Drømmen
Til tross for at det meste i Hilde Bøes tilværelse dreier seg om henne selv, er heller ikke Hilde Bøe særlig fornøyd med det inntrykket hun gir. For henne er den altoverskyggende drømmen å stå fram med en selvfølgelig skjønnhet, glansbildeutgaven av den vellykkede, velutdannede kvinnen i slutten av 20-åra. I forsøkene på å leve opp til sitt eget image, lar hun detaljene ta overhånd. For Hilde Bøe får småting som fargen på leppestiften, snittet i langbuksen og typen av nøkkelknippe nærmest magisk betydning. Disse tingene kan sendt ut signaler som røper noe vesentlig om Hilde Bøes person.

I tingenes makt
På mange måter er Hilde Bøe en latterlig person, et nevrotisk, selvsentrert kvinnemenneske som til tider provoserer leseren mot grensen av desperasjon.
Men når vi forsøker å trenge litt dypere ned i Hilde Bøes drama, oppdager vi at det inneholder en rekke selvavslørende problemstillinger. Ikke bare kan vi kjenne oss igjen i hennes grublerier rundt hva hun skal ha på seg, og i hennes gremmelser over hvorfor hun sa det hun sa, men hele hennes livssituasjon forteller mye om hvordan moderne mennesker lever sine liv - eller lar være å leve dem.

Engstelig
Hilde Bøe er et engstelig vesen. Hun er redd for ikke å strekke til i sine private relasjoner, hun er nervøs for ikke å fikse jobben sin, har ingen tro på at hun noensinne skal klare å ta sertifikat, hun frykter naboene og det knytter seg i magen på henne hver gang telefonen ringer. For å holde denne livsangsten på armlengdes avstand, fordyper hun seg i ytre og materielle forhold. Hun finner likevekten tilbake i sine trivielle trygghetsseremonier. Alt vil bli så bra, bare Hilde Bøe får vasket håret, endret farge på leppestiften - eller skiftet på sengen. Hennes overlevelsesmekanisme går ut på hele tida å se framover. Hilde Bøe ønsker å være et menneske uten fortid. Alle fotografier, alle gjenstander som kan fortelle noe om hennes tidligere liv, har hun selv sørget for å slette ut.

Hektisk og fortettet
Det som hever dette enkle hverdagsdramaet over den jevne strømmen av nyutkommet, norsk litteratur, er forfatterens bestrebelser på å gi stoffet en litterær uttrykksform. Bevisst og profesjonelt bruker hun språk og stil til å få flyt og framdrift i romanen. Stilen er hektisk og fortettet, og understreker det absurde i Hilde Bøes indre drama. Det samme gjør den enkle, men gjentatte og virkningsfulle symbolbruken - kontaktlinsen som stadig får rusk på seg, telefonen som skingrer, neglene som brekker.
«Drama med Hilde» er i det hele tatt en meget vellykket roman, både som litteratur - og som lattervekkende underholdning.