Leketog
Såvidt leseren skjønner, er dette formen for kommunikasjon mellom dem. Mens han drømmer om morgendagens bursdagskake hun sikkert er i ferd med å lage og om et enkelt Märklin-tog, en skinnegang og et lokomotiv, gjør hun seg klar til en tur på biblioteket: Hun kjenner suget etter en god bok, «en ordentlig tykk en, av den typen som virker sterkere og mer virkelig enn livet selv». (I parentes bemerket er det jo ikke slike bøker Hanne Ørstavik selv har skrevet.)
Nå går det ikke slik: Biblioteket er stengt. Vibeke havner på et omreisende tivoli, blir budt på kaffe i en av tivoliarbeidernes campingvogn, seinere på øl i en bar på tettstedet, og har alvorlige hensikter om å gå til sengs med ham. Slik går det heller ikke. Det eneste helt sikre er at bursdagskake og Märklin-tog i alle fall ikke er i hennes tanker, selv om hun får sagt at «det er viktig å arbeide med identitet og tilhørighet for å motarbeide fraflytting, og da er jo kultur et velegnet instrument».

Kulde
Jon har på sin side vært ute for å selge lodd til inntekt for idrettslaget. Nøkkelen har han enten glemt eller mistet. Så blir han, etter enkelte viderverdigheter, alene i den knivskarpe vinterkulden. Som sagt, i alle deler en sørgelig historie. Det er ikke godt å vite hvem Hanne Ørstavik retter brodden mot: Kjærligheten? Frisinnede alenemødre? Kulturarbeid i utkantkommuner, der det kan bli for langt mellom ord og handling? Kvinner som vil lese tykke romaner?
La meg for ordens skyld føye til at heller ikke satsbildet bærer preg av synderlig omtenksomhet og omhu.