«Melancholia I» var bygd over et trippelmønster med tre fortellerrøster i tre separate hovedkapitler: Lars Hertervig i Düsseldorf og på Gaustad asyl og en fiktiv forfatter av en bok om den samme Hertervig. Forfatteren trådte inn i malerens sinn og tegnet et medrivende portrett av et menneske og en kunstner som svingte mellom en ekstrem selvhevdelsestrang og en like ekstrem mindreverdsfølelse. Samtidig var romanen et forsøk på å gripe de metafysiske dimensjoner ved Hertervigs malerkunst. Hele boka, og ikke minst det siste kapitlet, var gjennomsyret av en lyslengsel, av en søken etter et indre lys, en guddommelig gnist. Jon Fosse er en overraskelsenes mann. I «Melancholia II» beveger han seg i en helt annen retning. Her introduserer han en ny røst, og følgelig også et nytt perspektiv på «den gale maleren». Denne røsten er så insisterende og så dominerende at den skyver Hertervig i bakgrunnen selv om den ofte taler om nettopp ham.

Søster
Røsten tilhører en oppdiktet søster av Lars. Oline er det absolutte bevissthetssentrum i romanen. Trofast følger forfatteren hennes bevegelser og formidler hennes innskrenkede tankeverden den ene dagen i 1902 da den ytterst spinkle handlingen utspinner seg. Lars er død, og en annen bror, Sivert, ligger på det siste. Broren har bedt Oline komme, men hun får aldri somlet seg av sted. På det ytre plan handler romanen om alle de hindringene som kommer i veien.
Det kan synes som bagateller, men er det ikke, ikke for den avfeldige Oline. Sakte kreker hun seg omkring på verkbrudne føtter, og hukommelsen er så skral at hun hvert annet øyeblikk glemmer hva hun hadde lovet. Men det er framfor alt to ting som hindrer henne i å komme av sted. Monomant kretser tankene hennes om mat og avføring, konkret i form av to fisker hun har kjøpt på brygga, og i form av sine problemer med å holde på vannet og ikke gjøre i buksa. Like monomant gjengir og repeterer teksten disse tankene - på ekte Fosse-vis. Forfatteren sørger endog for å koble de to ting sammen. Oline har nemlig den uvanen at hun tar fisken med seg når hun går på do. Disse høyst alminnelige plager hos eldre mennesker innkretser Fosse på en nesten beklemmende måte. Han tvinger dem inn på sine lesere med en slik insisterende repetisjonstvang at teksten rammer en i kroppen mer enn i hjernen.

Innvollene
Og «Melancholia II» er nettopp en roman med en tematikk som har sitt sete i innvollene og i kroppen, i vårt skrøpelige legeme. På ett plan er det en rystende reduktiv roman. Her trekkes eksistensen ned på det helt elementære plan: det orale og anale, mat og avføring. All lyst, all smerte, all mening er konsentrert om disse soner og denne aktivitet. Den genitale lyst som i den foregående boka ikke minst kom til uttrykk gjennom Hertervigs evinnelige onanering, er skåret vekk.
Men romanen har også en annen dimensjon, og her er det maleren kommer inn. Oline lever ikke bare i nuet. Fortida trenger seg på. Tankene går bakover, og de avsporer henne også. Og disse tankene dreier seg først og fremst om Lars. Med enkle midler strekes her hennes og brorens oppvekst opp, og et miniatyrbilde av den innesluttede og merkelige guttungen og den «gale» Lars som vender tilbake fra Tyskland og Gaustad. Men det er som om Fosse ikke primært har hatt til hensikt å fylle ut bildet av Hertervig med nye trekk. Han forblir skyggelagt, et mysterium, både for Oline og for leseren.

Lys
Slik jeg leser romanen, opptrer han i teksten for å sette Oline i perspektiv, og ikke omvendt. Hans endelikt er ikke mindre tragisk enn Olines. Hans siste år står også i elementærdriftenes tegn. Han kan rase mot sine samtidige malerkolleger, men han mangler oppdrift og sosiale ambisjoner. Han lever i en skyggetilværelse. Men likevel har han et lys i seg. Det kan stråle ut av øynene hans, samme hvor ville de er. Og det er til stede som en slags mysteriøs, «overjordisk» gnist i de bildene han skaper. Og på gåtefullt vis fanges den dypt reduserte Oline også inn av dette lyset, gåtefullt ikke minst fordi det trer fram nettopp på det sted og gjennom de ting som hennes elementære behov er knyttet til.
Her finnes en religiøs dimensjon, en like besettende søken etter noen andre dimensjoner ved tilværelsen som kan forsone oss med den fysiske undergangens ubønnhørlige realitet. Koblingen av disse to plan gjør «Melancholia II» til et av Fosses mest konsekvente verker - og det sier ikke så lite! Man blir ikke lykkeligere av å lese boka, men den griper sterkere fatt i oss enn langt det meste som ellers skrives nåtildags.