Det gjelder Dag Solstads seineste roman, «Professor Andersens natt». Jeg husker at jeg tenkte, nesten med én gang og etter bare noen få sider, at det lyste et mildere, ikke fullt så besettende, muligens et forsonende lys over hans iscenesettelse denne gangen.
Så husker jeg at jeg tenkte, etter å ha lest en god stund til, at Dag Solstad har da vitterlig skrevet sin mest ubønnhørlige roman så langt. Ordet «rystelse». Boka handler om nettopp dette, om denne opprinnelige, helt nødvendige, livsviktige menneskelige egenskap: Evnen til å rystes. For det finnes vel noe, selv i vår tid, som er så sterkt, så stort, så tidløst, så vakkert eller så forferdelig, at vi rystes av det? Og videre at det faktisk ikke er snakk om sjokk, bevegelse, beundring, forferdelse, flause, sult eller nytelse - sinnsbevegelser som forveksles med rystelse. Det er snakk om noe annet. Dette «noe annet» er det Dag Solstad beveger seg mot, i et kvernende, spørrende dialektisk språk. Ikke en monolog, men en oppriktig, ganske nådeløs dialog med leseren.

Mord
Det begynner slik: Professor Andersen feirer julekvelden alene i sin stue. Det hele er vakkert skildret, slik julekvelden er vakker, og leseren dysses inn i en fredelig, varm og naiv assosiasjonsverden der Prøysen, jesusbarnet, julelysene, familietradisjonene, ribbelukten og presangene oppstår samtidig - og uten ironi. Så skjer det noe uopprettelig, slik det alltid gjør i Solstads romaner, noe ugjenkallelig. Professor Andersen står ved sitt vindu og ser ut, og nesten umerkelig, både for ham og for leseren, blir han vitne til et mord: En ung kvinne kveles av en ung mann i leiligheten tvers over gata.
Professor Andersen tenker at han må ringe til politiet og melde fra om hva han har sett, men han gjør det ikke. Han melder simpelthen ikke fra. Han forteller det til ingen. Ikke engang til sin beste venn.

Uutholdelig
Å holde på en hemmelighet kan være en uutholdelig ting. For hvilke ord forbinder vi med den tida og det samfunnet vi lever i nå? Det snakkes om informasjon, kommunikasjon, demokrati, ansvar, rettferdighet, åpenhet. Og videre: Hvilke ord forbinder vi med hele vår kristne kulturarv, det som ligger aller dypest i oss, om ikke ordene «bekjennelse» og «tilgivelse»? Det å kunne overlate til en større makt, det vi ikke greier å bære selv.
Å holde på en hemmelighet, slik professor Andersen gjør, strider mot tidsånden, samfunnsstrukturen, og hele den kristne kulturarv. Det strider mot alt. Det er uutholdelig. Og det er ensomt. Gang på gang stiller jeg derfor spørsmålene: Hvorfor forteller ikke professor Andersen om mordet på den unge kvinnen? Hvorfor får morderen, eller den han tror er morderen, gå fri? Handler det om at noe uopprettelig har skjedd, og at ingenting kan rette opp det uopprettelige? Handler det om opposisjon? Er professor Andersens unnlatelsessynd et dypt følt opprør mot samfunnet, noe i retning av Raskolnikov? Handler det om kynisme, empati, moral, likegyldighet eller nåde? Jeg vet ikke, og derfor må jeg lese denne boka en gang til, og kanskje en gang til etter det igjen.

Tidsånden
Det som er så merkverdig med «Professor Andersens natt» er at den ut fra et svært enkelt litterært grep utvikler seg og vokser, slik at den etter hvert, nesten uten at leseren er forberedt, handler om helt grunnleggende menneskelige vilkår. Om tidsånden som trollbinder oss: At mennesket sitter fast i sin tid, eller at tida sitter fast i mennesket, slik at den forbrytelsen professor Andersen er vitne til aldri kan omgjøres, og at hans egen unnlatelsessynd aldri kan gjøres godt igjen. Slik er det. Men det er noe mer. Romanen stiller spørsmålet: Er det noe som er høyere og dypere enn tidsånden, det vil si noe annet enn det som vekker samtidas unisone begeistring eller forskrekkelse?

Rystes
Professor Andersen erkjenner at han egentlig ikke rystes av Ibsens «Gengangere», som ifølge ham er et perfekt kunstverk. I dette ligger det et spørsmål om han, og man, i det hele tatt rystes av noen ting, rystes av litteraturen, rystes av historien? Til sjuende og sist spørsmålet de fleste stiller en eller annen gang: Forsvinner vi bare? Og i dette ligger enda et spørsmål, som handler om begrepet nåde. Er rystelsen en nåde? Eller tvert om: Er det en nåde at man ikke rystes? For om man virkelig ble rystet, det vil si tok konsekvensene av alt det forferdelige man bevitnet, tok det innover seg, da hadde man ikke kunnet leve.
Professor Andersen beveger seg dermed, i likhet med alle Solstads helter, inn i et umulig rom: den uendelige og umettelige lengselen etter å bli rystet, og erkjennelsen av at dette er det samme som å dø. Men han går enda litt lenger denne gang. Romanen slutter ikke der man erkjenner at det er «forferdelig». Romanen fortsetter et par sider til. Det skjer en slags forsoning, en uforklarlig, ufullkommen, gudløs og hverdagslig forsoning med tilværelsen. Kanskje er det slik det må være.