Hamlet
Denne Rosenbaum er det som holdes fanget av tre menn som vil bytte ham mot fanger «de andre» har tatt. Men før han ble kidnappet, var han vitne til underlige dødsfall ved byens ruin av et teater. Under prøvene på en oppsetning av «Hamlet» dør skuespillerne, ikke bare slik de skal gjøre det i stykket, og hvert dødsfall er like uforklarlig, i motsetning til snikskytternes kuler der utenfor. Snart er det disse dødsfallene folk frykter, nettopp fordi de ikke lar seg forklare. Virkeligheten som scene og scenen som virkelighet, og så videre.
I sitt fangehull, hans egen scene, reflekterer Rosenbaum nærmest hallusinerende over «Hamlet»-prøvene og krigens redsler, skikkelser viser seg, til og med Shakespeares eget gjenferd kommer på visitt som snarest, og han husker sin «Hamlet» som underholdning skrevet for et beruset og høylytt publikum som krevde action. Et dårlig sted å flykte til fra krigens redsler. Til slutt er det bare Rosenbaum og en vokter tilbake, og de mangler mat. Rosenbaum tilbyr seg å gå ut for å skaffe noe, og han benytter ikke anledningen til å rømme. Da han kommer tilbake med maten, spør hans vokter forundret hvorfor, og Rosenbaum svarer: «Kanskje fordi jeg syntes at jeg burde holde hva jeg hadde lovet. Kanskje fordi jeg føler at tilværelsen er blitt meningsløs og av den grunn er blitt meg likegyldig. Kunne ikke unngå å se at det var enda mindre igjen av byen enn da dere bortførte meg. Følte meg revet opp med roten.»

Kulisse
Carlings knappe stil insisterer på at vi skal ta ordene på alvor. Han plasserer sin jeg-søkende hovedperson i en stadig dagsaktuell krigssituasjon. Om det er snakk om Sarajevo eller ei, er uvesentlig, byen er redusert til en utskiftbar kulisse, Carling har redusert seg selv til turist, noe jeg mener sitatet over er ett av mange eksempler på. Han kommer ikke nærmere «det ufatteliges» vold på menneskesinnet enn det de overflatiske fjernsynsreportasjene evner. Dagsrevyens gjenfortellinger får oss til å gjespe av hva som helst. En forfatter som vil anskueliggjøre det ufattelige og kjempe mot apatien, som vil ha oss til å reagere som hele og levende mennesker, må gå andre veier om han vil unngå de samme gjespene, utenom de skjematiske forklaringene. Men i Carlings velmenende tekst er det vanskelig å finne spor av virkelig fortvilelse, den forblir upåvirket av sitt innhold.

Pakketur
Carlings skikkelser står for meg som skjematiske og forutsigbare. Det er imidlertid ikke noe nytt hos Carling, på denne måten demper han fortellingens dynamikk til fordel for sitt budskap. Carling er en insisterende forfatter, og «En annen vei» er en insisterende bok. Han vil ha oss til å lytte, men etter min mening blir også hans fortvilelse skjematisk og forutsigbar, og dermed uinteressant. Brodermordet og de følgende tragedier i Shakespeares «Hamlet» gjentar seg gang på gang. Jeg skammer meg over å tilhøre en art som piner, voldtar og dreper av bare hat, er den dystre konklusjonen i boka. Det er enkelt å være enig med Carling i dette. Etter min mening litt for enkelt. En mental pakketur til Bosnia er sannsynligvis lite egnet for en forfatter som virkelig vil ha oss til å erkjenne en slik livsfølelse.