jorda som aristokratiet hadde tatt fra klanene, ble bøndene ganske enkelt jagd vekk - ofte ved hjelp av hæren. Liknende «sosiale endringer» ble satt i verk i hele det britiske området.
En viktig konsekvens av dette var det naturligvis at alle de yngre mennene som på denne måten ble gjort arveløse og fattige, de var lette å rekruttere til den kongelige hæren, som ble satt inn i undertrykkelsen av innfødte i alle verdensdeler. Mange ærerike regimenter, hvis navn er knyttet til besungne massakrer fra India til Nord-Amerika, har navn etter skotske og irske landskaper der de hovedsakelig var rekruttert.
Den ærerike britiske flåten, som gjorde Nelson og andre av hans klasse til helter i historiebøkene og på steinsokler på britiske torv, ville ikke kunne ha forlatt orlogshavnene om det ikke hadde vært for «press gang»-institusjonen. Det var så jævlig å være mannskap på de ærerike skipene - med summariske disiplinærstraffer fra henrettelser til pisking - at selv havnebyens fattigfolk helst ikke tok hyre med dem. De måtte kidnappes på skjenkestuene, legges i jern og tvinges ombord.
Dette er likevel tross alt ekstremtilfeller. Vanligvis var det nok å bruke kombinasjonen av økonomisk og politisk makt til å sørge for at en tilstrekkelig stor del av folket ikke hadde noe å leve av, så fikk en nok motiverte folk til såvel å massakrere oppsetsige innfødte som til å sikre imperiet herredømme over alle hav.
Det er ikke vanskelig - mutatis mutandis - å finne nåtidige paralleller til disse klassiske eksemplene på at innenlandsk undertrykkelse og utbytting skaper forutsetninger for ekspansjon og vinning utenlands. Men selvfølgelig vil formen variere - f.eks. mellom det aristokratiske tyranniet i den tids Storbritannia og et moderne demokrati som USA nå. Likevel må vi slå fast at den som vil rekruttere marinestyrker for å drepe folk i utlandet - med risiko for eget liv - må sørge for at det finnes nok av unge menn som er bortimot desperate av mangel på muligheter for en tilfredsstillende sivil yrkeskarriere.
Et dagsaktuelt eksempel - som angår Norge - har en helt annen form:
Det islandske Alltinget har latt en gruppe trålrederier få eiendomsrett til de fiskeressursene som tidligere var hele kystbefolkningens felles allmenning. Tidligere måtte disse redierene drive fiske sjøl i Islands fiskerisone for å få fortjeneste av denne fisken. Men nå kan de utnytte den ved hjelp av «leilendinger», dvs. leie bort fisken - som Alltinget har gitt dem gratis - til kystfiskere, som må gi fra seg opptil halvparten av fangsten til de nyslåtte eierne.
Etableringa av dette føydal-liknende systemet setter trålrederiene i stand til å drive en virkelig ekspansiv virksomhet utenfor Islands økonomiske sone. De får altså frie hender til å presse seg inn i omtvistete smutthull og vernesoner ut fra den maktbasis de har etablert i heimlandet - med leilendinger til å gjøre arbeidet for seg - overvåkt og kontrollert av Statens maktorganer.
Også her ser vi en altfor tydelig sammenheng mellom utbytting heime og ekspansjon ute. Det er altså et mønster som kan komme til å prege framtida minst like sterkt som det preger historia.
Utviklinga på Island mot slutten av dette tusenåret minner ellers noe om utviklinga i Norge mot slutten av forrige. Stormenn som hadde klart å etablere små føydale hierarkier, såpass at de kunne bemanne et skip med leilendinger og andre som var avhengige av dem, brukte denne makta til herjing og plyndring i utlandet - altså som det britiske imperiet i liten skala.
Men vi skal merke oss at prosessen også kunne gå den andre veien. Vikinger som vendte heim med plyndret gods, treller og krigsprestisje kunne naturligvis bruke denne makta til å forsterke og utvide sitt norske domene, slik Olav Tryggvason og Olav Digre gjorde det. Liknende ting skjer jo også i våre dager, såvidt jeg forstår krigsreportasjene i Dagens Næringsliv: De som blir store ute, kan komme hjem med pengene og skaffe seg kontroll over det som nordmenn må leve av. Det er jo, når alt kommer til alt, ikke noe annet Røkke og Gjelsten gjør - når de f.eks. bruker utbyttet av nedfiskinga av fiskestammer i det nordlige Stillehavet til å erverve eiendomsretten til fisk som den norske kystbefolkninga ikke kan klare seg uten. De blir det som kalles «sterke aktører» i spillet om våre fiskeressurser. Gevinstmulighetene i dette spillet er enorme for dem som posisjonerer seg i fiskerinæringen akkurat nå - som de var det for vikingehøvdingene i den fasen da det norske føydalsamfunnet ble etablert.
Hva slags praktiske konklusjoner skal vi kunne trekke av denne historien?
Det er vel for det første at vi skal se opp når noen slår til lyd for at norske aktører skal bli store i utlandet. For det har alltid tidligere betydd at de på en eller annen måte må gis frie hender til å utbytte eller skalte og valte med fotfolket, i de forskjellige roller som vi måtte ha. Globale ambisjoner kan bare realiseres om det lykkes de ambisiøse å få kontroll over egen befolkning. Norske kraftselskaper kan nok bli store i utlandet om de får lov til å beskatte norske forbrukere gjennom lysregninga. Noe liknende gjelder vel Televerket: De tjenester vi må kjøpe av dette konsernet, blir ikke så billige som de nye tekniske mulighetene skulle tilsi, fordi Hermansen trenger mye penger for å konkurrere på verdensmarkedet.
Det skal visstnok også være vi vanlige borgere som i fellesskap eier oljeressursene i Nordsjøen. Men dersom Statoil har bruk for pengene til ekspansjon i Det kaspiske hav, kan de dessverre ikke brukes til bekjempelse av fattigdom og ungdomsmarginalisering i Norge. - Det er nok i dette lys vi må se på de ambisiøse planene om å bruke oljemilliardene i utlandet.
Noe liknende gjelder det målbevisste arbeidet for å erstatte det norske småbanksystemet med store finanskonsern: Det vil gjøre det lettere å tappe norske bankkunder med stadig større gebyrer, selv om den offisielle begrunnelsen er at de skal settes i stand til å spise kirsebær med de store.
Det er ikke lenge siden en norsk næringslivsleder beklaget seg over Janteloven: Vi burde tillate noen bedrifter å vokse seg store på det norske markedet - slik at de kunne få dimensjoner til å konkurrere ute. Om en tenker skikkelig gjennom dette utsagnet, er det lett å konkludere med at det land kan prise seg lykkelig som slipper å fungere som base for aktører med globale ambisjoner.

© Dagbladet