Kulturforskere hevder i tre ferske rapporter om kunstneres kår i Norge at norsk kulturpolitikk er blitt slett famling. Dagens postmoderne virkelighet krever nye innsikter.

Nylig kom Kulturrådets utredningsavsnitt med tre nye rapporter om kunstneres kår i Norge. Sjelden har vi fått en så bred og omfattende inngang til dette feltet. Men det er ikke hyggelig lesning. Felles for de tre rapportene er påvisningen av grove misforhold, et misforhold mellom ordene og tingene, eller rettere: et misforhold mellom statens ord og intensjoner og tingenes egentlige tilstand for kunstnere i Norge i dag.
De tre rapportene viser først til norsk kulturpolitikks tradisjonsrike og brede satsing og sikring av norsk kultur og tradisjon, men så sier det stopp. De tre rapportforfatterne, sosiologene Per Mangset og Svein Bjørkås og antropolog Ellen Aslaksen, peker på det vi må kalle tre store skandaler i norsk kulturpolitikk: Per Mangset har i Kunstnerne i sentrum - om sentraliseringsprosesser og desentraliseringspolitikk innen kunstfeltet. Rapport nr. 11 (Norsk kulturråd 1998) påvist at statens mektige (og delvis retoriske) vilje til desentralisering ikke har kuet det vi kan kalle kunstnerens vilje til sentralisering.
Desentraliserings politikken er nesten totalt overkjørt av sentraliserings prosessene. Det enorme misforholdet er nå for første gang kartlagt og målt helt nøyaktig i tall og figurer: Bare litt over 10% av folket bor i Oslo-området, men langt over 50% av alle kunstnere bor her, og en enda større del av den samlede kunstomsetningen i landet skjer utelukkende i Oslo. Vi må diskutere hva vi vil, og ikke bare tro at vi driver desentraliseringspolitikk.
Ellen Aslaksen påviser i Ung og lovende - 90-tallskunstnere - erfaringer og arbeidsvilkår. Rapport 8 at de unge kunstnerne vanstyres av sine eldre kolleger i fagforeninger som har fått statens velsignelse til å fordele masse penger. I denne rapporten boltrer de seg, det store flertall av unge kunstnere som mener at mange av de eldre kunstnernes fagforening (NBK) er et uhyre. Og på en måte som er helt uvanlig fra byråkratisk hold, viser Ellen Aslaksen en utrolig innsikt i de unges krevende og nyskapende eksperimentelle kunst, der bl.a. den nye konsept- og kontekstkunsten har skapt et paradigmeskifte innenfor kunstlivet i Norge. Den er så radikal at institusjonene som omgir den fremdeles ikke har greid å ta vare på den - hverken gallerier, kritikere eller staten, og nå som KAJA-midlene forsvinner ser hele denne kunstbevegelsen ut til å forsvinne fra Norge.
Svein Bjørkås har skrevet Det muliges kunst - arbeidsvilkår blant utøvende frilanskunstnere. Rapport 12, som kanskje kan sies å oppsummere mange av innsiktene fra de to andre rapportene, og mange tidligere rapporter fra kulturrådet. Bjørkås' rapport er blitt den kanskje viktigste, men også den dystreste av dem alle. Her påvises det at statens mektige (og delvis retoriske) vilje til å støtte den nyskapende og eksperimentelle kunsten, i praksis har gått i tospann med deler av kulturindustrien, og som Bjørkås skriver, «utvilsomt favorisert de tradisjonsorienterte kunstuttrykkene og det mindretall av kunstnere som er knyttet til institusjoner som målbærer tradisjon». Overgangen fra TV2s såper til revyene på institusjonsteatrene blir glidende. Den kuede smaken dyrkes således av både marked og stat. Men det kan også virke som om hvis staten plutselig blir kresen og kvalitetsbevisst, og f.eks. nuller forfattere som Anne Holt, da lager folk og bladsmørere bråk. Eller motsatt, hvis et institusjonsteater i et sublimt øyeblikk ansetter en nyskapende teatersjef, som Lars Arrhed i Bergen, må han straks avsettes idet ledelsen innser at statsdrevne teaterinstitusjoner ikke kan satse på dristige nyskapninger. Dette var vel ikke meningen?
