Syk i utsøkt selskap
Rapport fra Nimbus, III
Testing, testing - nå tester jeg ...
Det jeg tester er min egen stemme, den lyder som en blanding
av Vidar Theisen og en syk måke, her jeg prøver å breke ned
noen ord på min Sony DAT-Walkman, for å se om jeg klarer å
komme litt videre med denne artikkelserien.
AV AXEL JENSEN
Torsdag 4. desember 1997 0:00, oppdatert 2:22
Det er blitt sagt av en av Salman Rushdies koner,
forfatterinnen Marianne Wiggen, som levde et slags romantisk
liv sammen med ham før hun ble lei av det og dukket opp til
overflaten, men det hun sa og som jeg bet meg merke i var
følgende: «Vi er en farlig rase vi forfattere, for våre bøker
fortsetter å leve etter at vi er døde.» Det hadde hun
utvilsomt rett i, skjønt hun glemte kanskje bokbålene, som har
flammet gjennom historien, og likevel er der noen få som
sluker bøker som om de var wienerpølser. Jeg hadde en venn som
drev med holografisk kunst, som døde i et astma-anfall. Han
var så glad i bøker at han leste i dusjen.
DET JEG OGSÅ OPPDAGET, da jeg fikk den imponerende diagnosen
Amyotrofisk Lateral Sklerose - ALS, som bare var en
interessant måte å si at jeg var dømt til døden innen tre til
fem år, fikk jeg som et plaster på såret vite at jeg samtidig
var blitt medlem av en eksklusiv klubb, noe i retning av de
syv pengesterke menn, som styrer den globale økonomien.
Blant de mest prominente medlemmene i denne internasjonale
ALS-klubben fant jeg den amerikanske baseballhelten Henry
Louis Gehrig, også kalt «Jernhesten». Nå er ikke jeg noen
kjenner av amerikansk baseball-lingo, men ifølge Encyklopædia
Britannica var han en av de beste spillerne i profesjonell
amerikansk baseball. Han spilte i mer enn 2100 kamper på rad,
og i 1931 satte han ny American League-rekord i antall runs,
som ikke ble slått før i 1980-årene. Han var en beskjeden mann
og ble noe overskygget av en samtidig baseball-helt, Babe
Ruth. Da det ble kjent at han var døende av en type sklerose,
ble han valgt til Baseball Hall of Fame i 1939, og han døde i
1941. Han var utdannet ved Columbia University, men gjorde sin
karriere som spiller for New York Yankees og skulle bli
amerikansk baseballs mest lysende stjerne gjennom tidene til
han ble rammet av ALS, noe som gjorde denne hittil ukjente
sykdom mer berømt i Amerika enn i noe annet land som Lou
Gehrigs-disease. Hadde Dæhlie blitt rammet av ALS, ville
sykdommen bli kjent av hele Norge som Dæhlie-syndromet.
JEG VET IKKE om denne unike plage, som man antar har noen
genetiske aspekter og derfor er mest utbredt på Fiji-øyene, er
like kjent i Kina som i Amerika.
Men det burde den være, for den røde keiser Formann Mao fikk
ALS på toppen av en hel mengde kjønnssykdommer, siden han
elsket å rulle seg i dynger av ungt kvinnekjøtt. Iallefall
hadde han ingen tro på den gamle kinesiske naturmedisinen,
hvor man bl.a. bruker bambusnåler, omtrent som vi i Europa
brukte blodigler for å få det urene ut av kroppen. Nei Mao,
han trodde på Karl Marx og Lenin og de gamle kinesiske
keisernes herskerteknikk, og han trodde på den vesterlandske
skolemedisinen, som forøvrig stilte diagnosen ALS,
baseball-sykdommen som var blitt berømt i Amerika, og han
hadde omringet seg med åtte livleger, jeg tror de fleste var
franske. En av legene, Dr. Li Zhisui, skildrer i den tykke
boken «The private Life of Chairman Mao», som ble oversatt til
norsk og utgitt på Cappelen forlag i 1995 under tittelen
«Formann Mao, Livlegens beretning», hvordan den røde keiser
ble pumpet full av kinesiske nudler gjennom plastsonder som
ble presset gjennom nesen og ned i magesekken, omtrent slik
gjess blir fôret opp for å produsere gåselever.
I ENGLAND BURDE MAN også kjenne til sykdommen, for en mann som
var kjent for å spille den sofistikerte, elegante og
tørrvittige typen på en engelsk gentlemann i lette komedier,
og som later til å ha adoptert Secret Service's motto «never
explain, never complain and never apologise», nemlig
skuespilleren David Niven, bukket også under for ALS. Han var
opprinnelig skotsk, fra en familie med lang militær bakgrunn
og tok selv utdanning ved Sandhurst militærakademi. Han prøvde
seg i mange yrker, blant annet som rådgiver for en gruppe
cubanske revolusjonære. Senere gikk han til filmen, hvor han
blant annet spilte i «The Guns of Navarone», «The Pink
Panther» og «Death on the Nile». Han vant en Oscar for sin
prestasjon i «Separate Tables» fra 1958.
DET VAR JO SMIGRENDE for meg å være et beskjedent tilskudd til
denne klubb der den engelske fysiker, matematiker, kosmolog og
forfatter av både esoteriske, vitenskapelige skrifter samt
populærvitenskapelige ditto ..., nemlig Stephen Hawking,
forfatter av «Univers uten grenser» og «Svarte Hull og
Baby-Universer og andre Essays», er med. Mannen som, omgitt av
sine kollegaer ved Cambridge-universitetet, har sittet i
rullestol med ALS-diagnosen eller motor-neuron disease, som
den gjerne blir kalt blant britiske nevrologer, og som kan
holde femogtyve tettskrevne sider med ligninger i hodet på en
gang.
Men når han åpner kjeften for å gjøre seg begripelig forstått,
høres det ut som en lallende idiot. De siste årene har han
imidlertid ved hjelp av en datamaskin greid å gjøre seg
forstått. Han innehar rekorden, såvidt jeg vet, hva gjelder å
overleve alle dystre spådommer om en tidlig død. Hawking har
levd med diagnosen i trettifem år, kanskje er det mer, og det
finnes mange nevrologer, blant annet Børre Koss ved
Sentralsykehuset i Vest-Agder, som vil hevde at han lider av
en sykdom som bare han har. Hawking som sitter i, eller må bli
løftet over av hjelpere til den gamle stolen der Sir Isaac
Newton en gang satt i The Royal Society. Han sitter nå i
rullestolen sin og har gjort kvantesprang ut av det newtonske
verdensbildet. To be continued ...
annonse
 
 |
Les også |
 |

 |
Her søker du: |
 |
Søk nettet med Google: |
 |
|
 |
|
 |