Men vårens utgivelse hører åpenbart fortida til. «Jumbo» er en frittstående fortsettelse av de to selvbiografiske romanene «Junior» og «Senior» fra hhv. 1978 og 1979. Motsatt disse betegnes ikke «Jumbo» som roman - og det av gode grunner. Boka er en sammenstykning av disparate tekstfragmenter, ordnet kronologisk. De bærer preg av å være skrevet på ulike tidspunkt og i ulike kontekster. Jensen har åpenbart en gang hatt planer om å skrive en egentlig fortsettelse. Nå er oppgaven blitt overlatt til Olav Angell som har redigert og bearbeidet det som foreligger, «skåret vekk villkjøtt og kanskje diktet til ørlite selv», som det uttrykkes innledningsvis.
Ut av dette er det kommet en interessant, stedvis høyst lesverdig, men alt i alt ujevn bok. «Jumbo» er især interessant for dem som kjenner Jensens forfatterskap fra før. Den likner nemlig et biprodukt av tidligere utgivelser. Den bringer oss tilbake til «Ikaros», «Line», «Joakim». Lange passasjer kunne faktisk ha inngått i disse bøkene. Skrivemåten likner, stoffet er det samme. Sånn sett avslører «Jumbo» noe vi nok visste fra før - at de unge hovedpersonene i Jensens første romaner sto opphavsmannen usedvanlig nær.

Kjøttfront
Tekstene er holdt i to stilleier. De første, som omhandler pølsemakerens påtenkte arving og tronfølger, er ironiske, burleske, raljerende. De andre, som forteller om tida etter at unge Axel har desertert fra kjøttfronten og dratt til Hellas og seinere til Sahara, er mer poetiske og «høystemte» - preget av desertørens begeistring over å ha sluppet fri. Om grunnleggeren av kjøttdynastiet, fedevaregrosserer Axel Jensen, dikterens farfar, heter det at han er «en mann med kjøttvisjoner og Shylockglimt i senatorøyet», om faren (som dikteren-in-spe mer enn aner selv har hatt sine drømmer om å slippe fri) at «han kjente vekten av fabrikken som en byll på nakken. Han drømte at han ble kvalt av griser og fåretarmer ...»
Med rund hånd har Jensen drysset slike formuleringer utover de første sidene. Vittig, velopplagt, en kjøttdesertør verdig. Det gnistrer også av scenene med Junior som lik juniorer flest må begynne «på gølvet» for å lære bedriften å kjenne til bunns - i parteringshallen, kokeriet, stekehallen. Tennergnissende underkaster han seg sin lodd. Det er den gamle historien om fedre og sønner, om frafallet, opprøret, veien ut i verden ...
For Axel den yngre valgte som kjent ånd for kjøtt, penn for slaktekniv. Han ville bevise at pennen var mektigere enn blodpuddingen og kjøttbollene, og beviset har han levert gjennom en lang rekke bøker som huskes - mens Jensens kjøttvarer for lengst er glemt. Kanskje var det omgangen med de dampende innvollene som ledet den unge forfatteren hen til forfattere og tenkere som holdt ånden særlig høyt, anti-materialister som Gurdjieff og likesinnede, som fikk ham til å søke hen til den absolutte negasjonen av den vestlige materialisme i esoteriske tankeretninger og okkulte tradisjoner, i fremmede lands mystikk og i religion.

Torso
Axel Jensen var en av 50-årenes «sinte, unge menn». I «Jumbo» framtrer han ikke som særlig «sint» - snarere som en romantiker og eventyrer på flukt fra en kultur han ikke følte seg hjemme i - til de greske øyer, til Sahara, til tuaregenes rike ... Det er dette oppbruddet to tredjedeler av «Jumbo» forteller om. På disse steder leves livet etter Jensens hode ... Her, på de første reisene, blir landstrykeren født ...
«Jumbo» må tas for det den er. En torso, et fragmentarium. Det er fortjenstfullt av forlaget å utgi den. Den føyer neppe nye brikker til vårt bilde av den unge Jensen. Snarere pusser den på de gamle. Annerledes kan det ikke være, og det er godt nok.
Men selv om man befinner seg vel i Jensens reiseselskap, og selv om man kan glede seg over enkelte gnistrende formuleringer, kan det ikke unngås at man ledes til å spørre seg selv om denne bok ville ha utkommet hvis forfatteren ikke var den han var.