Et megafett tilbud
Rapport fra Nimbus, V
... testing, testing.
Etter to døgn på intensiven begynte jeg såvidt å komme til
hektene. Alle yrker har sin sjargong - jeg hadde lært meg noen
nye ord som kanyle, det vil si et krumt lite plastrør ... og
køff, etter det engelske handcuff, det vil si en liten ballong
som kunne pumpes opp og stenge luften mellom den indre og den
ytre kanylen for å hindre at mat ikke skulle skli ned i
lungene.
AV AXEL JENSEN
Mandag 15. desember 1997 0:00, oppdatert 2:01
På den annen side, når kanylen var køffet var også luften til
stemmebåndene køffet, og jeg fikk ikke frem et ord. Jeg må ha
duppet av, køffet og våknet av et av de vanlige marerittene -
jeg er på en øde rom havn i høstmørket, og to kraftige karer i
russiske uniformer holder hva sin pistol mot bakhodet mitt.
Jeg våkner av at en person som ennå ikke er presentert i vår
lille drama, står ved fotenden av sengen og oser sunnhet med
røde kinn. En robust kvinne som ikke trenger skuldervatt i
blusen. Ikke ulik Gro Harlem Brundtland med sin ... fra det
ene mareritt til det andre. Der sto Eldbjørg som ikke hadde
gitt noe tilbud om en ekstra nattevakt, og ga meg tilbud om et
sted å bo. Kanskje det var for mange bilder av kunstnervenner
på veggene, fra Pushwagner til Widerberg - kanskje det var det
hvite flygelet som virket provoserende. Nå skulle alt bli
bedre. En komité av faglige eksperter - kanskje inkludert en
interiørarkitekt - hadde bestemt at straks jeg var
utskrivelsesdugelig, nær sagt friskmeldt, skulle jeg bo, eller
hensnorke livet, i en hjemmerespirator på et lite knølhøl i
Elvegatens alderssenter, omgitt av de seniles umiddelbare
nærhet, og min utsikt som var helt fabelaktig. De som var til
stede på møtet, hvor dette ble bestemt, var kommunelege
Drangsholt, primærlege Berg, soneleder Eldbjørg Nordbø,
oversykepleier ved medisinsk avdeling Alfhild Skar,
oversykepleier intensiv Karin Kalvøy, avdelingssykepleier
medisinsk intensiv Lene Vestøl, lege lungemedisinsk dagsenter
Jostein Rostrup, sykepleier lungemedisinsk dagsenter Jorunn
Bjørkkjær. Jeg hadde jo allerede fått mer enn nok av Eldbjørgs
herskestil, etter å ha blitt ukøffet klarte jeg å stønne
frem ...
DET ER IKKE GRATIS å bo der heller. Jeg skulle betale 7 000
kroner i måneden, som er mer enn vi betaler i husleie her,
samt 82 % av eventuelle inntekter etter betalt skatt. Med
andre ord, skulle jeg skrive bøker på Elvegaten ville jeg
sitte igjen med null inntekter. Det fikk jeg vite dagen etter
da Direktøren kom og oste av hjertevarme og skrøt av denne
anstalten. Hadde han sett en ALS-pasient før? Tja, nei -
svaret var nei. Hadde de noen erfaring med
respiratorbehandling? Ikke det heller. Hadde de noen anelse om
hvilket støtteapparat som trengtes for at jeg skulle overleve?
Ikke det heller. Dr. Rostrup kalte det et medisinsk
justismord. Kommunelege Drangsholt, som var til stede ved
møtet, gjorde kuvending. Jeg har hans tekst der han anbefaler
at jeg er bedre tjent med å være hjemme.
HER FØLGER et konsentrat av journalist Ole Lillevangstus
intervju med nattavdelingssykepleier Anne Berit Byberg som sto
i Fædrelandsvennen 22. nov. 1997 angående forholdene ved
Kristiansand alders- og sykehjem (KAOS), Elvegatens
forbedringsanstalt: Det går en nattsykepleier på 114 beboere.
