Når Amalie Skram nå blir lansert som vår største forfatter ved siden av Ibsen og Hamsun, syns jeg det er å ta hardt i - det gjøres jo gjerne ved jubileer. Det man trygt kan si, er at få norske forfattere har som Amalie Skram klart å bruke så hensynsløst ærlig av egne livserfaringer med så stort kunstnerisk mot og omformingsevne.
Etter at hun ble «gjenoppdaget» på 70-tallet, er det skrevet mye og godt om Amalie Skram, det har ikke minst Irene Engelstad og Liv Køltzow sørget for. Denne gangen har Liv Køltzow blant annet et innledende portrett og en fin, liten skisse av kjærlighetsforholdet mellom Amalie Skram og Erik Skram. Irene Engelstad tar for seg ekteskaps- og «sammenbrudds»-romanene. Både Engelstad og Køltzow får vist oss med hvilken smerte Amalie Skram beskriver avgrunnen som skiller mann og kvinne.
For hundre år siden hadde Amalie Skram selvfølgelig rett i at forskjellen i mannens og kvinnens oppdragelse på det seksuelle område var årsaken til så mye ekteskapelig ulykke, særlig for kvinnene. Det er vel en litt blandet glede at hennes ekteskapsromaner kan leses med så stort utbytte den dag i dag. Kampen mellom kjønnene står fremdeles på den seksuelle arena - selv om manglende informasjon umulig kan være problemet.

Spennende
Irene Engelstad har i andre verk om Amalie Skram pekt på at hun overfokuserer på det seksuelle og erotiske området, og at vanskelighetene også skyldes Amalie Skrams og mange kvinners behov for symbiotisk kjærlighet. I denne idealiserte form for kjærlighet blir all annerledeshet, avstand og uenighet i samliv opplevd som trussel mot og negasjon av kjærligheten. Hvis jeg savner noe i «Amalie Skrams verden», er det refleksjoner av denne art. Men dette er ikke boka for dem som kjenner Amalie Skram og hennes forfatterskap godt fra før. Som spennende innføring og appetittvekker er den imidlertid midt i blinken. Det store formatet, den delikate bokdesignen og de mange bildene av Amalie Skram og hennes nærmeste, av by- og folkeliv i Bergen, København og Kristiania for hundre år siden, gir en egen form for forståelse og gir leseren mulighet til å reflektere selv.

Slagside
Når man skal «fortelle» et helt forfatterskap, kan framstillingsformen lett få en pedagogisk slagside. Irene Engelstad og Liv Køltzow unngår med god margin å falle i den pedagogiske grøfta. Gunnar Staalesen plumper uti med begge beina. Hans 40 sider lange handlingsreferat av «Hellemyrsfolket» sender leseren svimeslått ned i knestående på et tidlig stadium av boka.
Staalesen må selv ha en anelse om dette, for han kommer stadig med oppmuntrende tilrop underveis om hvor gripende de begivenheter han refererer, er skildret hos Amalie Skram. For dem som ikke kjenner «Hellemyrsfolket» fra før, og det er vel dem Staalesen henvender seg til, kan det ikke være lett å tro ham. Heldigvis har nok de fleste kondisjon til å reise seg og lese videre.