Men det er ikke Gud og Olav den hellige Birkedal bøyer seg i støvet for, det er den moderne popverdenens helgener og evangelister, framfor alt The Beatles. Men sjangeren - og ærefrykten - er mye av den samme. Rapporter fra pilegrimens opphold på de sakrale steder, referater fra samtaler med folk som har opplevd den lykke det er å ha befunnet seg i de helliges nærvær, personlige fortolkninger av de kanoniserte tekster, samt oversettelser av den engelske vulgata til nynorsk folkemål.
Innledningsvis gir forfatteren den uinnvidde leser de nødvendige bakgrunnsopplysninger. I september 1967 foretok The Beatles en bussreise fra London til Somerset, Devon og Cornwall med badebyen Newquay som endestasjon. Gudene måtte også ha mat, kan Birkedal berette. På hjemturen stoppet de derfor i Taunton for å spise fish and chips i en beskjeden shop, drevet av et eldre ektepar.
Et besøk ved Widecombe Fair i Dartmoor var ment som et høydepunkt på turen, men selskapet valgte gal rute og ble sittende fast med bussen på ei bru, for deretter å måtte rygge og vende.
Reisen ble filmet, og filmen ble vist første gang i BBC 2. juledag i 1967 under tittelen «Magical Mystery Tour». Birkedal vandrer i mestrenes magiske fotefar, men det er ikke blitt til noe som det er særlig verdt å skrive hjem om. Han tar også noen stikkveier til gamle myter innimellom pubbesøkene, samt beretter kort om møter med helgener av lavere orden, så som den engelske folkrockgruppen Magna Carta.
Det beste i boka er omdiktningen av poptekstene. Det øvrige er et sammensurium av halvgode (og dårlige) dikt og prosafragmenter som muligens kunne ha hatt en viss interesse for innvidde hvis de ikke var så dårlig skrevet.
At Samlaget har funnet seg tjent med å utgi dette miksmakseriet som bok, forekommer meg ubegripelig.