Hun forteller at døende som ikke har pårørende hos seg, blir
liggende delvis alene på rommene sine fordi personalet ikke
har tid til å ta seg av alle. Denne situasjonen sliter
voldsomt på de ansatte. Det gjør det umulig for sykepleiere å
utføre den jobben de er satt til, og de 114 beboerne får som
en følge av dette ikke den pleie de har krav på, og det har
resultert i mange sykemeldinger fra de ansatte. Mange av
politikerne i Kristiansand mener forholdene ved alders- og
sykehjemmet er en skam for kommunen, men det ser allikevel
dårlig ut med ekstra bevilgninger i den pågående
budsjettbehandlingen for neste år.
DET ER EN SKAMPLETT for Sørlandets hovedstad å gi folk en så
uverdig behandling. De ligger der i sine klissete bleier,
enkelte alene på rommene sine. Alle lider, kanskje de
overarbeidede pleierne mer enn noen andre, for ingen, eller
svært få, søker disse jobbene fordi de er sadister og liker å
se andre ha det vondt, men snarere fordi de forbinder
pleieyrket ned nestekjærlighet. På toppen av denne langsomt
forråtnende haugen av triste skjebner sitter byråkrater og ser
om de ikke kan skjære budsjettet enda tettere langs knoklene.
Om det ikke skulle være en mikroskopisk kjøttslingse igjen som
det gikk an å skjære vekk til glede for sjefene høyere oppe i
den medisinske Kafka-pyramiden.
Budsjettet til helsevernet er heller ikke så mye mindre eller
større enn det som går til Forsvaret. Begge to glorverdige
institusjoner, og siden vi lever i verdens beste land, har vi
også verdens beste helsevern?
DETTE MED Å SAMMENLIGNE landets immunsystem, nemlig Forsvaret
som jo er tilkoblet NATO og er en garanti for at svenskene
ikke går til angrep, med helsevernet, er ikke så søkt som det
kanskje kan lyde. Helsevernets fiende har alltid vært de
mikroskopiske vesener som gasser seg med andre mikrovesener,
en krig som raser i de biologiske veseners organismer. Det er
slåsskamp med alle midler mot epidemier, mot lidelser som
fyller tjukke bøker. Det er armeer av de mest intelligente
menneskene i samfunnet som delvis har noe av skylden for at
det blir flere og flere som blir eldre og som overlever. Dette
er jo den største og mest ironiske tragedie; jo flere
mennesker som overlever takket være medisinens landevinninger,
jo større blir de sosialøkonomiske problemer.
DEN SISTE FIENDEN er naturligvis døden, og mye av
helsevesenets kamp er rettet direkte mot denne største av alle
fiender. Når vi kommer til navnet til Eldbjørg, så er hun en
slags sersjant, (en übergruppesturmbandsführer) som hersker
over et visst antall fotsoldater. Alle underbetalte, alle med
dårlig tid. De fjerter omkring i de bløde konsonanters
landskap i små iskalde biler, iallfall på vinterhalvåret, for
å spare. Man har ikke installert en liten bilradio, for det
ville bringe ubalanse i budsjettet som isteden kunne gå til en
pasient. De har nøkler til pasientenes boliger og kommer
styrtende inn på morgenkvisten med noen fraser om god morgen
og hvordan står det til? mens de samtidig river gardinene til
side. De har inntatt din bolig med innlærte smil og stadige
skråblikk på klokken for å se om de er i rute. Pasienten,
eller husets innehaver, har ca. en halv time på seg til å
skvise ut avføringen.
Så skal man vaskes, det blir sjelden tid til å drite og pusse
tennene, vaskes og sette sprøyter samtidig. I mitt tilfelle
har jeg ikke hatt en dusj på snart fire år. Da jeg søkte om et
dusjkabinett, fikk jeg avslag. Så anket jeg saken - tiden gikk
og jeg ble vasket ultrarapid av disse Eldbjørgs frontsoldater,
mange av dem søte og fine jenter som du visste ville bli
oldinger i løpet av kort tid.
