Tittelen står som stemplet med avvisende rødt mot svart over Den norske løve, som hever ei blodig øks og bærer nisselua som Ku Klux Klan-hette. Det er blitt et mildt sagt slagkraftig bokomslag, og fungerer sikkert som en plakat i seg selv. Kverneland formulerer ikke bare en krass billedspråklig kritikk med utgangspunkt i nasjonal heraldikk, men viser samtidig til de verbale hogg som Vold skarpretter mot svadaen i den politiske retorikken og kynismen i realpolitikken her til lands. Riksvåpenet bæres dessuten av lovens håndhevere, som allerede på omslagets innsider får bokduoens samstemte påtale om politivold.
«Balladen om Willi Hauglis hestar» og «The Pytt Pytt Blues» - om en etat som kan vri seg unna rettslige anklager for å kvele i sivil eller kveste med full antiterror-utrustning - er verselinjer som Kverneland framkaller og overeksponerer med tegneseriens strekregister. Særlig i den første hvor han også velger så slående sammenstillinger og synsvinkler, som setter teksten - listig skåret over supersentimentale «Gamle Svarten» - i et enda mer grotesk perspektiv.
Duetten fungerer med motsatte fortegn i en giftig parafrase over Elg i solnedgang, hvor Kverneland underspiller det billedmessige som klangbunn for Volds slentrende tekstrytme - inntil tegneren toner ut med et kryss som tvetydig tankestrek. Derimot blir han han lett endimensjonal i sine forsøk på å illustrere krigsmotiver, og i den metaforiske framstillingen av Vold som fange i Det norske hus bindes bildet til en banalitet. Kverneland burde ha amputert sine egne kosmiske klisjeer i framstillingen av Sigbjørn Obstfelder. Han evner nemlig å gjøre portrettet til en vital sjanger i strek, og viser det et annet sted ved å kartlegge Inger Hagerups trekk som et levende landskap.