Det burde være et paradoks at en kontroversiell og nyskapende forfatter som Jan Kjærstad så godt som umiddelbart ble omfavnet av den litterære institusjonen og siden har forblitt i dens favn.
Det paradoksale er at Kjærstad hele tida har ønsket å ligge i forkant av og fornye den norske romanen, samtidig som dette forfatterskapet er et av 1980- og 1990-tallets mest leste. I den grad den litterære institusjonen har en instans som definerer den borgerlige smak, den gode roman, må det være bokklubbene, og bokklubbenes redaksjoner og medlemmer har vist en forbausende evne til å omfavne flere av våre beste og mest utfordrende forfattere, blant dem ikke minst Jan Kjærstad.
Er det derfor han finner det nødvendig å slåss med spøkelser, alle dem han hevder er såre fornøyd med status quo og som ridd av den nostalgiske lengsel setter en god gammeldags roman høyest av alt, er det derfor han nærmest insisterer på at han og den litteraturen han holder fram blir misforstått og avvist på en latterlig måte i Norge?

Ubehagelig
Jeg finner det ubehagelig å stille dette spørsmålet, hovedsakelig av to grunner:
1) Det kan høres ut som om jeg antyder at Kjærstad er en kommersielt veltilpasset forfatter.
2) Det kan virke som om jeg forsøker å latterliggjøre hans ufattelige nysgjerrighet, hans vitebegjær, hans stadige søken etter nye sammenhenger, modeller og muligheter for romanen, som han for øvrig grundig dokumenterer i denne boka.
Lite er meg mer fremmed. Men paradokset blir stående, og de svakeste delene av Kjærstads nye essaysamling aktualiserer det.
Samlet tegner disse tekstene, skrevet i løpet av de siste sju - åtte årene, et bilde av en forfatter som stadig søker, men som samtidig stadig føler behov for å forklare sitt litterære prosjekt for alle som ikke måtte ha forstått det, og irettesette dem som ikke finner det interessant eller givende. Men den uforstand Kjærstad mener at hans romaner blir møtt med i den ensporete norske offentligheten, burde han snarere ta som et tegn på at han kanskje har lykkes i sitt ønske om å representere en avantgarde, at han virkelig befinner seg et hestehode foran den litterære offentligheten i Norge. Og som avantgardeforfatter må Kjærstad kunne sies å befinne seg i en nærmest ufattelig privilegert posisjon, all den tid hans bøker blir møtt med svært stor oppmerksomhet, både blant kritikerne, forfatterkolleger og det bokkjøpende publikum.

Korstog
Like fullt finner han det stadig nødvendig å fortsette sitt korstog for sitt eget litterære prosjekt, og til tider høres han ut som en hanrei. Dette er en grov forenkling av mine inntrykk av «Menneskets felt». Som essaysamling av en skjønnlitterær forfatter, vitner den om et kunnskapsnivå, en belesthet og intellektuell horisont som sannsynligvis savner sidestykke i norsk litteratur, og det blir umulig å gi en tilnærmet anstendig drøfting av alle de 23 tekstene.
Grunnen til at jeg likevel vil holde meg til den grove forenklingen og forsøke å utdype den, er blant annet å finne i forordet, og i bokas første essay, «Fram for det urene», tekster som helt klart farget min lesning av denne omfangsrike boka.
I forordet skriver Kjærstad at dette ikke er essayer i snever forstand. Han ønsker altså å utvide sjangerforståelsen, og sånn sett er det kanskje riktig å si at Kjærstads forståelse av essayet likner hans forståelse av romanen, tenkte jeg, og så for meg muligheten for å lese boka som en selvbiografisk jeg-roman. Men allerede i neste setning ble min lesning gjort til skamme, for der skriver Kjærstad at disse tekstene ikke selv er litteratur, men om litteratur. Da er jeg nødt til å spørre: Hva mener Kjærstad med essayer i snever forstand? Og: Hvis disse tekstene ikke er litteratur, men fremdeles presenteres som essayer, hva er de da?