Til slutt oppsøkte jeg saksbehandleren som ikke ville gi meg
muligheten til å få installert et dusjkabinett, og sa at om
noen dager ville han få fornøyelsen av å lese om seg selv i
Fædrelandsvennen under headingen «Et kabinettspørsmål». To
dager senere var dusjkabinettet på plass, men da var jeg
allerede så svak at jeg ikke klarte å sitte på det. Jeg falt
forover og slo ansiktet i gulvet. Det ligger folk rundt og
venter på å bli snudd, eller få en insulinsprøyte. Det er folk
som skal vendes på så de ikke får liggesår, omtrent som du
vender på steker. Døgnet rundt jobber disse Eldbjørgs tapre og
overarbeidede og underbetalte fotsoldater.
APROPOS ELDBJØRGS FOTSOLDATER: Mange av dem er swingfrelste.
Straks de har et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte
deprimerende oppgavene sine, utviser flere av dem glede ved å
høre de swingende rytmer. Flere har gjenoppdaget at det fantes
på 40- og 50-tallet en spinn-off-effekt av jazzen som jeg tror
utviklet seg i Chicago, og som ble kalt swing. De mest kjente
eksponenter for denne dansemusikken, som også slapp frem
dyktige instrumentalister, var Glenn Miller og Tommy Dorsey,
men det var også andre som Victor Sylvester. Det var den hvite
manns jazz som fikk de hvite kroppene til å komme ut av
blybuksene og vinterfrakken og inn til quickstep og slowfox.
Skjørtelengden var, ja hvis man kan snakke om noen
skjørtelengde, meget kort og det gjaldt å ha rene truser når
man kastet seg ut i swingen. Det var en meget bra film som het
«Swingkids» som viser at Hitler følte en instinktiv motvilje
mot dette nye som kom fra det nye landet på den andre siden av
Atlanterhavet. Det var jødemusikk og negermusikk og dermed
verboten, forbudt. En ypperlig eksponent for swingmusikken var
Benjamin Goodman, Benny Goodman, som visstnok var jøde og
siden disse var forbudt under nazitiden ble en hel generasjon
av swingentusiaster sendt til dødsleire hvor de aldri kom
tilbake. Nå viser det seg at swingen lever videre på
danskebåten, og det kan være opptil 40 - 50 av jentene som
ellers vasker rumper og setter sprøyter som kaster seg ut i
swingen igjen. Så hver gang det kommer noen inn gjennom døren
så setter jeg på Glenn Millers «In the Mood» eller «Moonlight
Serenade», selv om det er tidlig på morgenen, med et svakt håp
om å muntre opp rutinen. Dette bare som et innfall for at ikke
maleriet skal bli altfor svart eller snarere brunt, for til
tross for taushetsplikten har en av hjemmehjelperne fortalt
meg at det finnes pasienter som biter, det finnes pasienter
som er dekket av ekskrementer helt opp til øyenbrynene og det
finnes en særlig agbressiv eldre dame et sted oppi ødemarken
hinsides Ålefjær som har brukt natten til å rulle sammen sin
bæsj til små harde kuler som hun kaster på hjemmehjelperne når
de kommer inn av døren. Jeg syntes kanskje at «Moonlight
Serenade» var en hyggeligere hilsen.
I HELE DENNE TID som Pratibha gikk fra sin stilling som
psykolog ved arbeidsløshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i
måneden for å passe meg døgnet rundt, uten en weekend fri,
uten en ferie. I alle de årene ringte ikke Eldbjørg en eneste
gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe hun kunne
hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff ...
Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte
om det var mulig å få bevilget en ekstra nattevakt, fikk vi
oversendt et skjema som etter en god del måneder ble besvart
med et iskaldt nei, men at vi kunne anke saken. Da ble jeg
forbannet og skjelte Eldbjørg huden full og sa at jeg ikke
ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde.
Dette var jo lite fornuftig av meg, og jeg tror at her har vi
noe av grunnen til at Eldbjørg har gjort sitt for å svartmale
ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden.
Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke, og
iallfall så kan man vel med en viss rett si at kjemien ikke
fungerte helt bra mellom oss.
annonse
 
 |
Les også |
 |

 |
Her søker du: |
 |
Søk nettet med Google: |
 |
|
 |
|
 |