Gunvor Hofmo kom som en frisk vind inn i norsk lyrikk. Når en tenker på hennes mørke tema, når en tenker på hennes ensomme skrift, så er det lett å glemme den kraft og stedighet som lever i hennes diktning - ja, fikk denne diktning til å overleve, tiår etter tiår, slik at vi inneværende år kan feire et femtiårsjubileum for hennes diktutgivelser. Og i dag er det altså 75 år siden Gunvor Hofmo ble født, hun som gikk bort 14. oktober 1995.

Vi vet at stor diktning ofte oppstår under stort trykk. Vi vet at dersom trykket blir for stort, kan diktningen og dikterens person komme til å lide av det: Tor Jonsson, Agnar Mykle fra Hofmos egen generasjon, Sverre Udnæs, Tor Ulven fra senere tider kan være eksempler på det. Og at det trykk det dreier seg om kan være dikteren pålagt av ytre grunner og av indre: samfunnets trykk, sjelens trykk. Og la Olav H. Hauge og Georg Johannesen stå som eksempler på to survivors, så vet vi at det er den store diktning vi snakker om.

Det svarte hull i Gunvor Hofmos liv og diktning er de 16 år hun var taus - etter fem diktsamlinger gitt ut 1946 - 1955, foran de femten som fulgte 1971 - 1994. Hun var hospitalisert disse svarte årene, med all den fornedring psykisk lidelse medfører, deriblant at hun for en tid ble rettslig umyndiggjort og stilt under verge. Etter at Joar Tranøys forskning omkring norsk psykiatri i etterkrigstiden er offentliggjort, har vi kanskje større forutsetning for å lese inn kraften i Gunvor Hofmos lyrikk, overlevelseskraften - her et poem fra 1971, der de røde teglstensbygningene på Gaustad sykehus står frem med en billedklar tydelighet, for å peke med mørk pil på de innesperredes liv bak murene:

Sykehus
De gamle bygninger
i rustrødt
som kuer i båser.
De tygger og gumler
tygger og gumler
dagen som høy
lyset som salt
mens de brøler lavt
om natten.

Det var en voldsom produktivitet som kom over Gunvor Hofmo tidlig på 1970-tallet, da de svarte årene var ved å vendes. Hun gav ut seks diktbøker på syv år: 1971-72-73-74-76-78 - og det viser seg, om man gransker hennes etterlatte papirer, at hun kunne ha gitt ut enda mer. Hennes notatbøker flommer over av dikt som er forblitt upubliserte, tekster av samme høye kvalitet som de hun gav ut.

De er i distanseringen til egen skjebne, klarsynet om egen posisjon at hun så å si «stiger ut» av de internertes rekker. Hun blir «frisk» av å se: se årstidenes gang som tilværelsens maskespill, se sommerens kastanjetre som kastanjetre, se sine medpasienter på benkene bukke under - selv er hun en av dem, men ved å innse dette opphører hun med å være det. Samhørighet med de lidende, koblet med kraften til å overskride lidelsen - er dette Gunvor Hofmos storhet der hun sitter med «Utsikt fra et sykehusvindu», et dikt hvis sistestrofe bare fins blant de etterlatte papirer?

Alle årstider
drar forbi
med sitt klovneansikt
snart bittert nakent
som et frossent tre
snart hvitt og fylt
av dødens kulde

men om sommeren
pipler latteren
ut av øyne og munn
i skyggen fra det
svulmende kastanjetreet

Og vi, vi har betalt
for alle forestillingene
naglet evig til å se
manesjen
Ved siden av oss
faller én etter én fra
og takker for
forestillingen

En utadvendt kraft
Det fantes en utadvendt kraft hos Gunvor Hofmo i hennes unge år, som tok slutt i og med sykdommen. Hun skrev i avisene, hun deltok i opplesninger, hun var til stede i det norske skrivermiljø. Hun fikk stipendier og reiste ut, til Frankrike mest, og til Danmark. Og da den første diktsamlingen kom ut før jul 1946 - diktene var refusert på ett forlag før hun ble antatt av Gyldendal - lot hun seg villig debutantintervjue. Av «Friheten» (18.12.46): «Jeg har skrevet siden jeg var en 14-15 år, men dette er dikt bare fra de senere år ... Mitt mål er å få smeltet sammen de menneskelige problemer og de politiske til en helhet. Jeg kan ikke på noen måte si at jeg har greid det ennå, men jeg mener jeg har krav på å forlange tid. Tingene skal modnes i en - naturlig og uten press.»

