Ingen spesialetikk for Axel Jensen
Dagbladet avviste dommen i PFU mot Axel Jensens sykerapport.
Har en forfatter et fribrev til å sjikanere sine medmennesker
som andre skrivende ikke har? Det mener forlegger Anders
Heger. Han sier rett ut til Dagbladet at: «Det må finnes en
annen skala for litterære tekster enn for journalistikk.»
AV SVEIN EGIL OMDAL, LEDER FOR PRESSENS FAGLIGE UTVALG
Tirsdag 24. mars 1998 0:00, oppdatert 1:21
Han sier ikke dette ut i luften, men som en reaksjon på at
Pressens Faglige Utvalg (PFU) har slått fast at ett element i
to av Axel Jensens rapporter fra sin sykeseng var brudd på god
presseskikk. PFU mener at Dagbladet (og Fædrelandsvennen, som
også trykket artiklene) burde unnlatt å identifisere en lege
og en sykepleier som Jensen omtaler med sterke
karakteristikker.
Anders Heger sier ikke at alt er fritt for forfattere, i
motsetning til for eksempel journalister, han sier bare at de
skal bedømmes etter en annen skala. Dagbladet mener imidlertid
at den litterære tekst overhodet ikke skal røres ved. I sitt
tilsvar til PFU skriver avisen: «Det er helt uakseptabelt for
redaksjonen å gjøre strykninger eller endringer i litterære
tekster. Å bruke bestemmelsen om 'samtidig imøtegåelse' fra
navngitte personer, ville bryte med prinsippet om at
redaksjonen skal forholde seg trofast til den originale
teksten. Samme prinsipp gjelder også i forhold til f.eks. å
anonymisere nevnte personer i en slik tekst.»
Et slikt fundamentalistisk forhold til en tekst finnes ikke
engang i Bibelselskapet. Tror Dagbladet virkelig at forlegger
Heger aldri foreslår strykninger eller endringer i litterære
tekster? Med sin kanonisering av Den Litterære Tekst, åpner
Dagbladet også for en høyst interessant debatt: Hvem, eller
hva, avgjør at én tekst i en avis er litterær, mens en annen
er simpel journalistikk?
Journalistikk
Alexander Kielland skrev i 1889 til sin bror Jacob at «nu vil
mit Hoved ikke længer omdikte det Iakttagne til Kunst; jeg er
kommen saa nær indpaa Livet, at min fine Kunst er paa Randen
af det, jeg altid har foragtet saa dybt: Journalistikk».
Det er ikke uvanlig med litt journalistikkforakt på parnasset,
men det er mer uventet å finne de samme følelser i Dagbladets
redaktørkollegium. På lederplass skriver avisen at den er felt
i PFU fordi «vi ikke sensurerte Axel Jensens tekst». Det
Dagbladets redaktør her omtaler som sensur, velger andre
redaktører ofte å betrakte som redigering. Det er en
dagligdags ting. Noen ganger er man i tvil om hvor grensen
går, andre ganger lukes sjikaner og ærekrenkelser ut av
teksten uten tvil og nølen.
Forfatter
Slik kan det altså ikke fortsette. Heretter må redaktøren
først skjele til artikkelens opphavsmann. Er han en forfatter?
I så fall trer den hegerske skala øyeblikkelig i funksjon.
Takhøyden heves, personvernet for dem forfatteren bruker sin
penn mot, reduseres tilsvarende. Dernest må redaktøren avgjøre
om forfatteren også denne gang har levert en tekst med
litterære verdier. Det er nemlig et sørgelig faktum at både
Dagbladet og andre aviser har forfattere i sitt brød, og
mellom oss sagt er ikke alt de leverer like blendende. Men
skulle teksten vise seg å nå opp til den terskel hvor
redaktøren skiller litteraturen fra journalistikken, er det
bare å legge rødblyanten bort. Fra dette øyeblikk har
redaktøren bare ett valg: Han kan trykke teksten slik den er
levert, punktum for punktum, sjikane for sjikane, eller han
kan refusere den. Mens en journalist kan få beskjed om å holde
seg innenfor folkeskikken, presse-etikken eller lovverkets
grenser, er det utilbørlig å be en forfatter om det samme.
Elitisme
Denne elitisme faller meg både pompøs og komplett
upraktikabel. Den vant da heller intet gehør i det faglige
utvalgs vurderinger. Utvalget leste Axel Jensens engasjerende
og sterke tekst som det den var: Et innlegg i en avis,
underlagt redaktøransvaret. Når Axel Jensen beskylder en
navngitt sykepleier (og Jensen husker feil når han hevder at
han bare har brukt hennes fornavn) for å «svartmale ekteparet
på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden» og
omtaler henne som «übergruppestürmbandführer», har redaktøren
plikt til å vurdere om dette er i tråd med Vær
Varsom-plakatens påbud om å utvise saklighet og omtanke. Han
har dessuten plikt til å gi de angrepne rett til å imøtegå
beskyldningene samtidig som de fremmes. Dette gjelder også for
anestesilegen som av Jensen beskyldes for å ha sagt: «Nå skal
jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på, Jensen, men jeg
garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og
jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen.»
Ikke enig
Dagbladet er ikke enig. Avisen hevder at den spalteplass som
er stilt til Axel Jensens disposisjon er unndratt
presse-etikken. «Etter Dagbladets oppfatning hører bedømmelsen
av Axel Jensens artikler ikke hjemme i PFU. De bør vurderes på
annen måte og i andre sammenhenger,» skriver avisen i sitt
tilsvar.
Er det fordi Axel Jensen skriver så godt at hans artikler ikke
skal vurderes som andre avisartikler? Er det fordi hans bøker
er utgitt på 30 språk? Eller er det fordi han er døende?
Dagbladet slår selv fast at det ikke er fordi han er døende.
Det er fordi han er forfatter.
Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger slått fast at det
skal være stor takhøyde i den offentlige debatt. Utvalget har
sagt at man ikke kan legge de samme strenge saklighetskrav på
leder-, kommentar- og debattartikler som på reportasjer.
Utvalget har også i løpet av kort tid gitt Dagbladet medhold i
to klager på avisens røffe humor, og begrunnet det med at
satiren må ha vide rammer. Men utvalget så ingen grunn til å
gjøre rammene videre og taket høyere for medlemmer av Den
norske Forfatterforening enn for andre, mindre intellektuelt
utrustede mennesker.
annonse
 
 |
Les også |
 |

 |
Her søker du: |
 |
Søk nettet med Google: |
 |
|
 |
|
 |