Først en personlig bemerkning. Sannelig kan ikke en smule sykdom være på sin plass av og til. En liten feber har forsinket denne anmeldelsen en 2-3 dager, og dermed blir det leilighet til å anmelde ikke bare en solle bok, men også kjære kolleger en masse.
En velkommen leilighet - så vidt jeg kan se er nemlig mottakelsen av Axel Jensens roman «Line» et riktignok beskjedent, men likevel strålende eksempel på en hardnakket og skjebnesvanger µnorskhet» i reaksjonen. Vi behøver jo ikke gå helt tilbake til Ludvig Holberg, som smilte av vår hang til å falle «udi extremiteter», vi kan nøye oss med å minne om folk som Nils Collett Vogt, Gunnar Heiberg, Gerhard Gran, de og mange med dem har jamret seg over at det plutselig og voldsomt reagerende gjør vår dom vilkårlig og lite tillitvekkende. I hvirvlende tempo raser vi fram og tilbake mellom ytterlighetene, og dukker det opp en eller annen som prøver å holde hodet kaldt (i et lønnlig håp om at denne kulda ikke går altfor mye ut over temperaturen i hjertet), så heter det straks at han er lunken.
Nå er det jo i skjønn orden at kritikere er uenige, det skal og må de være; men når begge ytterligheter er totalt blottet for nyanser, ja da blir situasjonen bekymringsfull. Lytt først et øyeblikk til noen panegyriserende setninger av Arbeiderbladets Magli Elster, i en artikkel der begeistringen flommer uten den fjerneste antydning av skygge.

-Et stort og blødende alvor og en overdådig fortvilelsens og livsgledens humor gjennomlyser Axel Jensens nye store roman. Stor er et stort ord, men det er det ikke noe å gjøre med. De gaver som ble mer enn antydet i «Ikaros» blusser nå ut i det rene blomsterdryss, sprakende i alle farger - og ikke bare de yndige…
At det ligger en fantastisk kraftanspennelse bak romanen «Line», det forstår en nettopp fordi den for leseren er så fengslende, så spennende, så stimulerende.

Og nå Carl Fredrik Engelstad i Morgenbladet - skummende av hellig og floskelrik harme:

-Boken er fra begynnelse til slutt preget av banalitet, åndløshet, intellektuell umodenhet og hjelpeløst og hektisk kjekkaseri. Kom bare ikke og snakk om «ungdommen av i dag» og «problemer» og «tilpasningsvanskeligheter» og alt dette slagordsludderet. Har boken kunsterisk verdi, er den diktning? Ikke på en eneste side.
…ikke et glimt av en voksen tanke eller moden holdning, det finnes ikke menneskelig essens, det finnes ingenting av original skaperkraft. Det hele er et virvar av følelsesrot og sentimental selvbespeiling, av banal psykologisering og ufordøyet «livsopplevelse», kamuflert bak et stykkevis meget kyndig skrivehåndverk.