Og av Dagbladet (samme dag), der hun røper at «de norske lyrikere jeg har hatt størst utbytte av å lese, er Olaf Bull og Emil Boyson». Avisen ber henne trekke fram ett dikt fra samlingen, debutanten svarer: - Jeg liker ikke å velge på den måten, men hvis De først skal sitere har jeg ikke noe imot at det blir «Ensomhet I»: Du som engang var hjemme
hos menneskene
og kjente deres smil og tårer
kime i stillheten inne i deg,
du er gått ut på veiene
hvor tomheten skriker
at du er revet ut av sammenhengen,
du er gått ut på de mørke veiene
jaget av en ny virkelighet.

I Eli Krogs antologi «Det beste jeg har skrevet» (1949) lar Gunvor Hofmo seg representere med det kjente diktet som åpner slik:

«Syk blir en av ropet om virkelighet./ Altfor nær var jeg tingene,/ slik at jeg brant meg igjennom/ og står på den andre siden av dem,/ der lyset ikke er skilt fra mørket/ ...»/

Og hun gir følgende kommentar:

En er ikke «gla'» i sine dikt. De er altfor pinlige vitner. En skammer seg over dem som når en ser sitt ansikt altfor plutselig og nakent i speilet etter en våkenatt. Og en vender seg vekk fra disse ordene, disse mørke vitnene. Finnes det ikke noe annet, noe mykere, noe roligere og mer «normalt»? Noe du heller kan vedkjenne deg enn dette. Men opplevelsen kjenner ikke smutthull, skriket ikke verdighet, smerten ikke selvrespekt. Det var dette du skrev, enda du helst ville ha skrevet noe annet.

Så blir da ditt beste dikt det du skammer deg mest over, det du allerhelst ville ha fornektet, fordi det blottet for mye av det innerste i deg. Så blir da ditt beste dikt det du ikke ville ha skrevet, fordi det kostet deg for mye.

En ettertanke i dag kunne være, at mon det er denne fornektende følelsen som får Hofmo til å stryke tredjestrofen i «Utsikt fra et sykehusvindu». En annen, at når Hofmo utvungent klarer å knytte diktet til noe synlig utenfor henne, da frigjør hun diktets kraft. Diktet handler om en tyngde og stedighet som så utvetydig også er dikterinnens. Men intet «pinlig» vitnesbyrd kleber ved dette vers, om den seige utholdenhets langlivede dyr:

Skilpadden

Ta det lett!
Ikke et ord
for skilpadden

som velger
den tyngste
motstands vei

og igjen og igjen
kryper over
en støvel

som de mer
intelligente
ville vike
utenom.

Hofmo og det kinesiske
Gunvor Hofmo begynte sin dikterbane som så mange andre: ved å sende inn til tidsskrifter og aviser. I Magasinet For Alle, ukebladet Hjemmet, kommunistavisen Friheten kom de første diktene på trykk - her en tidlig strofe fra Magasinet/ «Ordene, lysende stille/ skal jeg finne/ gi dem til deg, hamre noen øyeblikk sammen/ inn under evighetsrammen/ så aldri du glemmer meg/...»

Diktet er skrevet til Hofmos jevnårige venninne Ruth Maier, en hyperbegavet jødisk flyktning fra Wien, som kom til Norge i 1938, møtte Gunvor Hofmo i 1940 - Hofmos dikt står på trykk 19.7.1941 - og ble sendt med fangeskipet Donau senhøstes 1942, for aldri å vende tilbake fra de tyske gasskamre.

