Siden debuten i 1979 har han med stort og smått gitt ut bortimot 40 bøker, alene eller sammen med andre. Denne maniske meddelelsestrangen er ikke bare av det gode. I Hovlands tilfelle er vi imidlertid villig til å strekke oss temmelig langt. Han finner nemlig på så mye rart, selv når han har en dårlig dag. Den siste er en av hans rareste bøker, i hvert fall hva innpakningen angår. Den er nemlig i aller bokstaveligste forstand iøynefallende. Konseptet skal visstnok være unnfanget av forlegger Sverre Tusvik. I alle fall heter det innledningsvis at uten ham ville denne boka definitivt ikke blitt til. Storyen har i og for seg ikke så mye kjøtt på beina (det er kanskje et poeng i seg selv, jfr. tittelen), men nok til at en kan gnage på den ei kveldsstund når ens bedre halvdel har gått i seng.
Hvilken halvdel som er best i Hovlands bok - den du holder i handa, eller den som er skåret vekk - er et åpent spørsmål, som så mye annet i denne torso av en bok. Den er nemlig skåret over på tvers - diagonalt - slik at den får form av en trekant, svart på den ene siden og grønn på den andre.

Halvparten
Ei tid var såkalte typografiske dikt høyeste mote i avantgardistiske poesimiljøer. Kanskje har Samlaget og Hovland nå gitt støtet til en ny mote - innpakningsromanen? I begge tilfelle må selve det materielle produktet antas å være tenkt som en viktig del av det immaterielle budskapet. Eller for å si det på en annen måte: materialiteten er budskapet. I så fall kan vi vente oss litt av hvert i framtida - når oppfinnsomme litterater gir seg til å konkurrere med de elektroniske mediene om å fange publikums blikk. Nå kan man selvsagt gi seg til å filosofere i det vide og brede over sammenhengen mellom innhold og innpakning i denne boka. At det forfatteren ruller opp for oss, likner på et slags trekantdrama, kommer neppe som noen stor overraskelse, heller ikke at leseren bare får vite halvparten (eller deromkring) av det storyen dreier seg om. At vi blir presentert for tre versjoner av den samme historien, virker heller ikke så urimelig når vi sitter med en trekant i handa.

Greit nok
Men nå er det ikke en hvilken som helst trekant Hovland har risset opp. En mann og en kvinne - den første forfatter, den andre en bereist dame med luguber fortid - står for de to første versjonene. Det er greit nok. I den siste bolken er det imidlertid en hund (!) som taler. Rett nok spøker et par andre mannfolk i kulissene, men likevel ... I de to første bolkene boltrer Hovland seg i velkjent stil med allusjoner til og pastisj på pop og B-film og annen underholdningsindustri. I den siste raljerer han bl.a. med myter og religion. Til tider er det riktig morsomt, men det meste bærer preg av at det er rystet hurtig ut av ermet. Likevel er det godt nok til at man holder seg våken. Det er da heller ikke så lett å sovne med en halv bok i handa - selv når den bedre halvdelen for lengst har lagt seg til å sove på det grønne øre.