Tyrkia er i dag et land i alvorligere krise enn på lenge. Fengsling og forfølgelse av intellektuelle vitner om rettslig og moralsk forfall. Men med sine motsigelser er Tyrkia også mulighetenes land.

Håndslag til de forfulgte
Vi befinner oss på det enkle kontoret til Human Rights Foundation i Istanbul. Midt imot Thorvald Steen og meg sitter senterets daglige leder doktor Sükran Akin. Hun driver foreningens rehabiliteringsinstitutt for torturofre. Hittil i år har hun behandlet 122. Ved siden av har den også en psykiatrisk avdeling.

Av EUGENE SCHOULGIN, forfatter
I slumområdene rundt Istanbul og Ankara hoper kurderne seg. Mange skjønner ikke språket, de fleste skjønner ikke hvordan de skal få mat for dagen. Overalt er det behov for legehjelp. Ved siden av arbeider foreningen med en detaljert statistikk over den tyrkiske statens overgrep mot menneskelige rettigheter. Det blir en årlig rapport på 400sider som brukes så vel av Amnesty og PEN som av stormaktenes myndigheter. Vi spør hvor mange som arbeider på Istanbul-kontoret. En lege (henne selv), en rettsmedisiner, to psykiatere, en medisinsk sekretær og en sekretær, forteller hun. Neste vår var planene lagt for en internasjonal traumekonferanse i Antalya, de søkte penger hos EU, men fikk nei! Vi må klare å skaffe midlene, sier hun.
Og de tyrkiske myndighetene har like stor tillit til dere som USAs regjering? Spør vi. Et tynt smil. I Istanbul trakk de fire av oss for retten i vår, svarer hun. Selv ble jeg anklaget for å ha grunnlagt dette terapisentret. Vi har blitt dømt for ikke å ville oppgi våre pasienters identiteter til politiet. Saken skal opp i høyesterett. Felles vi der, går vi videre til Europadomstolen. Doktor Sükran Akin ser oss fast i øynene før vi går. Hun ber ikke om hjelp. Det er bare hjelp vi snakker om i bilen på vei til neste møte.
Belge forlag ble for noen år siden sprengt i luften. Hele det fem etasjes huset der kontoret lå så ut som en ruin i Beirut. Nå holder forleggerparet Ayse-Nur og Ragip Zarakolu til i en kjeller. Det lavloftede lokalet er fylt av bokhyller. Presset inn i et hjørne har de et skrivebord og noen havarerte lenestoler. For øyeblikket er Ayse på frifot, og gjensynsgleden er stor. Belge forlag er Ismail Besikcis forlag, sosiologen som har over 200 års fengsel foran seg. Ragip tar fram tre bøker, de sist beslaglagte. Det milde smilet hans skjuler ikke den ubøyeliges tålmodighet. Vi har store planer, sier han. Snart skal vi feire forlagets 20-årsdag.
Neste stopp: TOHAV. En sammenslutning av jurister som på ideell basis forsvarer ytringsfrihetsfanger. Dette samfunnet er bygget på vold, sier advokaten Selim Okcuoglu. Mange av TOHAVs egne advokater blir stygt mishandlet, ikke få havner i samme fengsler som dem de har forsvart. Ismail Besikci har flere nær seg til stadighet. Vi får høre at president Demirel ytret uro for hans helse for en tid siden. Vel anbrakt på sykehuset kunne han få en legeerklæring og amnesti. Syk, jeg? svarte Besikci. Jeg er frisk som en nøttekjerne. Legg heller inn de dere har torturert. Som de andre sukker også Okcuoglu over arbeidsbyrden. Vi får hele tiden nye saker, sier han. Dessuten fører vi stadig flere saker til Europadomstolen.
Vi er allerede smittet av den atmosfæren alle arbeider i. Ingen spilltid eller dødsnakk. Konsentrert informasjon bare avbrutt av nippingen til de skollhete teglassene og tolkenes repetisjoner. Human Rights Association er ikke noe unntak. I forværelset myldrer det av hjelpsøkende. Eren Keskin, for øyeblikket på frifot, tar imot. Første gang jeg traff henne var hun på vei inn i to års fengselstraff for sitt arbeid i TOHAV. Alle anstendige mennesker i dette landet havner før eller senere i fengsel, var hennes lakoniske bemerkning dengang. "The Association" er den menneskerettsforeningen som får flest kontorer stengt og ansatte fengslet. Det er derfra de ferskeste rapportene kommer om sikkerhetsstyrkenes overgrep og politiets voldsmetoder. Politikerne i Tyrkia i dag er fratatt de bevegelsesmulighetene som må til for at demokratiet skal begynne å fungere, sier Eren Keskin. Sikkerhetsrådet de militære har dannet står over alle andre instanser i landet. Direktivene er selvfølgelig hemmelige, men visse dokumenter har sivet ut. Bl.a. vet vi at alle forslag til generalamnesti skal betraktes som høyforræderi.
