Egil kom tilbake i god behold i går. Han hadde bare sittet og lest, luringen.
Vi har hatt et begivenhetsrikt døgn.
Styrtregn i natt. Alle sov ute, men karret seg inn i teltet (det store) da
himmelen åpnet seg. Da var helvete allerede løs. Soveposene var gjennomvåte og fulle av sand, og ingen trodde at noe som helst noen sinne kom til å bli
tørt igjen.
Ingen av oss sov særlig mye. Det blåste sterkt og det silte
ned. Men teltet holdt.
I morges fortsatte regnet, vi spiste en litt trøstesløs frokost under en
av presenningene som vi har lånt av våre oppassere. I vårt overmot tok vi
ikke en gang med presenning, og de to vi har lånt har faktisk vist seg å
være det viktigste vi har.
Mot sol og mot regn. Helt, helt sentralt. Vi er
tullinger.
Egil påpekte under frokosten at det eneste som kunne redde oss nå var
å pøse på med ironi, og det er vi jo som kjent gode til, vi som er unge i
dag.
Så vi pøste på med ironi.
Vi var i ferd med å krype til korset og be om å bli hentet, og vi ringte,
men båten kan heldigvis ikke hente oss før om en uke.
Det ville ha vært ydmykende å gi opp etter den første lille motstanden.
Jeg vil ikke nevne navn på dem som ville hjem med det samme.
Og etter hvert stoppet regnet og den lange tørkeprosessen kom i gang.
Soveposene ble hengt ut. Klærne ble hengt ut. Skrukkehuden på tær og fingre
forsvant litt etter litt.
Dagen ble mye finere enn noen av oss hadde trodd. Den ble kjempefin. Vi dro
på tur over til den andre øya, på motsatt side av lagunen. Der forsket vi
og fant elgekstrementer. Overraskende nok fins det elg her. De kan jo
svømme. Det er noe alle vet. Noen av dem må ha svømt over stillehavet og
hit. Det er
imponerende. Antakelig en sensasjon. I morgen skal jeg studere et av
ekskrementene i mikroskopet mitt, så jeg blir nødt til å ta et lite
forbehold. Men jeg føler meg temmelig sikker. I så fall får O-fags lærerne
der hjemme seg et aldri så lite sjokk. Lærebøker må skrives om og det blir
mye kaos i ukene som kommer. Men fremskritt og forskning tar ikke hensyn
til lærebøker. Er det elg i stillehavet så er det elg i stillehavet.
Ubarmhjertig, men sant.
Etterpå snorklet vi og Even så en rokke på nært hold. Først ble han redd og
kravlet opp i båten, halvveis hikstende av skrekk, men så ble han modig og
hoppet uti igjen. Rokken var stor og fin, fortalte han etterpå. Heldige
Even.
Når det gjelder byen som vi bygde i sanden, så er den et sorgens kapittel i
dag. Uværet har ikke fart mildt med den. For litt siden var deler av
universitetet og hele frimurerlogen omtrent det eneste som sto igjen.
Alle
våre anstrengelser ble erodert bort på rekordtid.
Kjeden av kvalitetskiosker som jeg bygde - borte. Kinoen - borte.
Katedralen - borte.
Det er den råeste erosjonen jeg har sett.
Man føler seg liten.