Det er neppe egnet til å overraske noen at Gunnar Staalesen innleder sin planlagte trilogi om det 20. århundret med et mord. At han lar drapet bli begått natta mellom dette og det foregående århundret, er i og for seg heller ikke uventet. Staalesen er krimforfatter, og fornekter seg som sådan ikke i dette mer pretensiøst anlagte bokprosjektet. Den myrdede er hjemmehørende i det bedre borgerskap i Bergen. Han blir funnet drept hjemme etter et tidlig oppbrudd fra et maskeradeselskap hos en annen av det bergenske forretningslivs toppfigurer. Denne mannen er en spillernatur, og her har han utfordret skjebnen ved å opptre i selskap med en annen kvinne enn sin hustru.

Krimgåte
Dette mordet, samt den myrdedes kvinnelige følge, som hurtig avsløres å være hans elskerinne, slynger seg som en rød tråd gjennom hele dette voluminøse bindet hvis handling strekker seg fram til høsten 1932. Den antatte gjerningsmann begår selvmord under pågripelsen, men både politi og andre involverte mer enn aner at det er tale om feil person. Likevel blir saken henlagt, ikke minst fordi videre etterforskning kan føre til enda flere pinlige avsløringer. Men drapet vedblir å spøke i politietterforskernes bakhoder i år etter år, og forfatteren minner oss stadig på det. Hvem den skyldige er, får vi aldri direkte å vite, men sporene blir likevel tydelige nok til at enhver som kan legge sammen to og to, kan gjette seg til gåtens løsning.
En krimgåte legges altså i bunnen av handlingen. Om det skal forstås symbolsk eller ikke, må bli opp til den enkelte, men det ligger åpenbart en tanke bak. Nå er ikke det symbolske Staalesens styrke. Som forsøk på å sammenfatte den beskrevne epoke i historiske eller filosofiske kategorier er ikke romanen særlig vellykket.

På spidd
Ved siden av å være en dyktig krimsnekker har Staalesen sin styrke i miljøskildringen, så også i denne boka. Her er det tale om et langt bredere lerret hvortil forfatteren med sine velkjente lette og sikre penselstrøk fester en hel hærskare av personer som til sammen dekker de fleste sosiale miljøer på Vestlandet i perioden. Staalesen boltrer seg i borgerlig dobbeltmoral, sosial arroganse, mannssjåvinisme og lyssky affærer av ulikt slag. I beste Amalie Skram-stil handler det om stagnerte ekteskap, utroskap, seksuelle overgrep mot tjenestepiker og liknende tildragelser. Ja, vil man være fiffig, kan man si at Staalesen synes å ha satt seg fore å skrive en fortsettelse av «Hellemyrsfolket». Men som kjent er Staalesen mer av en erotiker enn Skram var. Erotiske forviklinger og erotisk besettelse er motiver som opptar stor plass i romanen. Disse motivene kan inngå som en del av den sosiale tendensen, men forfatteren har en altfor stor forståelse for den seksuelle lidenskap til at han nøyer seg med det. Nettopp i de erotiske skildringene svinger den ellers nokså nøkterne beretter seg ofte opp til de store høyder - enten det dreier seg om den første ungdomsgalskap, om forbudt kjærlighet eller om ektesengas trygge gleder. Et annet tyngdepunkt blir etter hvert det politisk radikale miljøet. Med vekten lagt på to brødre som står på venstrefløyen i arbeiderbevegelsen, gir Staalesen levende skildringer fra tidas arbeidskamper. I det hele tatt trekker han ofte på faktiske historiske begivenheter i framstillingen av politiske forhold: den nasjonale frigjøringen i 1905, dyrtida og jobbingen under første verdenskrig, urolighetene i arbeidslivet i 20-årene, osv. Staalesen er også innom byggingen av Bergensbanen, og skriver med innsikt om så vel rallarer som emissærer. Stor plass opptar skildringen av den store brannkatastrofen i Bergen i 1916.

Teaterslag
Sist, men ikke minst, opptar teatermiljøet en stor plass. Romanens clou er skildringen av et teaterslag på Den Nationale Scene i forbindelse med at et politisk radikalt stykke blir satt opp, skrevet av en «overløper» fra borgerskapet. Han er sønn av en av samfunnsstøttene i det innledende maskeradeselskapet.
Slik strekker skildringen seg over to generasjoner som her, avslutningsvis, opptrer i bokstavelig forstand samtidig på scenen. Her skjeler Staalesen kraftig til Nordahl Grieg og «Vår ære og vår makt», selv om begivenhetene i boka er helt fritt oppdiktet.
Gunnar Staalesen har mange tråder i hånden, og holder dem stort sett fast. At han er en dyktig forteller, får vi bekreftet på nytt. Men prikken over i-en mangler. «1900. Morgenrød» er stødig og solid fortellerkunst, men den har ikke den språklige spensten og treffsikkerheten som kjennetegner Staalesen på sitt beste. Stedvis kan det virke som om han er blitt lammet av respekt for den oppgaven han har satt seg, slik at framstillingen blir mer opplagt enn velopplagt. Likevel legger man nødig boka fra seg før siste blad er vendt. Staalesen er nemlig altfor profesjonell til å gå helt feil i døra.