Vår sjåfør krysser etter beste evne i den kaotiske trafikken, på vei til neste dags møte med Kürd Kav. I alle instanser fikk de ja for initiativet med et sentrum for studier av de kurdiske dialektene, men da de åpnet et språkkursus kom politiet og plomberte døren til undervisningslokalene. Direktivene kommer alltid fra samme kilder, sier Yilmaz Camlibel: Sikkerhetsrådet. Det forblir forbudt å studere kurdisk. Landsbyene døpes om, foreldre får ikke gi barna sine kurdiske navn. Stikk i strid med den internasjonale avtalen Tyrkia skrev under i 1992 om barns rett til å lære sitt morsmål.
Erik Wiken i Norsk Eksportråd tar imot i nyinnflyttede lokaler. Norske interesser øker både i antall og volum, forteller han. Det dreier seg ikke bare om Statoil og Kverner, en rekke middels og små bedrifter viser også iver etter å etablere kontakter her. Vi spør hvordan Norsk Eksportråd ser på dette å etablere seg i et land der menneskerettigheter trampes så flagrant under fot. For oss dreier det seg om økonomisk vekst, svarer han. Det er de konkrete kontraktene som avgjør. Og han legger vekt på at Norge ikke var representert på årets forsvarsutstilling i Ankara. Vi er en stiftelse, sier han, der 50 prosent eies av NHO, de øvrige 50 av Staten, og vi rapporterer både til Nærings- og Utenriksdepartementet. Den store bomben her i landet var for øvrig TUSIADs årsrapport. I TUSIAD sitter de 200 ledende industrisjefene. De konkluderer med at forholdene i landet er udemokratiske, at den evinnelige krigen i Sørøst-Anatolia må bringes til en slutt, og at det må grunnleggende forandringer til i samfunnets lovverk så vel som i det parlamentariske system, m.a.o. "Peace is better for business than war" bør være den nye slogan som gjelder.
PEN i Sverige og Norge arbeider med et flertall forfattere og forleggere som har fått sine liv ødelagt av vilkårlige og urimelige dommer, mishandling og tortur. Forfatteren Recep Marasli er alvorlig syk. Han lider av cerebral anomali, en hjernesykdom som ytrer seg bl.a. ved balanseforstyrrelser, alt som følger av sultestreiker og mishandling i fengsler. Marasli fikk ikke den legehjelp han trengte i Tyrkia, og heller ikke utreisetillatelse, derfor forsøkte han i panikk å forlate landet med et falskt pass. På Ankaras flyplass ble han arrestert. Vi treffer Maraslis kone Nuran hos advokaten. Begge fremhever tidsnøden. Legene ved universitetssykehuset i Istanbul har gitt Recep beskjed om å innfinne seg til kontroll en gang i uken. Esber Yagmurdereli er en blind forfatter og forlegger som ble fengslet allerede i 70-årene dømt for terrorsympatier. For syv år siden fikk han amnesti. Da erklærte han at krigen mot kurderne var en tragedie for Tyrkia. Nå er han felt i Høyesterett, hvilket betyr at de siste 22 årene av hans tidligere straff legges oppå de 11/2 år han fikk for denne uttalelsen. I fengselet får han ingen legehjelp.
Slik fortsetter det. Under samtaler med forfatteren Ahmed Altan får vi våre inntrykk bekreftet. Tyrkia er i dag et land i en alvorligere moralsk, rettslig og økonomisk krise enn på lenge, sier han. Landet forblør i en krig begge parter har tapt. Samtidig er det tegn som tyder på at noe holder på å verke ut. Tyrkia med sine motsetninger og motsigelser er jo også de mange mulighetenes land. I bokhandlene kan en tydelig registrere at sensuren ene og alene gjelder det kurdiske spørsmålet. Løses kurderproblemet, vil meget falle på plass i en kultur rik nok også for den største befolkningsminoriteten i landet. Men som TUSIAD-rapporten fremhever: Det haster!

© Dagbladet