Bjørkås konkluderer med at «den samlede offentlige ressursbruken i det utøvende kunstsystemet er preget av en populistisk tendens. Dette innebærer samtidig at det alt vesentligste av offentlige bevilgninger til musikk, ballett, teater, opera, film- og TV-produksjoner er innrettet mot å imøtekomme en etterspørsel etter middelbrow-kunst: det konvensjonelle, lette, underholdende, kjente og kjære». Den statsfinansierte eller subsidierte kunsten fungerer ikke lenger som et kresent alternativ til den kommersielle kulturindustrien, tvert om: Den statsdrevne kulturen «simulerer en tilstand som den faktisk ikke befinner seg i». Da kan det ikke lenger overraske at «Den offentlige økonomiske innsatsen overfor de utøvende kunstartene blir et markedsforsterkende subsidium og i liten grad et alternativ til markedet».
Bjørkås' rapport bør bli sengelektyre for alle i kulturetaten, og ikke minst, for de bevilgende kulturmyndigheter. Alle kunstorganisasjoner som kjemper for rettferdighet og muligheten til nyskapninger har her fått en rapport verdt sin vekt i gull.
Etter dette er det ikke så rart at de 60- 70 intervjuede kunstnerne i de to andre rapportene, Per Mangsets og Ellen Aslaksens, er så fulle av frustrasjoner og lidelser at det begynner å ligne på kunstnerbiografier fra det forrige århundre. Kunstnerne nærmest gråter i lange passasjer: «Det er en kjemping uten like, det er så mange om beinet, det blir et sånt slagsmål uten å slå, så det er veldig tøft,» forteller de til Mangset.
Spesielt etter internasjonaliseringen av kunstutdanningen på 90-tallet har antallet utøvende kunstnere økt dramatisk i forholdt til antall faste. Det enorme antallet frilandskunstnere går i beste fall fra jobb til jobb, men de fleste av dem, ofte de mest eksperimentelle og mest nyskapende, altså de som kulturen trenger mest og som kulturbyråkratene burde rette mer av sin oppmerksomhet mot, de blir vagabonder og dagdrivere som i beste fall overlever på trygd eller på dagpenger.
Og kunstnerne flokker seg til byene. Også Norge følger her de internasjonale trendene som går i retning av kunstneropphoping i storbyene. I Frankrike bor eksempelvis hele 80% av landets kunstnere i Paris. Det er som om kunstnerne, som en gang skulle fylle rollen som foranskutte lyn, som Wergeland sa, nå er blitt presset til å leve som i et annet århundre, 1800-tallets og industrialismens barndom, den gang da menneskene flokket seg til overfylte byer og levde sammenstuet i elendighet og fattigdom hinsides all anstendighet. De fleste av dem har ingen sjanse til å overleve (som kunstnere). Frustrasjonen og slåssingen er en voldsom påkjenning. «Du blir spist levende,» forteller en av de unge norske kunstnerne til kulturrådets forsker Per Mangset.
Den mørske stemningen i Per Mangsets rapport Kunstnerne i sentrum: Om sentraliseringsprosesser og desentralisering innen kunstfeltet gir oss følelsen av å lese en realistisk 1800-tallsroman fra de første millionbyene i Europa. Da var det det nye og fremadstormende proletariatetet som sto i sentrum, og det fikk for 150 år siden en talsmann i Karl Marx. Dagens kunstnere står antakelig overfor en mye mer kaotisk og uoversiktelig virkelighet, og ikke minst, de utgjør en mye mer mangfoldig gruppe mennesker enn Europas første proletarer. Kunstnerrollen er ikke lenger homogen og enhetlig.
Virkeligheten er blitt en annen. Og til syvende og sist består kanskje ikke den norske skandalen bare i misforholdet mellom ordene og tingene i kulturpolitikken, men at staten baserer sine politiske beslutnigner på en moderne enhetstankegang som ikke lenger fungerer, og bare kan skape krise, innenfor et postmoderne og flerfoldig felt med nye utfordringer, drifter og begjær. Norsk kulturpolitikk er ikke reell politikk i dette landskapet, men rett og slett famling. Kulturrådets nye og dristige rapporter er en bra begynnelse på nye veier.
 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no