Det er virkelig noe forjettende over helgenene, der de danner et slags historiens espalier langs troens vei: Kvinner og menn, høye og lave, leke og lærde, tykke og tynne - noen for enhver å identifisere seg med. Men vilkåret er naturligvis at vi kjenner dem. I katolsk religiøs litteratur står helgenbiografien, hagiografien, fram som en yndet sjanger. Hvor mange titusen bøker er ikke skrevet med det formål å holde helgenenes skinnende glans blankpusset! I de halvmugne bokkassene langs Seinen kan du på en eneste høstdag finne snesvis av dem, og det bare fra de siste århundrer.
Merkelig nok har vi fått ikke mindre enn to originale norske helgenbiografier i år. Begge karakteristisk nok om kvinner - kvinnelige helgener har erfaringsmessig større appell enn mannlige - men ellers forskjellige nok.
Pater Pollestad gir oss historien om Therese av Lisieux, den merkelige karmelitternonnen som fikk sitt høyeste ønske oppfylt da hun som pur ung oppga ånden i en sønderslitende lungetuberkulose i 1897. Make til overspent dødstrang kledt som ydmyk selvoppgivelse skal man vel lete lenge etter. Therese var som et emosjonelt krater, der heftige lengsler kjempet med dyp mystikk; en inkarnert religiøs personlighet fullstendig behersket av følelser der alt, alt, alt dreier seg om nærheten til Gud.

Ekstatisk
Hvorfor denne ekstatiske selvbesvergeren framstår som hellig og ikke bare som skrudd, blir biografiens underliggende problemstilling. Pater Pollestad løser den ved selv å tre til side og la Therese stort sett føre ordet gjennom egne brev og opptegnelser. Leseren får derfor selv vurdere om det er «en kjærlighetshistorie» som fortelles, eller snarere en personlighetsstudie helt ut mot vulkanens kant, der man fornemmer avsindigheten boble under gudslengselen og trangen til å bli martyr og helgen. Og der kjærligheten til Gud taler gjennom et ego man ikke blir klok på etter vanlige mål. Tankevekkende, virkelig.
Hvilken kontrast da, å bla over til Helge Nordahls studie av Den hellige Birgitta, det svenske 1300-tallets praktiske og moderlige helgen. Birgitta var en klok dame, som under hele sitt jordiske liv med sine mange spennende reiser og opplevelser sto i kontinuerlig kontakt med Gud gjennom til sammen 700 åpenbaringer. Skjønt «kontakt»: En åpenbaring er ingen toveis kommunikasjon, men en meddelelse der Gud synliggjør en hittil skjult sannhet på overnaturlig vis. Birgitta lot sine nedtegne, og Nordahl nytter dem og andre samtidige kilder som steiner til en omhyggelig komponert Birgitta-mosaikk, full av lærde referanser og kildedrøftelser, og med sitater fra alle mulige forfattere komplett med sidetall, som samtidig har episk kraft til å formidle den merkelige historien om fruen fra Närke som ble saligkåret av pave Bonifatius X mindre enn tjue år etter sin død.

Saga
Det er blitt en saga omtrent fra Kristin Lavransdatters tid, dette, som vil kunne tale til alle lesere med sans for nordisk middelalder. På ny blir vi minnet om hvilken eventyrlig kontrastrikdom 1300-tallet rommet, etter hvert som Nordahls Birgitta trer ut og inn av sine roller som husfrue, klosterstifter, dynastisk faktor, pilegrimsvandrer og storpolitiker - den siste som høyreist, ikke så lite naiv frelser fra Norden som kommer til Roma for å rette opp igjen alt det skjeve og forfalne i kirken. Fascinerende og perspektivrik er fortellingen blitt, ikke minst fordi Nordahl redegjør så nøye for hvordan den er kommet ned til oss, som en fortelling om fortellingen i dens mange irrganger. Jo, vi har fortsatt noe å lære av helgenbiografi