Likevel er det nettopp det synlige i disse diktene, som slår en; men det som sees er ofte «psykedelisk». I diktet «LSD» møter han en kvinne i døren, hun «smiler fra dørkarm til dørkarm», så glir hun bort, «bare skyggen blir igjen». På bordet foran ham begynner en penn å blø. Et vilt dyr går til angrep på ham, og han ler: «Det er eneste måten å få dyret vekk på/Det som skremmer meg mest/Er ikke dyret/Men at latteren er ekte»
Og enkeltsitater annensteds fra: «De skjøt på meg/ Fra fotoautomaten» «Ler du/Med det hodet som sitter på skuldrene/Eller det som ligger i kurven». «Sendingene har/Vært utydelige/Siden vaktmesteren hengte seg/I fellesantennen/…/TV'en er spaltet i/Minst 79 personligheter/Men jeg gir pokker/Jeg har nok med mine to.
Angst, et hovedmotiv i dette hundreårets europeiske poesi, går som en blodrød tråd gjennom diktene til Dalby. Men han verken forteller om den eller «utsier» den, han anskueliggjør den. Som alt i boktittelen: «Linedanser på en piggtråd». Eller når han lar det snø glass-skår i februarnatten, han vasser i glass-skår, lydløst. Om han kysser, er det for å dempe skriket. Telefonstolpene er galger, de summer ikke, de gir opptattsignal: «Denne galge er opptatt/Prøv neste». Han ser lyset rinne bort gjennom sprekker i gulvet, speilet er bare malt på veggen, og «hadde det vært malt en trapp/Ville jeg falt i den».
Mot denne bakgrunnen virker de få øyeblikkene av tilnærmet ro desto sterkere. Det kan skje i et par kjærlighetsdikt (men skrevet til en nedsjast narkoman), eller i et enkelt kortdikt:

Hva galt
Har havet gjort?
Det har jo bare
Speilet vinden

Å henføre Dalby til surrealismen er misforstått. Dette er ikke automatisk skrift, det er angstbilder, opplevd og erindret. Bak et sentralt dikt som «De korsfestede», vanskelig både å referere og sitere fra, aner man derimot Obstfelder og de tidligere symbolistene. Jeg er spent på neste bok av Dalby. Ennå kan mye både avklares og utdypes.