Som kjent klarte ikke Aksel Sandemose å gjøre seg ferdig med historien om Erling Viks indre demoner og Felicias mysteriøse død i «Varulven». I den fragmentariske «Felicias bryllup» tar han opp tråden uten å føre handlingen videre. Og mordgåten blir løst. Eller gjør den ikke det?
I «Forføreren» lot også Jan Kjærstad en død kvinne ligge igjen på valplassen uten at gåten ble oppklart. Og i «Erobreren» søker han som Sandemose i «Felicias bryllup» å kaste nytt lys over omstendighetene omkring drapet.
Parallellene mellom de to bokprosjektene er i det hele tatt mange. Ett er det kompositoriske og fortellertekniske. Som Sandemose er Kjærstad allergisk overfor det kronologiske forløp og det sammenhengende plot. I enda sterkere grad enn Sandemose insisterer han på at et liv og en begivenhetskjede ikke kan forstås og formidles på en sannferdig måte gjennom en lineær orden. Slik framstår «Erobreren» som en strøm av fortellinger fra ulike faser i Jonas Wergelands liv, formidlet i en rekkefølge som angivelig i seg selv er en viktig del av forklaringen på den tragedien det utvikler seg til å bli.

Postulat
Slike komposisjonsprinsipper er snarere regelen enn unntaket i moderne fiksjon. Når det i teksten insisteres så sterkt på nødvendigheten av en slik form for fortelling, virker det mer som et postulat enn som en nødvendig del av fortellingen - til tross for det vell av kryssforbindelser og gjennomgående symboler som romanen på klassisk Kjærstad-vis er bygd opp over.
Som forfatter har imidlertid Kjærstad alltid hatt behov for å synliggjøre tekstens skjelett eller konstruksjonsprinsipper. Alle hans romaner er i bunn og grunn metatekster som kretser om fortellingens og fiksjonenes funksjon i det moderne liv. Følgelig har han også stått fjernt fra så vel den sosiale som den psykologiske roman. Det nye som kom inn med «Forføreren», og i enda høyere grad med høstens roman, er at han kombinerer metaromanens selvrefleksjon med den sosiale og psykologiske romans virkelighetsspeilende og årsaksforklarende estetikk.
Således er personene og handlingen i disse to romanene langt mer «troverdige» og «realistiske» enn i de foregående.

Metaperspektiv
Og slik jeg leser romanen er det nettopp et slikt prosjekt Kjærstad forsøker å gjennomføre ved på klassisk vis å kombinere spesifikke trekk ved den sosiale og den psykologiske roman, og la dem underordnes et metaperspektiv som dreier seg om den fiktive fortellings muligheter for å åpenbare og skape sammenhenger som en struktur i det fortalte og ikke som en serie sammenkjedede fakta.
Vi er ikke, vi skaper oss, heter det i romanen. Og det er nettopp gjennom de fortellinger vi innskriver oss selv og andre i, at vi skaper oss selv. Derigjennom forsøker den fiktive biograf (og Kjærstad) «å avdekke essensen i et moderne liv» som speilrefleks av en hel nasjons mentalitet. Slik framstår også «Erobreren» som et forsøk på å tegne et bilde av den historiske utvikling i Norge fra 50-årene og framover, ikke minst sett i lys av medieutviklingen.
Som det heter: «Og fordi fjernsynet ga en slik velsignet illusjon av at man så et fjernt syn, kunne man forbli i den lykksalige forestillingen om at man var tilskuer og aldri selv deltaker». For meg blir bokas «påstand» om at Wergelands biografi er representativ for en (fortidsvendt) modernitet som er særegent norsk, like mye et postulat som insisteringen på nødvendigheten av at den har fått den form den har fått.