Ting har gått av hengslene, navn og fenomener er i ferd med å falle fra hverandre. Menneskets nærvær kommer ikke tingene riktig ved. «Vinden blåser med sitt,» skriver Selmer. Og: spurvene «spurver». Det er fra en vridd synsvinkel dikteren observerer. Han ser på det som skulle være velkjente ting. Og han er som på feil klode. Men Selmers fremmedgjøring er ikke helt ut Obstfeldersk. Selmer mere boltrer seg i det ukjente, nye; nysgjerrig og som lettere beruset.
Han minner om et barn, en førstegangssansende som ser storøyd på det nye. «Trærne blåser,» sa min sønn Joakim da han var fem år. «Vinden trives hos fuglene,» skriver Selmer. Han er nærmere førti. Han ser. Og han sier det han ser - så langt språket rekker: «Språket har ingen/ting å stille opp med i forhold til/bølgene, som har sitt eget stemmebånd, en/egen logikk ...»
Om ikke fremmedgjort, så iallfall desorientert. Han har visst å ta vare på barnets forvirring. Og i en serie dikt, «Huset», «Haven», «Stranden» dikter han om seg selv som barn og ung valp. Det er den tida i livet tingene virkelig kan gå på skeive. Scenen er et glass saft i hagen en sommerdag. Alt skjer. Ingenting er koordinert.
Virvaret, smaken, impulsene, stemmene, lyset, larmen; det hele ivaretas i Selmers sprudlende friske, litt «på kanten-aktige» språk. Det blir poesi av slikt: «En reise, kom la oss reise, men/ingen vet hvor samtalen vil føre hen. Ingen/vet hva som er bak regnet, bak alle/fristelsene. Mer Regn? Et helt orkester av/øyne som ser rosa? Tilbake til saften» osv. osv.