Den relative plass etterforskerens privatliv inntar i en kriminalroman, er som kjent varierende. Det kan også ha svært ulike funksjoner i forhold til temaet og hovedintrigen.
Noen ganger føles det nærmest som et vedheng, andre ganger som et viktig moment i framstillingen av detektiven/politimannen som etterforskertype. Som hovedregel har det spilt en underordnet rolle. I nyere krim synes dette å være i ferd med å forandre seg.
Unni Lindells «Slangebæreren» er ett av flere eksempler som kan understøtte en slik påstand. Her opptar ikke bare privatlivet til politibetjent Cato Isaksen ved drapsavsnittet i Oslo minst like stor plass som kriminalintrigen, men det veves også på elegant vis inn i det øvrige handlingsforløp og knyttes direkte til så vel kriminalgåten som til den overordnede tematikken.
Isaksens private problemer er så velkjent-sørgelige at det er til å grine av. Han er 43 år, skilt, har to halvvoksne gutter med sin eks-kone og en liten baby med sin nye, langt yngre samboerske. Ingen av de involverte har klart å takle denne situasjonen, aller minst Isaksen selv. Midt oppi dette miksmakset av erotikk, sjalusi, dobbeltbindinger, mindreverds-, skam- og skyldfølelse og ikke minst uforenlige forpliktelser settes han til å lede etterforskningen av en bestialsk mordsak.

Intrikat
En mann er funnet ille tilredt med kniv i en leilighet i Trudvangveien. Under liket finner politimennene en lapp hvor det er skriblet ned en linje fra et kjent barnevers: «Sov du vesle spire ung.» Etter kort tid settes drapet i forbindelse med et annet der en tilsvarende lapp er funnet på åstedet. Man mer enn aner at en gal seriemorder er på ferde, og man frykter nye mord.
Her skal ikke røpes om den følelsesforvirrede Isaksen og hans medhjelpere klarer å komme drapsmannen i forkjøpet eller ikke. I tillegg til sine mange andre kvaliteter besitter nemlig også «Slangebæreren» som kriminalroman den viktigste av alle sjangerens kvaliteter - nemlig en elementær spenning og et intrikat mønster av spor og blindspor som setter både etterforskeren og oss lesere på alvorlige prøver. Så pass skal imidlertid sies at Lindell leder oss med stø hånd inn i en rekke miljøer. Her møter vi både kunstnere og bingospillere, innvandrerkjøpmenn og krisesentermedarbeidere. Det må også være lov å røpe at morderen selv får komme til orde sånn omtrent midtveis i boka. Grepet er jo forfatterens eget, og i første omgang kan det kanskje virke «støtende», ja, som et bevisst brudd med leserens forventninger.

Slu
Men Lindell er en slu rev. Selv om hun lar en person tale åpenhjertig ut om hva vedkommende har foretatt seg, slører hun denne personens identitet. Fra nå av likner romanen et pokerspill der det spilles både med åpne og lukkede kort, og enhver kjenner av dette spillets finesser vet at det krever like stor fantasi og årvåkenhet som når det spilles med alle kort på hånden. Det lille streif av irritasjon forsvinner derfor hurtig og blir til slutt avløst av dyp beundring for en litterær kortkunstner som helt til siste slutt holder det aller siste kortet fast trykket mot brystet, og hvis lekende fingerferdighet er like profesjonell som det steinansiktet hun setter opp.
«Slangebæreren» er ikke bare en kriminalroman, det er også en moderne samlivsroman. Og Lindell kjenner lusa på gangen - enten det er mannen eller kvinnen, svikeren eller den svekne, som desperat forsøker å dekke sine spor. Romanen skiller seg også ut fra de fleste både av den første og den andre typen ved at synsvinkelen fordeles mellom så mange av aktørene.
Som kjent er det en god porsjon latent aggressivitet innebygd i parforholdets intimitet. Det er derfor nærliggende å oppfatte samlivs- og kriminalromanen som beslektede sjangrer. I «Slangebæreren» smelter Lindell disse sammen på en så kyndig og mesterlig måte at hun fra nå av kan regne seg som et selvsagt medlem av det kriminelle mesterlaug.