Overflatisk
Dette er kanskje et billig poeng, men jeg finner det ganske symptomatisk for Kjærstads tendens til å bli merkelig overflatisk, upresis og polemisk sleivete når han også i flere av de andre tekstene forsøker å skape motsetningspar for å drøfte bl.a. den norske romanens utviklingsmuligheter.
Det er nettopp det han drøfter i åpningsessayet «Fram for det urene». Vi lever i en uren tid der alt blandes, ulike kulturer, språk, informasjon, ideologier osv. Kjærstad mener at den nye romanen nødvendigvis må være uren, ikke som noe eklektisk, men som noe organisk, naturlig. Alle store framskritt skjer på grunn av vranglære, og den urene romanen bryter hele tida regler. Den urene romanen og det urene stedet er sentrale begreper hos Kjærstad. Med disse som utgangspunkt mener han at Rushdies «Sataniske vers» er 1980-tallets overlegent viktigste bok, og i et annet essay, at det ikke er noen tilfeldighet at Salman Rushdie og Ben Okri har sittet og skrevet i London.
Slike påstander er greie nok. En innvending kan være at de ofte forblir påstander, tilsynelatende underbygd med en rekke eksempler fra Kjærstads imponerende lesning, men sjelden drøftet eller undersøkt, slik man gjerne forventer i et essay, og som i mine øyne gjør essayet til en utfordrende sjanger.
Når han skriver om Georg Lukács at de siste sidene i den første delen av «Romanens teori» er noe av det mest bemerkelsesverdige, noe av det mest åpnende som noen gang er skrevet om romanen, blir jeg veldig nysgjerrig, både på hva det er Kjærstad finner så unikt, og hvorfor det har gjort et så stort inntrykk på ham, men dette hopper han lett over. Dermed blir påstanden stående der, ganske så uforpliktende, nærmest som en leksikalsk opplysning.

Innsnevrer
Jeg mener han ofte snarere innsnevrer enn utvider sjangerens muligheter i «Menneskets felt». Men jeg synes det blir verre når Kjærstad skal argumentere for den urene, episke imaginasjon, og dermed ser seg nødt til å trekke en skillelinje mellom den og det han kaller «stemmeromanen»:
«Et begrep som 'skriftstemme' reiser også en rekke spørsmål. Blir det ikke lett en trøst: Bare vi skriver lokalt og sært nok - eksotisk nok - vil sikkert franskmennene oppdage oss?
Hva er egentlig en idiosynkratisk skrift? Er det noe enhver leser kan oppleve? Hvor sårbar er den for oversettelse, og mer: for tidsånden? Jeg er redd skriftstemmen ofte lar seg avsløre som noe vilkårlig, relativt. Et berømmet særegent språk i dag kan lett ta seg ut som konvensjon, eller verre: uinteressant sært, i morgen. Jeg tror fabuleringselementet er mindre sårbart.»
Det er altså holdbarheten og muligheten for å overleve en oversettelse Kjærstad må ty til når han skal argumentere for den litteraturen han selv ønsker å skrive. Jeg mener dette grenser til det parodiske.
Men en halv side seinere snur Kjærstad og mener at det store skillet likevel ikke går her. Hvor går det da? Jo, mellom dem som vet hvordan en god roman ser ut, tilhengerne av «den rene lære», og dem som mener det ikke finnes noen regler for en god roman. Dette mener jeg tangerer bunnivået i den norske EU-debatten, og jeg må innrømme at denne teksten gjorde det vanskelig for meg å lese de essayene der Kjærstad er langt bedre med et åpent sinn. Det er slike påstander som har fått meg til å tenke på hvor paradoksal Kjærstads posisjon i norsk litterær offentlighet er, og spørre hvorfor Kjærstad sloss mot spøkelser i den norske skolegården, når han i sin praksis som forfatter stiler så mye høyere.

Panegyrikk
Visst kan man av litteraturkritikken få inntrykk av at norsk litteratur er suveren, visst mister den ganske tidlig på høsten alle proposjoner. Og det er liten tvil om at Kjærstads romaner har stimulert norske litteraturkritikeres talent for lettvint panegyrikk og ditto avvisning. Men jeg kan ikke forstå hvorfor Kjærstad velger å kjempe med «fiendens» våpen.
Han skriver jo selv at han er enig med Charles Darwin i at vårt største problem med hensyn til erkjennelsen, er vår manglende evne til å fatte store tidsspenn. Kunsten er lang. Hvorfor da gjøre en ganske alminnelig hysterisk norsk bokhøst så viktig? Det forundrer meg at Kjæstad lar denne stå på trykk i en essaysamling. Kanskje gjør det boka uren. Men det hever ikke refleksjonsnivået.
Jeg leser boka som en grundig dokumentasjon av relevansen av hans egen måte å tenke/skrive/lese litteratur på, en guidet reise inn i Kjærstads ekspanderende litterære univers. Jeg synes han er best som essayist når tekstene gir meg følelse av å møte en forfatter som selv er i bevegelse, usikker på hvor han måtte havne. Da er det interessant å følge ham. Men kampen for den store, urene, episke romanen, hans gjennomgående hovedanliggende, kjemper han best som romanforfatter.