Møtet med Ruth Maier ble livsavgjørende for Gunvor Hofmo, sorgen over hennes skjebne vever seg inn i alle de tyve diktbøker som skal følge: «Jeg så min venninne, /den eneste, jeg så henne/ gå for å dø./ Og siden har trærne sørget,/ og siden har Døden trukket/ min kropp og sjel og stemme/ ut i fortvilelsens sjø!» Det framgår av den presentasjon Gunvor Hofmo har gitt av Ruth Maier i Vinduet 2/1948 at hun var meget litterært bevandret og begavet: Dikt og korte dramatekster - både på tysk og på norsk - fins i Maiers etterlatte papirer. En antologi med kinesisk lyrikk i tysk oversettelse i Gunvor Hofmos eie kan meget vel ha kommet via Ruth Maier, med tanke på at Gunvor Hofmo (under pseudonymet Asle Jord) skriver en stort oppslått artikkel i tidsskriftet Vårt Blad 12/1945 (julenummer): «Litt om kinesisk lyrikk», der dikt av Li Po, Wang Wei og Tu Fu siteres.

Denne «hemmelige» koblingen til det kinesiske hos Gunvor Hofmo forsterker ytterligere den østlige innflytelse på den mest bærekraftige moderne norske lyrikken: Olav H. Hauge, Rolf Jacobsen, Georg Johannesen, Paal-Helge Haugen, Sigmund Mjelve m.fl. Hos Gunvor Hofmo slår klarheten fra det kinesiske dikt igjennom særlig i hennes senere diktning - her to etterlatte dikt, som 1) viser en gjennomført billedtenkning i slekt med det modernistene kalte imagistisk:

Noe bøyer sin tyrenakke:
de svarte berg har
sunket
under gladiatorenes sverd
av vind og regn
nå drikker den
sitt eget blod:
det dype tjern

Og som 2) viser en likefrem språkføring, som gir oss situasjonen levende og ukommentert, med et løftet blikk fra rommet til været utenfor:

Du venter. Og aldri
kommer det
Brevet, linjen
som brått blir
brutt av ett og
annet.
Det sner. Og
ennå en dag.

Hofmo og Dagbladet
Gunvor Hofmo skrev artikler i Dagbladet tidlig på 1950-tallet: vårbrev fra Paris og fra Sørlandet, kronikker om svensk og dansk lyrikk, et glødende forsvar for dikterkollega Olav Kaste. Mange av innleggene forårsaket mot svar som Hofmo friskt polemiserer mot - her fins en herlig debatt mars/april 1950 om hvilket minimumsbeløp pr. måned man kan klare seg på i Seine-byen: Axel Kielland og Love Yngve Anderson mener man må være sultekunstner for å overleve på Hofmos magre døgnmeny, nøyaktig angitt, med kokeapparat på hotellrommet som forutsetning. Og i artikkelen «Vi med motesjel og de andre» (21.3.1951) kommer et avsnitt som overraskende kaster et motlys over det tidligere siterte skilpaddediktet fra 1970-tallet:

«Jeg må tenke på en skilpadde vi hadde, den var like ung da den var seksti som den var da den ble født. For den var nemlig fri for å gjøre erfaringer, den manglet ganske enkelt evnen til å gjøre erfaringer. Om igjen og om igjen krabbet den over skoene våre istedenfor å gå rundt, hvis skoene var foran den akkurat når den var i bevegelse. Den gikk fram etter nesen. Lykkelige Toto.»

Gunvor Hofmos prosaartikler i Dagbladet opphører i 1953, omtrent samtidig med at hun begynner å sende inn dikt. Fra 1952 til 1956 trykker avisen syv Hofmo-dikt, fra 1971 til 1991 trykker den 60. Verdens Gang publiserte en håndfull Hofmo-dikt på 1940-tallet, Aftenposten ditto på 1980-tallet. Nevnes bør det kanskje også at det fins noveller etter Gunvor Hofmo, trykt i Vinduet, Magasinet For Alle, Hjemmet og Alt For Damene tidlig på 1950-tallet - og i hennes etterlatte papirer.

Gunvor Hofmo den ansiktsløse, som klarte å leve hemmelig i et samfunn stadig mer mediebesatt - var ikke det også noe av hennes storhet? Kunsten å holde på konsentrasjonsevnen. «Bara dom riktiga orden.» Her et siste dikt ikke offentliggjort i bok, fra den avis som kan rose seg av å være hennes foretrukne, i påvente av en større utgave med Gunvor Hofmos etterlatte tekster. Vi skriver femte november 1983 og Dagbladet trykker følgende dikt:

Jeg kjenner den,
høsten,
broen som min barndoms
sommere danner
under skumringstungt lys
Det ruller et tog
over den mot Evigheten
hvor du ikke har
ord med deg
og ikke blikk.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com