Noe for seg sjøl er en mann i Verdens Gang, hans navn er Odd Eidem. La oss vente med ham til slutt.
Her kommer nå en lunken anmeldelse av den omstridte romanen:
De skal bite merke i navnet Axel Jensen. I hvert fall skal De gjøre det, dersom De allerede i dag vil ha litt rede på et stort navn i morgendagens norske litteratur.
Ennå famler han. I år famler han for tredje gang. Det blir ganske mye famling, jeg medgir det. Bl.a. henger det sammen med at de tre bøkene er vidt forskjellige, mannen vil øyensynlig prøve kreftene på litt av hvert. Noe han også har gjort i sitt omtumlede liv. Utstyrt med grådig livsapetitt har han fartet rundt på kloden og undersøkt hver krik og krok; alle mulige og umulige jobber har han prøvd seg på, fra likvasking til syltetøyrøring og flasketelling. For øvrig er Axel Jensen ennå ikke mer enn 27 år gammel, en rørende og nesten ikke-eksisterende alder i vår litterære verden.
Som får forfatter begynte han for fire år siden, da ga han ut en bok på eget forlag. «Dyretemmerens kors», et meget umodent og meget uleselig produkt, men på atskillige måter det mest løfterike Axel Jensen hittil har prestert. Det store talentet kunne det ikke være tvil om.
Så kom Ikaros i forfjor, basert på erfaringer og inntrykk fra en haiketur til det indre av Sahara, det ble en blanding av reiseskildring, selvbiografi og forsøk på livsfilosofi, en selsom blanding, stykkevis blendende, stykkevis skremmende banal. I sine beste partier et ekte uttrykk for en generasjon som befinner seg på bar bunn, og som ikke kan finne seg il rette i noen eksisterende båser.
Dette er livsfølelsen bak «Line» også, en roman som forteller om tre måneder av nittenåringens Jacob Floods liv. Vel, jeg hører til dem som er skuffet over «Line», dypt skuffet, gjerne det. Men med tanke på Axel Jensens framtid som romanforfatter - sikkert en stor framtid som sagt - kan det være nyttig å komme litt lenger enn til skjellsordene. Det kan rent ut sagt være nyttig å prøve å besvare to spørsmål, om enn bare antydningsvis. Hvorfor har det gått galt med «Line»? Og hvorfor har noen (in casu undertegnede) så sterk en tro på Axel Jensen?
For det første lar forfatteren sin Jacob komme i mer eller mindre nær kontakt med hele tre miljøer i løpet av disse tre månedene - hvert av miljøene representert av en lang rekke personer. Et Ullern-miljø av jazz-ungdom (som også fører med seg Hankø og Hvasser og seiling m.m.), videre et teaterkafé-miljø av litterater og pratmakere; endelig et familiemiljø av grosserere og slikt. Den slags må gå galt, når man ikke akkurat er en Knut Hamsun, og selv om stilen rett som det er viser at Jensen gjerne vil være Hamsun, er det ennå et godt stykke igjen.
Axel Jensen har med andre ord sørget for at konsentrasjon og fordypelse blir så godt som umuliggjort. Her er stoff til jeg vet ikke hvor mange romaner. Den fæle Gabriel Sand og hele Teatercafeen burde vært skåret skånselsløst bort; det samme gjelder det meste av Ullern og Hvasser. Derimot ikke familien, for den er uløselig knyttet sammen med Jacobs eget sinn.
Og her er vi i nærheten av den andre hovedinnvendingen. Det er et viktig underforstått moment i romanen at Jacobs nåtid i usedvanlig høy grad er bestemt av hans dystre, katastrofepregede fortid. Moren døde da han var seks år, faren ble sinnsyk, gutten ble oppdradd hos en streng formynder - derav meget av hudløsheten og av den desperate aggresjonen i ham. Men Axel Jensen gjør seg i altfor høy grad ferdig med Jacobs fortid på de første 4-5 sidene, i et «forspill». Så intellektuell som Jacob er i hele sin art er det utenkelig at hans brokete fortid, både den nære og den fjerne, ikke gjør seg sterkere gjeldende i hans bevisste liv. Slik som romanen nå er lagt opp blir den plagsomt flat; det hjelper ikke alltid at det svunne gjør seg merkbart indirekte i hissigheten og angsten og ensomheten.
På den annen side vrimler romanen av unødvendige, forklarende småsetninger. Et ørlite eksempel. På side 63 prater Line og Jacob. Jacob serverer en ironisk replikk, hvoretter forfatteren føyer til: «Hun tok det helt alvorlig». Men det blir ikke noe moro lenger når alt skal gjøres så tydelig. Av den slags, jeg hadde nær sagt drept vidd, er her ikke så lite.
Dertil kommer at få ting i verden er så trettende som opphopninger av sjargong. Antydninger sier langt mer enn sidelange referater, som forfatteren burde fjernet med hard hånd.
Men: Bildet av nittenåringen Jacob lyser mot en - tross alt. I mangfoldige fasetter og levendegjort i en rekke nøkkelsituasjoner. Hans følsomhet og hans brutalitet, hans hovmot, hans forfengelighet, hans heftige lengsel etter kontakt…Dette sammensatte sinn folder seg ut i scener som viser hva det er for muligheter dikteren Axel Jensen rommer. De fleste av disse scenene befinner seg i den første delen av romanen, «April». Men også 17. mai og 18. mai gir brukbare eksempler. I disse scenene hender det også at Line står levende fram, hvilket hun gjerne kunne gjort oftere. «Hendene hennes holdt rundt flasken på en troskyldig hjelpeløs måte. Jeg ante ikke at noen kunne holde rundt en flaske på den måten».
Det bør tilføyes at Jacobs forelskelse også gir seg mer håndgripelige utslag. Forfatteren har ikke sloppet like heldig fra alle disse håndgripelighetene, men mange av dem er festet til papiret på en fast og vakker måte.
Og dermed over til mannen i Verdens Gang. Odd Eidem bruker en vesentlig del av sin anmeldelse til å klage over uappetitteligheter i Axel Jensens roman. Jeg må tenke på den gangen da Sandemose-romanen «Vi pynter oss med horn» ble omtalt i Morgenbladet; C.J. Hambro kunne ikke med Sandemoses grådige syslen med kjønnsorganer, han skrev at denne romanen var skrevet av et menneske i kjønslig delirium, en mann som hvert øyeblikk når hans talent truer med å bryte igjennom, skjærer det av med et rått ord eller en griset geberde, fordi han ikke kan ånde i en verden hvor ikke alt er svinet til.
Kristian Elster - som ingen skulle beskylde for å være en usedelighetens apostel - repliserte i Aftenposten: -Romanens uhyre drøyhet utspringer av selve stoffet, ja er en nødvendig bestanddel av det, slik er disse mennesker og vi vet at slik snakker de, og vil vi lære dem å kjenne må vi finne oss i deres forestillingsverden og deres uttrykksform.
Kunne ikke Eidem omsider forlate Hambros stadium og langsomt bevege seg over til Elsters?
Men det er vel ikke så greit for en kritiker som etter eget sigende opererer med førsteklasses og annenklasses og tredjeklasses emner i litteraturen. Det minner meg om en tante jeg hadde en gang, hun leste en god del og forsøkte seg en vakker dag på Hamsuns «Landstrykere». Hun klarte det visst så noenlunde en hundre sider eller så, men til slutt ga hun opp. Romanen handlet jo om bønder og fiskere.