De som ikke synes det er nok å se Johnny Cash (65), fikk seg nok en aldri så liten nedtur i går kveld. Legger man følelsene til side og ikler seg en streng kritikerdrakt, ble gårsdagens møte med countrylegenden en stor skuffelse.
Cash, Johnny
- Sted:: Oslo Konserthus
- Publikum:: 1400 (fullt)
Sønnen har vært med i mange år og har absolutt talent, kona har vært med i atskillig flere år og har mistet det meste av det hun hadde av talent. De er begge riktignok en del av countrymusikkens mest legendariske familie, men det var ikke først og fremst dem folk hadde betalt i dyre dommer for å høre aleine i til sammen snaue timen.
Ærefrykt
Men det startet greit, til tross for elendig lyd. På
introen «I Walk The Line» kommer Cash slentrende inn
på scenen. Folk reiser seg i ærefrykt for en av
countrymusikkens store ikoner og applauderer
hengivent. Det er sjelden man ser en slik mottakelse -
før nesten en tone er spilt.
Men Cash er uinspirert og sliten, merket av mye sykdom
- blant annet over 30 kjeveoperasjoner. Høyrehånda er
knapt nær strengene på kassegitaren, og han fomler med
grepene. Stemmen er stort sett intakt, men Cash er en
skygge av seg selv.
Kultfigur
«Folsom Prison Blues» ødelegges av elendig lyd (glemte
de soundchecken?), men vi er med på både «Oh Bury Me
Not» fra «American Recordings» (1994) og «Country Boy»
og «I Never Picked Cotton» fra «Unchained» (1996) - de
to platene som ble et slags vendepunkt for Johnny Cash
og som skaffet ham et helt nytt publikum.
For det ble plutselig stuereint og politisk korrekt å
like Cash, som i dag har fått status som en slags
kultfigur som omfavnes av både punkere, rockere og
konservative countrypurister.
Men Cash er i dag best på plate.
Dessuten: på «Unchained» ble han blant annet backet av
Tom Petty and the Heartbreakers. De var ikke i Oslo
Konserthus i går kveld.
Sirkus
En konsert med Johnny Cash kan være en mellomting
mellom en høymesse og en samling rundt leirbålet. I
går ble det ingen av delene, snarere et sirkus der
hovedpersonen altfor lenge overlot manesjen til resten
av «The Johnny Cash Show».
Her og der, som på Tom Pettys «Southern Accents»,
klassikeren «Ring Of Fire» og alle togsangers mor,
«Orange Blossom Special», avdekkes små fliker av
fordums storhet. Men da June Carter tok over showet
med en 25 minutter verbal og musikalsk presentasjon av
The Carter Family, ble det så patetisk som jeg
fryktet. Men entusiastisk var hun iallfall.
Travelt
Det kan man ikke si om Cash, som hadde det travelt med
å komme seg av scenen etter en liten gjestevisitt. Han
ombestemte seg på vei ut og avsluttet etter hvert med
en fin versjon av Kris Kristoffersons «Sunday Morning
Coming Down».
Ikke noe ekstranummer. Og han sa ikke engang «Hello,
I'm Johnny Cash». Det er jo helt feil!
Så til Bergen; ikke ha altfor store forventninger når
Johnny Cash entrer scenen i Grieghallen i kveld ...



Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen