Beskytter
Det er hva man kaller «sterk kost». Nyquists store fortrinn er den språklige følsomheten han beveger seg med. Han bruker språket til både å beskytte og avsløre. Han beskytter ved å fortelle at noe fortsatt kan være vakkert etter krenkelsen, uten at dét må være en livsløgn. Han beskytter ved å vise at et språk kan romme respekt. En bok om overgrep må ikke nødvendigvis selv være et overgrep på leseren.
Dette er en billedbok, og uten å forringe illustratøren, er de beste bildene språklige. Språkbilder på forskjellige nivåer blander seg i hverandre og lager en tekst som er åpen for lesemåter. Boka er også urolig, og derfor følelsesmessig forstyrrende. Dette er eminent prosalyrikk, hvor setningene fortsetter etter punktum.
Finn Graffs illustrasjoner understreker dramaet. De er meget reflekterte til teksten, men også hardere. De er alle variasjoner over tenåringskroppen med bare lår. De voksnes forskjellige framtredelser er truende. Med overlegg får Graff til opplevelsen av at noe er feil i størrelsesforholdene, ute av balanse.

Misforstått
Denne feilen har dessverre smittet forlaget på en uheldig måte. Stilt overfor kvalitet som dette må mitt spørsmål bli: Hvorfor lanserer forlaget dette som en barnebok? Det står slik på seddelen som følger anmeldereksemplaret. Jeg forsøkte meg som respektfull leser på egne barn i forskjellige aldre, og fikk den raskt i retur til voksenverdenen.
Det reiser igjen spørsmålet om forståelsen av hva en billedbok kan være. Det er fristende å tenke at det er en misforstått fornuft som forsøker å splitte tegnete og malte bilder fra språklige bilder. Er det en slags infantilisering av billeduttrykket i bøker? Hadde dette vært en bok uten illustrasjoner, ville den neppe blitt kalt barnebok. Unge voksne og voksne er også i stand til å lese, selv om det er fargete illustrasjoner og store mellomrom mellom linjene. Gullens indre bilder bør få hjelp til å slippe ut: til et riktigere publikum.