Veldreid, trygt og greit fra Tove Nilsen. Men nå er vel snart tida inne for litt dristigere skriveprosjekter?
G for Georg
- Forfatter: Nilsen, Tove
- Forlag: Forlaget Oktober
I årets og fjorårets bok kjører hun safe. «Skyskrapersommer» og «G for Georg» er straight fortellerkunst om ei jente i tidligpuberteten, der forfatteren selv har stått modell til jeg-personen.
Skreddersydd
Historien som fortelles er som skreddersydd for unge lesere
som har skjønt at «love» og romantikk er noe møl, og det
gjelder i enda høyere grad for årets enn for fjorårets roman.
Med andre ord: «G for Georg» er snadder for ungdomsskolelærere
som føler seg kallet til å lede motstrebende og ukonsentrerte
elever inn på den rette litterære vei. Dermed er det ikke sagt
at romanen er uinteressant for oss andre.
I «G for Georg» tar Nilsen tråden direkte opp fra den
foregående romanen. Også i «Skyskrapersommer» var forholdet
mellom Tove og Georg et sentralt motiv, men som tittelen gir
signal om, overskygger den her alle de andre.
«Skyskrapersommer» var bredere i sin miljøskildring.
Familierelasjonene ble viet større oppmerksomhet, likeledes
forholdet til venninnene. Om det så var portrettet av
jeg-personen selv, var det også mer bredspektret: Bildet av
den intelligente og nysgjerrige Bøler-jenta, hundeelskeren og
den Dostojevskij-frelste bokormen med den livlige fantasien og
de mange (nød)løgnene, den trettenårige Tove som drømmer om å
bli forfatter.
Artig
Alt dette er også med i årets roman. Foreldrene - den
omgjengelige og taletrengte speditøren og hans trondhjemske
«Suppedronning» - utleveres på samme kjærlighetsfulle måte.
Innledningsvis tegnes det også med raske, men presise streker
et artig portrett av Toves tyske farmor. En særlig plass
inntar den gåtefulle onkelen, gullsmeden og levemannen, som
leser Toves tanker bedre enn andre, og som elsker å spille
rollen som medsammensvoren. Alle disse er likevel bipersoner i
det drama om ungt opprør og ung kjærlighet som iscenesettes i
«G for Georg».
Tove er den samme, men likevel en annen. Annerledes kan det
ikke være når det for alvor handler om den første store
forelskelsen som slår ned som lyn fra klar himmel. Og det gjør
ikke saken bedre at forelskelsens gjenstand er Goggen - han
som i forrige bok knivstakk sin egen far, rett nok en høyst
forståelig handling overfor en drittsekk av hans dimensjoner,
men likevel ... Det er klart at dette gir den første
kjærligheten en særlig touch. Den fornemmelse av å tre i
berøring med noe fremmed, farlig og forbudt som alltid hefter
ved den første erotiske kjærligheten, ja, som utgjør en så
vesentlig del av dens fascinasjonskraft, får gjennom dette
«valg» tillagt en særlig dimensjon.
Bastøy
Ved romanens begynnelse befinner Goggen seg på Bastøy. Han tar
kontakt med Tove, og de møtes i all hemmelighet. Etter kort
tid stikker han av fra anstalten sammen med en noe eldre gutt.
En gutt som etter hvert blir fortellingens andre «onde ånd»,
nest etter Goggens far. Resten av romanen forteller om Goggen
på rømmen og om de mange hemmelige møtene mellom ham og Tove.
Her skal ikke gis noe handlingsreferat, ei heller avsløres
«hvordan det går til slutt», men såpass kan sies at Toves
forhold til rømlingen bringer henne opp i en hel rekke
situasjoner der virkeligheten overgår hennes villeste
fantasier.
På den annen side får hun god bruk for sin livlige fantasi og
sin hang til lystløgner. Hemmeligholdelsen krever nemlig
nødløgner på stripe. Og nettopp på dette viset knyttes
kjærlighetshistorien sammen med historien om «forfatteren som
ung kvinne», og den klassiske historien om den pene piken fra
det gode, småborgerlige hjem som lar seg fascinere av den
viltre gutten med den dårlige oppveksten som er så
«annerledes» enn de andre jevnaldringene. Innskrevet i en
historie som handler om forholdet mellom fiksjon og
virkelighet, fantasi og realitet, løgn og sannhet.
Det fordekte
I overført betydning er dikteren en lovovertreder. Han/hun
drages mot det fordekte og forbudte. Han/hun sier seg aldri
tilfreds med et liv som kjenner sine begrensninger, som har
pantsatt fantasien for å trygge hverdagen. Ikke minst av den
grunn kan «G for Georg» leses som en forkledd kunstnerroman.
Det står likevel ikke til å nekte at Tove Nilsen i hovedsak
holder seg på det trygge og jevne i årets roman, og jeg må
villig innrømme at jeg håper hun snart igjen gir seg i kast
med dristigere og mindre konvensjonelle bokprosjekter.



Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen