Tiltak som be- grenser tilgangen har vist seg som den mest effektive strategien mot ungdomsfyll, men den har ikke vært særlig høyt prioritert

Kan ungdomsfylla bekjempes?
«Man bør ikke nøre opp under ild som allerede gløder.» Med denne begrunnelsen hevdet Platon at menn under 18 år burde holde seg unna alkohol.

Av HILDE PAPE, FORSKER
Synet på ungdomstiden som en kritisk og stormfull periode i livet er med andre ord dypt rotfestet i vår kultur. Det er åpenbart også vissheten om at alkohol er et lumsk og farlig rusmiddel - særlig for unge menn. Resultater av nyere alkoholforskning peker entydig i samme retning.
Unge mennesker er imidlertid lite villige til å høre på kloke advarsler og «sunn fornuft». De drikker mye - mye mer enn noen annen gruppe i befolkningen. Konsumet ligger på topp rundt overgangen til 20-årene, og spesielt blant unge menn er alkoholinntaket faretruende høyt. Det store flertall opplever dessuten sin første beruselse lenge før de har blitt gamle nok til å skaffe seg drikkevarer på lovlig vis, og stadig færre velger en edruelig livsstil.
Samtidig viser egen forskning at de unges drikkevaner er relativt stabile over tid. Analyser av en stor, landsrepresentativ undersøkelse avdekket at både menn og kvinner med en svært «fuktig» ungdomstid fortsatte å drikke mer enn andre også i voksen alder. En tidlig alkoholdebut ga en særlig bekymringsfull prognose, både med hensyn til framtidig høykonsum og misbruk.
Også andre forskningsfunn tyder på at Platons advarsel til ungdommen stadig er høyst berettiget. Sammenliknet med personer i eldre aldersgrupper, er unge mennesker blant annet mer tilbøyelige til å bli aggressive, utagerende og ansvarsløse når de drikker. Igjen bidrar egne forskningsfunn til å understreke alvoret. Blant unge menn fant jeg at så mange som en av tre hadde havnet i fylleslagsmål i løpet av ungdomstiden, mens nesten en av seks hadde vært utsatt for skader eller ulykker under påvirkning av alkohol.
Ungdom som har brukt cannabis er en spesielt belastet gruppe. De er ofte storforbrukere av alkohol, og opplever alvorlige problemer som følge av drikking tre til fire ganger så ofte som ungdom ellers. Samtidig er det svært få tyngre brukere av hasj eller marihuana her til lands. En uvettig omgang med alkohol synes følgelig å representere den største helsetrusselen for ungdom som eksperimenterer med såkalte lettere narkotiske stoffer.
Kunnskap om alkoholens negative konsekvenser gir en pekepinn om farene ved å føre en liberal alkoholpolitikk, og bidrar samtidig til å understreke behovet for aktiv forebyggende innsats. Men å få folk til å drikke mindre er ingen enkel oppgave. I Norge har myndigheter og frivillige organisasjoner drevet folkeopplysning om alkoholens skadevirkninger i om lag hundre år, og mange store og kostbare kampanjer har blitt gjennomført i tidens løp. Informasjonstiltak har imidlertid vist seg å gi svært liten avkastning. I verste fall kan de til og med virke mot sin hensikt. En gjennomgang av forskningen på dette feltet konkluderte på følgende nedslående måte: «Et utall av undersøkelser har vist at bruken av rusmidler økte hos noen av opplysningens mottakere, mens hos andre forble den bare uforandret.»
I nyere tid har en rekke mer sofistikerte påvirkningsstrategier sett dagens lys. Tiltak rettet mot barn og unge er, i langt større grad enn før, basert på forskning og teori om atferd og sosial påvirkning. Men selv intervensjoner som har vært tilrettelagt etter «alle kunstens regler» har ofte begrenset gjennomslagskraft. I beste fall er det snakk om temmelig små atferdsforandringer, og effekten er som regel kortvarig. Pussig nok er det likevel mange som hevder at det er enklere å forebygge enn å behandle. I forebyggingsfeltet er det da også et stort innslag av lekfolk, og mye arbeid drives av frivillige ildsjeler. Mange yter en verdifull innsats, men ikke alle har tilstrekkelig fagkunnskap til å bevege seg inn i dette viktige, men akk så vanskelige feltet.
Det er åpenbart en rekke sterke føringer som ligger til grunn for alkoholens popularitet blant de unge. Det er også åpenbart at forskning som utelukkende handler om alkoholens skadevirkninger har begrenset verdi i en forebyggende sammenheng. Om man bare forholder seg til den problemfokuserte faglitteraturen, fortoner det seg som litt av et mysterium at noen i det hele tatt drikker. Innsikt i alkoholens subjektivt opplevde goder og gleder er nødvendig for å forstå hva som ligger til grunn for den høye oppslutningen om en fuktig livsstil. Slik innsikt kan også bidra til fruktbar nytenkning i kampen mot ungdomsfylla.
Her til lands synes imidlertid alkoholens fordelaktige sider å være et tabuemne. Forholdet til alkohol er ambivalent; den store majoritet av befolkningen drikker, men har samtidig et fordømmende syn på alkohol. Denne ambivalensen bidrar trolig til å pirre de unges nysgjerrighet på en måte som ingen er tjent med. Økt åpenhet på dette viktige området er derfor kanskje ikke å forakte.
I flere undersøkelser er ungdom spurt om hvorfor de drikker. Svarene viser at alkoholforbruk oftest handler om å feire sosiale begivenheter, om å ha det morsomt sammen med venner, og om å bli mer utadvendt og løssluppen i samvær med andre. I moderne, ritualfattige samfunn fungerer alkohol også som en viktig symbolsk markør på at man har forlatt barndommens rike. En stor utfordring i forebyggende sammenheng handler derfor om å finne fram til gode alternativer til tenåringsdrikkingen. Det vil si aktiviteter som fremmer samhold og utfoldelse, og som også signaliserer overfor omverdenen at man ikke er liten og uskyldig lenger.
I løpet av tenårene får venner stadig større innflytelse og betydning, mens foreldrene i økende grad blir skjøvet ut på sidelinjen. Det å bli akseptert av de jevnaldrende synes å være livsens viktig for de fleste ungdommer. Samtidig opplever mange et forventningspress fra vennene sine om å drikke alkohol. Drikking blir ofte møtt med oppmuntring og anerkjennelse i venneflokken, mens avhold i liten grad vekker tilsvarende reaksjoner.
Nyere forskning har videre avdekket at ungdom som drikker temmelig mye, ofte utmerker seg ved å være fritidsaktive, populære og utadvendte. Det er følgelig grunn til å tro at mange av dem fungerer som gode «ambassadører» for en fuktig livsstil overfor sine jevnaldrende. Det finnes også mange oppegående og sosialt anlagte avholdsungdommer, men som gruppe betraktet har de likevel en forhøyet tendens til å være ensomme og venneløse. Følgelig vil de i langt mindre grad framtre som innflytelsesrike trendsettere og rollemodeller for sitt forhold til alkohol. Avholdsungdom har også begrenset påvirkningspotensial av den enkle grunn at de er så fåtallige.
Hvilke implikasjoner har så disse forholdene for det forebyggende arbeidet? Er det overhodet mulig å bekjempe ungdomsfylla? Ja, det er mulig å demme opp mot den omfangsrike tenåringsdrikkingen, men motkreftene er sterke og utfordringene store. Effektive forebyggingstiltak er ressurskrevende, og feltet trenger en opprustning. Det er i hovedsak to veier å gå: Tiltak som har til hensikt å redusere de unges etterspørsel etter alkohol (f.eks. holdningskampanjer og skolebaserte forebyggingsprogrammer), og tiltak som begrenser tilgangen (f.eks. prisregulering, skjenkebestemmelser og aldersbegrensninger). Sistnevnte strategi har generelt sett vist seg å være mest effektiv, men kanskje ikke særlig høyt prioritert. I løpet av de siste årene har en rekke kommuner her til lands tvert i mot liberalisert sin lokale alkoholpolitikk.
Forbudet mot salg av alkohol til mindreårige har imidlertid bred politisk oppslutning. Jeg undrer meg derfor over hvorfor ikke flere ressurser blir brukt på å håndheve regelverket på dette viktige området. Kontrollen svikter, og sanksjonene er øyensynlig heller ikke strenge nok. Ferske forskningsfunn fra en undersøkelse foretatt i Asker og Bærum illustrerer mitt poeng. De viser at hele 15 % av niendeklassingene hadde kjøpt alkohol selv i løpet av de siste to ukene forut for undersøkelsen. En tilsvarende studie fra Bergen avdekket at 11 % av 15-åringene og 14 % av 16-åringene hadde oppsøkt et offentlig skjenkested med 18-årsgrense i løpet av en like kort perioder. Mindreårige som fortalte at de hadde vært på slike utesteder pekte seg videre ut ved å ha et ekstremt forhøyet forbruk av alkohol. For meg framstår resultatene som et rop om handling. Hvorfor blir det ikke hørt av ansvarlige myndigheter?

© Dagbladet